– Om jeg ikke skulle bruke det jeg har fått, så ville jeg ikke overlevd

Tore Linné Eriksen har skrevet historien om Afrika. Han hadde knapt noe valg.

Av Martin Skjæraasen (tekst) og Andrea Gjestvang (foto) Sist oppdatert: 15.02.2020 13.21.28

Den 74-årige forfatteren sitter tilbakelent i lesestolen. Føttene ligger nakne på skammelen. Bak ham strekker bokhyllene seg mot taket. Én snirkler seg hele veien over det store vinduet ut mot Husebygrenda i Oslo, hvor han bor og arbeider.

– Jeg har ikke gjort det lett for meg selv, sier Eriksen og gløtter mot stuebordet.

Der ligger Afrika, den siste av de over femti bøkene som Eriksen har skrevet, redigert eller bidratt i. Undertittelen røper hvilket arbeid den tidligere professoren ved Høgskolen i Oslo (i dag OsloMet) har måttet legge ned.

Fra de første mennesker til i dag, lyder den. Hele historien, altså.

– Jeg synes det har vært viktig å vise hvordan alle de viktige stegene i menneskets utvikling fram mot det vi i dag – av én eller annen grunn – kaller det kloke, tenkende mennesket, ble tatt i Afrika, sier Eriksen.

Han ramser opp: Bruken av ild og verktøy, utviklingen av hjernen og språket, øyeblikket vi reiste oss opp på to bein og begynte å befolke kloden.

– Det gir en slags samhørighet å innse at vi alle er afrikanere, i slekt. Det har gjort inntrykk på meg, og jeg håper at alvoret kom fram.

Mye tyder på det. «En ypperlig´totalhistorie´», skrøt Forskerforums anmelder. «En triumf», roste Morgenbladet. Siden utgivelsen før jul har forlaget måttet trykke tre nye opplag for å møte etterspørselen.

– Men arbeidet med boka har ikke bare vært lystbetont. Overhodet ikke. Det har også vært veldig vanskelig og strevsomt, sier Eriksen alvorlig.

Likevel skrev han den. Han var nødt.

 

Kultursjokk på «Katta»

Tore Linné Eriksen er en av Norges fremste historikere og folkeopplysere. Men han vokste ikke opp i en akademisk familie. Faren var billakkerer, moren frisør. Tore og hans to brødre vokste opp i en trang leilighet på Kolbotn, like utenfor Oslo.

Han var den skoleflinke og den eneste som skulle utdanne seg. Det lå ingen videregående skoler på Kolbotn, men kommunen hadde et par plasser på Oslo katedralskole for sine beste elever. «Katta» var typisk eliteskole, vest for Akerselva.

– Jeg fikk kultursjokk, minnes Eriksen.

Heldigvis fant Follo-gutten seg raskt venner som delte hans interesse for urettferdighet og globale maktforhold. Eriksen gjorde seg bemerket. I skoleboka står det at Tore «kunne alt om atomvåpen, Afrika, NATO og EU, var lynkjapp i tanken og drepende i replikken».

Tore var kanskje kvikk, men selve kunnskapen kom ikke gratis. Han jobbet hardere enn de fleste, leste mer. «Kanskje er det arbeiderklassegutten som har måttet hamle opp med utdanningsborgerskapet ved å slå dem nord og ned på deres eget territorium», har en venn skrevet senere.

– Jeg prøvde ikke å være bedre enn de andre. Jeg ville vise meg verdig, sier Eriksen.

– Det er ikke gleden ved å lykkes, men frykten for å mislykkes, som er den store drivkraften i livet. Stort sett.

 

Kongelig bryllup

Det var mange som skulle få glede av Eriksens arbeidsmoral, spesielt på den politiske venstresiden. Han var med i Operasjon Dagsverk, Attac, Fellesrådet for Afrika, SF og SV, Nei til Atomvåpen og Nei til EU.

Han engasjerte seg også i studentpolitikken, og i selveste 1968 hadde Eriksen jobbet seg helt til topps i Det Norske Studentersamfund. Med alt dét medførte.

