Windhoek, Namibia 21. mars 1990: Sør-Afrikas president Frederik W. de Klerk overfører offisielt makten til Sam Nujoma og Namibia blir selvstendig.
statsoverhoder fra hele verden var til stede under den høytidelige seremonien.

Det er 30 år siden dette historiske bildet ble tatt

Namibia fyller år. Det blir en stille feiring.

Av Helle Maj (tekst) og Jørn Stjerneklar (foto), i Namibia Sist oppdatert: 21.03.2020 13.11.02

Det er kveld, men ingen fest. Ester Nangombo kaster seg utmattet ned i en stol ved spisebordet på verandaen. Det blir reste-middag idag.

– Det kunne fortsatt til langt på natt, foreldremøtet. Folk var rasende. De forstår ikke hvorfor det som kalles «gratisundervisning» i realiteten ikke er gratis.

Ester Nangombo tilhører den store middelklassen i Namibia. Hun er utdannet lærer, har fast jobb, mann, tre barn, og en stor villa i bydelen Katutura i hovedstaden Windhoek. Hun betaler skatt og pensjon, og med alt dette sammenlagt er hun nærmest selve symbolet på Namibias framskritt de siste tretti årene.

Jørn Stjerneklar © Mayday Press

Ester Nangombo (43) er lærer på en skole i slumkvarteret Havanna. Selv om hun opfatter seg selv som venstreorienteret er hun ikke fornøyd med regeringspartiet SWAPOs måte å styre landet på. Spesielt innen undervisningssektoren mener hun partiet har feilet totalt.

Men på arbeidsplassen hennes, i slumkvarteret Havana i utkanten av Katutura, ser man baksiden av utviklingen. På nittitallet hadde de fleste mennesker i Namibias townships ihvertfall et lite hus. I dag bor én million namibiere i blikkskur, som i Havana. Ester Nangomo forteller at området hovedsakelig er bebodd av mennesker som har flyttet til landet i håp om å finne jobb.

– De bor uten vann og strøm og har ingen muligheter til å få seg arbeid, sier hun.

Arbeidsledigheten blant unge i Namibia er på 45 prosent.

– Dermed tyr de til kriminalitet. Det kom til et punkt hvor kriminaliteten her i Katutura steg så voldsomt at hæren måtte settes inn, forteller Nangomo.

Hun mener at landets positive utvikling nå er i revers:

– Jeg husker godt da gratisundervisning ble innført. Da var den faktisk gratis, og elevene fikk frokost på skolen. Nå krever vi penger fra foreldre. Der jeg arbeider har ikke vannregningen blitt betalt, og vannet er nå avstengt. Barna sitter og sover i klasserommet. De kommer på skolen med tomme mager fordi foreldrene deres er så fattige.

Jørn Stjerneklar © Mayday Press

En av mange slumområder i utkanten af Windhoek. Her bor folk i bølgeblikkskur uten strøm eller toalettfasiliteteter. Vann kan hentes ved pumper drevet av solenergi. 20 liter van koster en namibisk dollar, eller rundt 25 øre.

Namibia ble offisielt uavhengig 21. mars 1990. Da samlet ledere fra hele verden seg til en seremoni på stadion i Windhoek hvor de fikk se flagget til kolonimakten Sør-Afrika senkes for siste gang. President Fredrik W. de Klerk måtte overlate sitt presidentskap til Sam Nujoma, Namibias første demokratisk valgte president.

Ved valget i november 1989 hadde Nujomas parti SWAPO (South West Africa People's Organisation, red.) vunnet en solid seier med 57 prosent av stemmene.

Men tre tiår senere har frigjøringsbevegelsen SWAPO fjernet seg fra folkets interesser og i stedet i stedet festet et maktgrep om det politiske landskapet. Blant annet har partimedlemskap blitt en forutsetning for å få innpass blant makteliten og tilegne seg lukrative regjeringskontrakter.

Hittil har dette skjedd i det stille, uten å vekke særlig oppmerksomhet. For alt gikk jo framover. Fattigdommen ble drastisk redusert. inntil nå. Nå har utviklingen snudd og går i feil retning.

– Råttenskapet i fiskeindustrien er det største skuffelsen, sier Ester Nangombo.

 

Wikileaks-avsløringer

Alle i Namibia snakker om the fishrot files. I forkant av valget i fjor kunne Wikileaks avsløre at landets (nå forhenværende) justisminister, fiskeriminister og flere andre hadde mottatt millioner av kroner i bestikkelser fra det islandske fiskerikonsernet Samherji, som til gjengjeld sikret seg makrellkvoter langs Namibias kyst.

