Svar til to generalsekretærer

Generalsekretærene Halle Jørn Hanssen og Tor Elden, som ofte snakker om den offentlige samtalens betydning og om verdien av meningsbrytning som en generell styrke ved det sivile samfunn og ved de frivillige organisasjonen, gikk i Bistandsaktuelt nr. 2.99 i skyttergraven.

Av Terje Tvedt, forsker Sist oppdatert: 19.04.2015 18.55.35

Foranledningen var et intervju med meg i forbindelse med en nylig utgitt bok om frivillige bistandsorganisasjoner. Intervjuet tok opp noen av de mest sentrale spørsmålene innenfor NGO-bistanden: Hvordan skape en virkelig velfungerende sivil sektor i et land gjennom hjelp fra utlandet; hvordan forstå bistandsavhengige organisasjoners problem med å bli relevante/gro røtter i eget samfunn; og hvordan bidra til å skape et mest mulig produktivt forhold mellom organisasjonssamfunn og stat i de land som mottar hjelp?

Halle Jørn Hanssen avviser mine funn ved å si at jeg, som forsker, ser på verden i et fugleperspektiv, i motsetning til hans eget, praktikerens (som, underforstått, er det rette). Men fugleperspektivet er ikke for mennesker. Det er for - fugler.
Når Halle Jørn Hansen avviser å gå inn på betydningen av å analysere effekten av at tusenvis av vestlige bistandsorganisasjoner jakter på likesinnede samarbeidspartnere de kan finansiere aktivitetene til, så kan det oppfattes som beklagelig, men problemet stikker dypere. HJH hevder jo at det ikke er noe grunn til å være opptatt av dette, fordi det ikke skjer (bortsett fra i «enkelte utenlandske organisasjoner»).
Problemet er ikke, slik jeg ser det, de organisasjonsmessige kopiene i seg selv eller isolert sett. Det beror på originalen. Saken er selvsagt heller ikke at kirken i Tanzania har «tatt skade av» å samarbeide med Kirkens Nødhjelp, slik HJH , liksom ironiserende, hevder er mitt standpunkt. Men hva er de strukturelle konsekvensene av aktivitetene til flere titalls internasjonale NGOs med mange penger i samarbeid med ofte nyetablerte NGOs i land og områder og fattige distrikter med lite penger, et uutviklet organisasjonsliv og uten den politiske tillit mellom stat og samfunn som er utviklet i mange vestlige land?
Hva er de langsiktige virkningene av at nettopp Norsk Folkehjelp (og ikke OXFAM eller Kirkens Nødhjelp f.eks.) samarbeider så tett med SSRA og SPLA i Sør-Sudan, eller av at nasjonale fagforeninger bygges opp med såpass mye ekstern finansiering, eller for den del, av at protestantiske og katolske NGOer støtter økonomisk og politisk opp om ulike og konkurrerende kirkesamfunn i Latin-Amerika, og av at alt dette skjer innenfor rammen av et dominerende utviklingsparadigme preget av konflikt mellom lokal stat og samfunn? Og selv om vi alle nå er for det sivile samfunn, hva betyr dette nye mantraet - teoretisk og i praksis? Å bygge sivile samfunn er en ting, men å bidra til utviklingen av et sivilisert sivilt samfunn er svært krevende - som Tyskland i mellomkrigstiden og Jugoslavia og Rwanda på 1990-tallet har vist. Og kanskje enda mer krevende - hvordan kan en utvikle et velfungerende sivilt samfunn utenfra - med norske organisasjoner og norske penger?

Tor Eldens lange, men generelle artikkel om det sivile samfunn, har en passus hvor han avviser mine funn ved å plassere meg i fiendens leir.
TE kan slippe unna enhver konkret analyse, ved å omfortolke problemet i et ideologisk språkbruk. Knepet er i utgangspunktet å tilskrive meg et bestemt politisk-ideologisk syn (som jeg beviselig ikke har), mens han utroper seg selv - hold fast - som en som ikke har skylapper. Min påståtte statsvennlighet knytter han til hva han kaller foreldet tankegods fra 1970-tallet (som om vektlegging av statens rolle i utviklingsprosessen er et 1970-tallsprodukt), mens han kan argumentere for privatskoler som om det er ideologisk nøytralt. Slik skapes et inntrykk av at Det nye utviklingsparadigmet er nyere enn det er, og samtidig mindre radikalt enn det det er (i Eldens fremstilling).
Hvis Elden virkelig mener at det å anerkjenne at alle samfunn også trenger en velfungerende stat og at en velfungerende stat er en forutsetning for et sivilisert sivilt samfunn, er 1970-talls tenkning, har Redd Barna et problem med sin leder (også Redd Barna appellerer jo til staten når det gjelder lovgivning for å sikre barns rettigheter osv.). Ideen om statens betydning oppsto for flere tusen år siden, og kan man si noe generelt om 1970-tallet i et slikt historisk perspektiv, må det snarere være at stadig flere stilte spørsmål ved statens autoritet.
Elden snakker om det sivile samfunn med den nyomvendtes enøydhet - og overfladiskhet. Før han ble generalsekretær i Redd Barna arbeidet han direkte for den norske stat, og var da tilhenger av stat-til-stat bistand. Da skrev jeg, den statsvennlige i hans enkle normative retorikk, Bilder av «de Andre», en bok som søkte å identifisere innholdet i bistandens dominerende språk, nettopp på 1970- og 1980-tallet, og hvordan statens og det offisielle bistandsNorges tenkning erobret det innerste av våre oppfatninger av verden, utvikling og bistand.
Elden kler ikke rollen som litt enøyd og uskolert samfunnsfilosof. Elden er bedre når det gjelder barns rettigheter. Hvorfor kan han ikke heller øse av Redd Barnas konkrete erfaring med å prøve å bygge det sivile samfunn i Etiopia (siden 1969) eller i Zimbabwe, der Redd Barna nå står overfor svært interessante problemstillinger i forhold til Mugabes regjering? Hvilke planer har Elden for dette arbeidet? Det ville vært interessant, og slike refleksjoner kunne bidratt til å gjøre norsk debatt mer interessant, lærerik og fremadrettet.