– Som formann ble jeg invitert til Sonja og Haralds vielse. Men da måtte jeg takke pent nei, humrer han.

HIST_SWE, HISTORICAL

Hans Fredrik Dahl (t.v) Tore Linné Eriksen, Nils Petter Gleditsch, Kjell G. Rosland, Theo Koritzinsky og Tor Bjerkmanni redaksjonslokalene til Pax forlag i 1966. Foto: Aage Storløkken / NTB scanpix

 

Begrunnelsen var riktignok ikke ideologisk. Den unge radikaleren var nødt til å spille en bedriftskamp for Pax forlag, som holdt på å rykke ned.

– Avisa Vårt Land kommenterte avslaget. De var ikke overrasket over at jeg takket nei til kongelig bryllup. De var overrasket over at jeg spilte fotball!

Pax unngikk nedrykk og Eriksen kunne vende tilbake til universitetet og bøkene om Afrika. Helt siden han som tenåring gikk i fakkeltog for fredsprisvinner Albert Lutuli, leder av ANC, har Eriksen vært opptatt av dette kontinentet.

Hovedoppgaven, som handlet om Tanzanias andre femårsplan, ble den første i en lang rekke publikasjoner om Afrika. I ettertid er Eriksen kanskje blitt mest kjent for alle bøkene han har skrevet for barn, ungdom og voksne utenfor hans egne forsker-sirkler.

– Det er lærer jeg er. I dag finnes det mange med god greie på Afrika i Norge, det var det ikke da jeg startet med dette. Hadde jeg reist utenlands og sittet årevis i arkiver med dokumenter fra kolonitida, hadde det vært et svik mot folkeopplysningstanken.

 

The Eriksen Collection

Nå skal det sies at Eriksen har brukt en del tid i arkiver. På 1980-tallet bodde han i Zambias hovedstad Lusaka sammen med kona Agnete og datteren Helle. Her hadde FN gitt ham oppdraget med å bygge opp et forsk-ningsbibliotek for Namibia, som var okkupert av Sør-Afrika på den tiden.

To tusen publikasjoner saumfarte Eriksen i arbeidet med bibliografien. Det var kanskje ikke folkeopplysning, men likevel viktig for Namibia.

– Samlingen står i dag i landets riksarkiv, med navnet «The Tore Linné Eriksen Collection», sier han stolt.

Historikeren har også tilbragt mye tid i norske arkiver, blant annet for å avdekke hvilken rolle Norge spilte i den afrikanske frigjøringskampen. Mye av det han fant, sto i grell kontrast til den offisielle historien om Norge som motstandsbevegelsens trofaste hjelper.

– Vi støttet leirer i Angola og Mosambik for flyktninger fra Sør-Afrika og Namibia. Men vi tillot også at norske redere fraktet olje til apartheidstatens krigsmaskin. Denne oljen ble brukt til å bombe de samme leirene som vi støttet, fnyser han.

– Noen vil kalle dette «en balansert utenrikspolitikk». Jeg har andre ord.

«Dobbeltmoral» og «hykleri» kjennetegner fortsatt norsk utenrikspolitikk, mener Eriksen. Tidligere i år delte regjeringen eksempelvis ut 69 nye oljelisenser, omtrent samtidig som utviklingsministeren dro til Malawi for å diskutere klimatilpasning.

– Han reiser rundt som en Dracula med førstehjelpsskrin, sier professoren og rister på hodet.

Tore Linné Eriksen intervjuer Tanzanias første president, Julius Nyerere, i 1976. Foto: Tore J. Brevik

Outsider på innsiden

Eriksens eget liv er ikke fritt for paradokser, det heller. Den gamle radikaleren bor på beste vest, vegg i vegg med USAs ambassade. Han gir ut bøker på et av Norges rikeste forlag, og kritiserer den samme staten som har betalt lønna hans.

– Dette er jo en balanse og et dilemma jeg har måtte leve med hele livet. Jeg er både innafor og utafor, erkjenner han.