Skandalen har vært svært belastende for folkets tillit til den sittende regjeringen. Ester Nangomo på sin side, ble så frustrert at hun overveide å boikotte valget.

– Men så ombestemte jeg meg. For hvordan kan jeg klage på forholdene, og samtidig la være å bruke stemmeretten min? Borgerkrig er jo ikke løsningen. Det er mye viktigere å bevare freden.

Mange har fremdeles den lange krigen mot apartheidstyret friskt i minne. Som Ester Nangombo, har de familiemedlemmer som ble myrdet eller lemlestet.

– Men dessverre er det veldig stor forskjell på dem som var i eksil under krigen og oss som ble værende. De som var i eksil sitter nå på makten og vi ser dem kun når det er valgkamp. For oss andre er livet fortsatt en kamp, sier hun.

Nåværende president Hage Geingob fikk 56,3 av stemmene ved valget i 2019, et resultat som i de fleste land vil regnes som en tydelig seier. Men i Namibia var resultatet et kraftig signal til SWAPO om at folket er iferd med å få nok. Til sammenlikning fikk Hage Geingob hele 86 prosent av stemmene ved forrige valg.

Jørn Stjerneklar © Mayday Press

Husab-gruven, eid av Swakop Uranium, er den største kinesiske investeringen i Afrika noensinne. 90 prosent av uragruven, som er den nest største i verden, eies av selskapet Taurus, som består av China General Nuclear Power Company, Uranium Resources Co. Ltd. og China-Africa Development Fund. De resterende 10 prosent eies av det namibiske, statlige selskapet Epangelo Mining Company.

De tapte stemmene tilfalt 62-årige Panduleni Itula, som er medlem af SWAPO men stilte til valg som uavhengig. Han baserte opp valgkampanjen sin på å anklage presidenten for å ha solgt landets formue til utlendinger.

Og noe er det i det. En russisk mangemillionær har kjøpt et omfattende areal som skal benyttes til å lage jaktfarm, stikk i strid med regjeringens politiske vedtak om at namibisk jord ikke skal kunne selges til utenlandske oppkjøpere. Det er likevel framfor alt Kina som har gjort inntreden i Namibia.

Ifølge offisielle kilder er det per i dag 100 000 kinesere i Namibia – om lag tilsvarende antallet hvite som har blitt født eller værende i landet etter frigjøringen. Kineserne står også for de fleste større bygningsprosjekter i landet, og ved urangruven HUSAB blafrer det kinesiske flagg. Gruven er den største kinesiske investeringen i Afrika noensinne.

På tross av at hvite namibiere, etterkommere av de tidligere kolonimaktene Tyskland og Sør-Afrika, kun utgjør seks prosent av befolkningen, eier de 70 prosent av landområdene.

– De fleste ministre har i dag blitt tildelt jord. Det var jo aldri meningen. Jorden skulle gå til mennesker som trenger den, sier Ester Nangombo.

 

Matmangel, for mennesker og dyr

Ekteparet Doris og Gunther Kleemann eier en 55 000 hektars jaktgård på grensen til Namib-ørkenen. For tretti år siden var det forventet at den hvite delen av befolkningen etterhvert ville selge sine eiendommer på frivillig basis slik at jorden kunne bli mer rettferdig fordelt.

Men kun tusen av landets fire tusen kommersielle gårdsbruk har hittil skiftet eiere, og kun seksten prosent av Namibias dyrkbare jord er i dag eid av den ikke-hvite delen av befolkningen. Dette har ført til et stigende press på regjeringen om å finne en løsning på problemet. Men frykten for å havne i samme situasjon som Zimbabwe er samtidig stor:

– Jeg er overhodet ikke redd for at regjeringen vil ta jorden vår ifra oss. Jeg er jo født her i landet, min mor er født her og min bestefar kom hit som soldat. Jeg er like mye namibier som alle andre her i landet, sier Doris Kleemann.

Jørn Stjerneklar © Mayday Press

Sammen med ektemannen Günther eir Doris Kleemann en farm på 55 000 hektar. Hennes familie er av tysk avstamning, og både besteforeldre og foreldre bodde i landet.

Men skal man tro presidenten, er ekspropriasjon av “hvite gårder”, riktignok med en rimelig kompensasjon, like rundt hjørnet. Ifølge Hage Geingob skal eksproprieringen iverksettes allerede i år. Det krever både grunnlovsendringer og penger som Namibia per i dag ikke har.

