UNHCR overdrev nøden blant hjemvendte flyktninger sammenlignet med resten av befolkningen i Afghanistan, hevdes det i fersk fagartikkel. Hard konkurranse blant bistandsaktørene om giverpenger var en av grunnene.  Foto: Jalil Rezayee / EPA / NTB scanpix

Overdrev FN nøden?

FNs høykommissær hevdet i mange år at afghanske flyktninger hadde det verre enn resten av befolkningen i Afghanistan. Noe som neppe var riktig, konkluderer en forskningsartikkel.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 26.02.2020 07.35.41

Forfatteren av artikkelen mener det er problematisk at bistandsorganisasjoner ofte er i en dobbeltrolle – de skal både samle inn penger til bestemte formål og være faglige eksperter.

– Hjelpeorganisasjonene har ofte en rolle hvor deres folk framstår som nøytrale eksperter. Samtidig er de forkjempere for bestemte sårbare grupper, og de er aktører på et bistandsmarked med hard konkurranse. Det kan medføre en interessekonflikt, mener  Matthew Willner-Reid som har forsket på temaet.

Han mener at bistandsaktørenes situasjonsbeskrivelser og anslag av behov kan ha stor innflytelse på givernes prioriteringer av bistand.

Willner-Reid er i dag programsjef for European Institute of Peace, en stiftelse som  jobber med konfliktforebygging og er finansiert av EU.

FN-organisasjonen UNHCRs beskrivelse av situasjonen for afghanske flyktninger var tema for en artikkel han publiserte i det anerkjente fagtidsskriftet Development Policy Review på slutten av fjoråret. Artikkelen var basert på Willner-Reids doktorgradsavhandling fra Oxford University. 

 

«Vinklet» budskap

UNHCR begynte fra 2008 å endre beskrivelsen sin av situasjonen for afghanske flyktninger. I økende grad la FN-organisasjonen vekt på hvordan flyktningene som returnerte til Afghanistan hadde verre enn resten av den afghanske befolkningen, konkluderer Willner-Reid i sin artikkel.

Dette budskapet ble kraftig promotert av FNs høykommissær (UNHCR), blant annet gjennom media og overfor giverland som for eksempel Norge. Samtidig var det UNHCR selv som hadde ansvaret for å hjelpe de hjemvendte afghanske flyktningene.

FN-organisasjonen gjennomførte også i 2011 en egen undersøkelse i Afghanistan som tilsynelatende bekreftet bildet av de hjemvendte flyktningene som en særlig sårbar gruppe som trengte ekstra mye hjelp. Men, som Willner-Reid påpeker i sin artikkel, mye tyder på at «historien» UNHCR fortalte ikke stemmer. Blant annet hadde undersøkelsen UNHCR gjennomførte i 2011 klare svakheter.

En undersøkelse, gjennomført av amerikanske myndigheters Bureau of Population, Refugees and Migration, tilbakeviste mange av funnene i UNHCR sin undersøkelse. Amerikanske myndigheter konkluderte i sin undersøkelse med at flyktningene og resten av befolkningen hadde omtrent like store behov.

– Det var en rekke andre troverdige datakilder som viste at flyktningene ikke var mer utsatte og sårbare enn andre grupper. De var absolutt en sårbar gruppe – og det er viktig å understreke – men neppe mer sårbare enn resten av befolkningen. Informasjonen som kom fra UNHCR var med andre ord ulik informasjonen som kom fra andre troverdige kilder, sier Willner-Reid.

 

Økende pengebehov

I 2001/2002 vendte nærmere 1,8 millioner afghanere hjem. Utover 2000-tallet sank antallet som returnerte kraftig. Det førte til at flyktningene havnet lenger ned på prioriteringslista til både afghanske myndigheter og giverne.

Men UNCHR jobbet hardt og strategisk for å holde «sin» sårbare gruppe høyt på agendaen.