Afrika har blitt omtalt som et balansert verk. En venn av Eriksen var faktisk overrasket over hvor mye aktivisten var tøylet i boka. Dette er tross alt Tore, en mann som velvillig kjørte sin egen tenåringsdatter til ulovlige demonstrasjoner midt på natta.

– Når jeg forsker er jeg underkastet de samme vitenskapelige kriteriene som alle andre; å gjøre rede for ulike synspunkter og ikke underslå kunnskap som svekker dine egne meninger. Problemet ....

Han retter seg opp i stolen og hever stemmen.

... er at noen mener vurderingen av afrikansk historie bør være «mainstream», det vil si at den ligger mellom Arbeiderpartiet og Høyre et sted. Mange forskere får ikke den samme kritiske saumfaringen som jeg. Derfor må jeg lese så mye og bredt når jeg skal skrive bøker som Afrika.

– Det har vært slitsomt. Men det er forpliktelsen, siden jeg nå har drevet med dette.

 

Ulykken

«Forpliktelse» er et ord Eriksen bruker mye. Han føler seg forpliktet til å jobbe hardt, ikke bare fordi han har fått sitte som professor og jobbe med det han ønsker – men også fordi han er i live.

22. februar 1975 satt Eriksen i første vogn da Dovreekspressen frontkollderte med et annet tog ved Tretten stasjon i Gudbrandsdalen. 30 personer satt i den vogna. Bare tre overlevde.

– Når du hører et kjempesmell og alt blir knust og du ligger der med døde mennesker rundt deg, da tenker du ikke togulykke. Du tenker krig!

Togulykken ved Tretten i Gudbrandsdalen kostet 27 mennesker livet. Tore Linné Eriksen satt i første vogn. Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix

Eriksen pådro seg en kraftig hjernerystelse og måtte ligge i ro i flere måneder. Siden han ikke fikk lov til å lese, begynte han å lytte til klassisk musikk. Den tok ham med til et annet sted.

– Når du kjenner musikken og den trekker deg inn i et følelsesfelt du ellers ikke har tett berøring med, da kan den ha en ganske stor terapeutisk virkning, forklarer Eriksen.

Musikken er fortsatt med ham. Han går på konserter og setter ofte på en CD med Bach, Mozart eller Vivaldi når han skriver, leser eller har det tungt, noe han har iblant.

Etter ulykken har Eriksen fått angst for kraftige lyder, sirener og smell. Han kan også føle skyld for at han sitter her i dag, i live blant bøkene han har fått muligheten til å skrive.

– Jeg har et dypfølt ansvar for å bruke alt jeg har fått. Så heldig som jeg har vært, med min oppvekst og alt jeg har vært igjennom ... Om jeg ikke skulle bruke det, så ville jeg ikke overlevd.

 

Skriften på gravsteinen

Tore Linné Eriksen reiser seg fra stolen, tasser bort til bokhylla og drar ut det hvite referanseverket han en gang skrev for FN i Zambia.

– En amerikansk anmelder skrev at jeg hadde gått inn i dette arbeidet med Power, Passion og Purpose, sier han med et høytidelig fortrykk på P-ene.

Eriksen er åpenbart enig med anmelderen. Når han jobber, er det med kraft og dedikasjon, forklarer han. Og ikke minst med formål.

Det hadde vært meningsløst og uansvarlig å lese alle fagbøkene han har lest, om han ikke hadde delt kunnskapen. Det var derfor han skrev Afrika.

– Å lese bredt, følge med på forskningsfeltet, dra det sammen og formidle det – det har vært min oppgave. Og Power, Passion og Purpose, det skal stå på gravsteinen min.

Har du tips eller innspill til journalisten, send gjerne mail!

Tore Linné Eriksen leser også skjønnlitteratur. Siden han av helsemessige årsaker ikke kan dra til Afrika lenger, «reiser» han dit via litteraturen. Foto: Andrea Gjestvang

Publisert: 15.02.2020 13.21.28 Sist oppdatert: 15.02.2020 13.21.28