Jeg har skrevet en bok, Angels of Mercy or Development Diplomats. NGOs & Foreign Aid, som prøver å gå bak tilslørende retorikk om organisasjonenes arbeid. Ikke for å kritisere dem, men for å gjøre en mer opplyst og konkret diskusjon mulig. Den prøver å etablere et fruktbart begrepsapparat som vil gjøre det lettere å forstå hva som foregår. Den prøver å bidra til mer presise kategoriseringer av ulike organisasjonstyper og arbeidsfelt i forskjellige land. Den prøver å vise hvordan denne bistandskanalen, den sivile sektors utvikling i ulike utviklingsland og dennes forhold til egen stat, kan forstås. Den handler følgelig om hvordan hele bistandskanalen virker i forhold til utvikling og demokrati, og hvilket potensiale organisasjonene har i en verden der den «gamle» bistanden er i ferd med å bli foreldet, men hvor behovet for alternative arenaer for krysskulturelle møter og flernasjonalt samarbeid utenfor statssystemet synes å øke. Det finnes ikke mange tilsvarende forsøk på en overordnet analyse av feltet. Heller ikke internasjonalt. Forsøket kan selvsagt kritiseres og forbedres, og bør kritiseres, gjennom diskusjon og mer analyser.
Men generalsekretærene avviser nytten av en slik prosess. De vil - i hvert fall ikke offentlig - vedkjenne seg bistansdskanalens dilemmaer. Basert på deres innspill er en konklusjon uunngåelig: De synes uinteressert i å sette seg grundig inn i analyser av konsekvenser av deres bistandsvirksomhet. Det synes åpenbart at formen og det konkrete innholdet i denne bistandskanalen har store langtidsvirkninger, som ikke er forstått og heller ikke diskutert i norsk (eller internasjonalt) bistandsmiljø. Norge og norske organisasjoner deltar aktivt i å forme et nytt internasjonalt fenomen, som ingen enda forstår de strukturelle konsekvensene av. I dette tilfellet gjentar historien seg - verken som tragedie eller farse - men som kjedsomhet. Vi trenger ikke flere eksempler på hva som er et systemtrekk ved norsk bistandsdiskusjon: Talsmenn for Den Gode Hensikt som legger en tåke av godvilje over diskusjon og reell analyse av hva som faktisk skjer i utviklingsprosessen.
Da jeg for noen år siden påviste at tesen om de frivillige organisasjonenes generelle komparative fortrinn i utviklingsarbeidet ikke holdt vann, var det mange som oppfattet dette som kritikk av de frivillige organisasjonene. I dag er det ingen som vil hevde de argumenter som dominerte da. De fleste vil snarere oppfatte det som en fordel for organisasjonene at de ikke lenger blir vurdert i forhold til slike kriterier. Det perspektivet reduserte dem jo til konkurrenter innenfor en trang økonomisk-byråkratisk modell, framfor å verdsette organisasjonenes potensielle forskjellighet.
Mange talsmenn for organisasjonene oppfattet det også som kritikk da jeg litt senere skrev en liten bok som viste til at historiske endringer i forholdet mellom land og sivilisasjoner ville gjøre den etablerte prosjektmodellen avlegs og umulig (av politiske grunner, om ikke av bistandsfaglige grunner).
I dag kappes organisasjonene om å ha samarbeidspartnere, mens alle avviser norskdrevne integrerte landbruksprosjekter som gammelmodig bistand. (hva har Elden lært av sin historie, når han nå framstiller seg selv uten «skylapper»?)

Det er spesielt beklagelig at organisasjoner som i alle mulige sammenhenger fremmer verdipluralisme og debatt som kjerneverdier, lukker seg overfor analyser som rokker ved grunnlaget for etablerte perspektiv og arbeidsmåter. Nettopp de som i Norge er omgitt av så mye velvilje og fremstår i stadig flere situasjoner som selve sinnbildet på nasjonens moral, bør søke med lys og lykt etter analyser som søker å gå bak dominerende tankegang, og som påpeker forhold som aktørene selv ikke er klar over eller ikke har tenkt grundig over. Ved å avvise kritiske spørsmål og verdien av den selvkritiske refleksjon, tydeliggjør de konkret, ved sine talehandlinger, at de positive verdiene et sivilt samfunn og de organisasjonene som arbeider der kan ha, ikke er nødvendige egenskaper ved disse organisasjonene.

Publisert: 28.03.2000 10.19.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.55.35