I takt med at antallet flyktninger som vendte hjem falt, vektla FN-organisasjonen i økende grad at flykningene hadde særlig store behov i forhold til andre grupper. Summene FN-organisasjonen ba om i støtte per flyktning økte raskt over flere år, ifølge artikkelen.

I perioden 2001 til 2009 ba FN-organisasjonen om rundt 200 dollar i støtte til hver hjemvendt afghansk flyktning. I 2010 hadde summen UNHCR ba om per afghaner de skulle hjelpe steget til 1000 dollar. I 2015 ba de om 8000 dollar per hjemvendt afghaner. 

I artikkelen viser Willner-Reid også hvordan UNHCR fram til 2011 anslo at andelen av den afghanske befolkningen som var flyktninger var rundt 20 prosent. I 2011 begynte imidlertid FN-organisasjon plutselig å si at en firedel, altså 25 prosent, av befolkningen var flyktninger.

Ifølge Willner-Reid er det uklart hvordan de kom fram til det tallet, og han mener tallet trolig var for høyt. Han viser blant annet til at afghanske myndigheter, basert på en stor nasjonal undersøkelse i 2013/2014, anslo at rundt fem prosent av befolkningen var flyktninger.

 

Sammensatte årsaker

– Hva er årsaken er UNHCRS framstilling av flyktningenes situasjon så annerledes enn hos en rekke andre kilder?

– Det er etter min mening flere grunner. Det er viktig å forstå at flyktningene utvilsomt var en sårbare gruppe. De som jobbet i organisasjonen hadde et sterkt engasjement for å hjelpe flyktningene, og flertallet kjente neppe til svakhetene ved undersøkelsen som «bekreftet» at flyktningene var verre stilt enn andre, sier Willner-Reid.

Han understreker at UNHCR jobbet under svært vanskelige forhold hvor sikker informasjon var mangelvare.  

Willner-Reid mener også at den harde konkurransen mellom de ulike aktørene på bistandsmarkedet bidro til at UNHCR fant det nødvendig å være veldig synlige og tydelige. Utad ble budskapet om flyktningenes spesielt vanskelige situasjon ofte sterkere kommunisert enn i interne dokumenter. I artikkelen sin viser han blant annet til UNHCRs egen evaluering av arbeidet i Afghanistan hvor det heter:

«Høy synlighet er nødvendig for organisatorisk overlevelse i den sterke konkurransen som har utviklet seg på bistandsmarkedet det siste tiåret».

 

​​​​​​​– Lykkes godt

– Fra 2008 følte UNHCR at «deres» gruppe ble nedprioritert og at det var viktig å kommunisere at de trengte hjelp. UNHCR hadde også en ledelse i Afghanistan som la stor vekt på å kommunisere flyktningenes særlig utsatte situasjon sier Willner-Reid.

​​​​​​​– I hvilke grad kan man si at UNHCR lyktes med sin strategi?

​​​​​​​– Jeg vil si at de lyktes ganske godt. De klarte å opprettholde et høyt nivå på finansieringen. Det var noe skepsis til situasjonsbeskrivelsen deres blant giverne i Kabul, men mindre skepsis på hovedkontorene til de ulike giverne, sier Willner-Reid.

Willner-Reid mener at den sterke konkurransen blant de mange aktørene på bistandsmarkedet noen ganger fører til at de gruppene som har de sterkeste organisasjonene som forkjempere får mest hjelp – og ikke nødvendigvis de gruppene som faktisk trenger mest hjelp.

​​​​​​​– Det er det største problemet etter min mening. Det er viktig at giverne er klar over denne konkurransen mellom aktørene på bistandsmarkedet. Giverne bør ikke stole blindt på informasjonen fra organisasjonene, sier han. 

 

Bistandsaktuelt har kontaktet ulike mediekontakter innenfor UNHCR-systemet og bedt om en kommentar til saken, men foreløpig uten respons.  

Matthew Willner-Reid

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 26.02.2020 07.35.41 Sist oppdatert: 26.02.2020 07.35.41