I likhet med resten av befolkningen har ekteparet Kleemann fått merke at de gode tidene har snudd. Det skyldes ikke kun nepotisme og korrupsjon. Namibias økonomi har vært preget av lavkonjunktur siden midten av 2016. Verdien på mineraler som uran har sunket kraftig på verdensmarkedet, noe som har rammet Namibia hardt. I tillegg har en femårig tørkeperiode ført til matmangel.

– Vi bruker all vår tid på å skaffe fôr til dyrene våre. Det ligger dyrekadavre over alt, og vi har måttet selge deler av viltbestanden, forteller Doris Kleemann.

 

En stille fest

SWAPO-regjeringen er også under press fra herero- og nama stammen, som fortsatt venter på gjenopprettelse fra Tyskland etter folkedrapet og jordplyndringene tyskerne utførte mot dem i perioden 1804-1807. Folkedrapet var en reaksjon på de to stammenes opprør mot kolonimakten.

Regjeringen ligger i forhandlinger om en løsning med Tyskland, men hverken Tyskland eller SWAPO mener at en eventuell kompensasjon skal gå direkte til de to stammene. Kompensasjonen skal gavne hele Namibia.

– I SWAPOS øyne begynte Namibias frigjøringskamp først i 1966. Alt som skjedde før dette, tas ikke med i regnestykket. Regjeringen investerer oppe i nord, men gjør ingenting for oss. Det eneste de tenker på er sine egne og deretter å beholde status quo for de hvite, sier øverste leder for hereroene, Vekuii Rukoro.

Men samtidig ser han ikke mørkt på fremtiden i Namibia.

– Korrupsjonsskandalen om fiskerikvotene ble avslørt er fordi det er en maktkamp på gang i SWAPO. De kan ikke holde ting skjult for folket lenger, sier han.

– Kanskje kommer vi til et punkt hvor born free-generasjonen (de som er født etter frigjøringen, red.anm) kan endre situasjonen. De har et nokså likegyldig forhold til SWAPO. Men også dét krever utdanning. En kan jo ikke ta til motmæle mot et system man ikke forstår hva som er galt med det, sier Ester Nangombo.

Av samme årsak bruker hun fritiden sin på å lese jus. Hun vil bli advokat i grunnlovs- og konstitusjonsrett.

– Selv folk med utdanning har ikke nødvendigvis et fritt sinn. De forstår jo ikke engang hva demokrati innebærer, og tør ikke stå opp mot makta av frykt for å miste jobbene. Nå har vi gitt SWAPO fem år til, men etter det må vi komme videre.

Jørn Stjerneklar © Mayday Press

Gruveindustrien har ført 100 000 kinesere til den tidligere tyske kolonien. Det er mange i forhold til de 30 000 av tysk avstamming som fortsatt bor i Namibia. Solnedgang i Swakopmund, Namibias mest populære kystby.

Namibia i tall

Uavhengighet og frihet fra hvitt mindretallsstyre under okkupasjonsmakten, apartheidregimet Sør-Afrika: 1990

President: Hage Geingob (tredje president, alle fra partiet SWAPO)

Hovedstad: Windhoek

Naboland: Sør-Afrika, Angola, Botswana og Zambia

Offisielt språk: Engelsk (men kun fire prosent har engelsk som morsmål).

Etniske grupper: 11, hvorav Ovambo-stammen med sine omlag 50 prosent er landets største.

Religion: 80-90 prosent kristne. 10-20 prosent tilhører ulike afrikanske religioner.

Etnisitet: 87,5 % svarte, 6,5 % av blandet europeisk/afrikansk herkomst og 6 prosent hvite.

Innbyggere: 2,6 millioner, hvorav 55 prosent er unge under 24 år. 52 prosent bor i byene. Befolkningen i byene øker med om lag 4,2 prosent per år. 

Størrelse: 825.418 km2 - tre ganger større enn Storbritannia.

Økonomisk vekst: 1% (2019)

BNP pr. innbygger: 75.000 kroner

Ungdomsledighet: 46% (mellom 15-34 år).

Alfabetisme: 91,5 % av alle over 15 år kan lese og skrive.

Adgang til rent vann: 91 prosent.

Tilgang på sanitæranlegg (bad og vannklosett): 34,4 % av befolkningen (omtrentlige tall fra 2015).

Hiv/aids: 11,8% (omtrentlige tall fra 2018).

Kilde: CIA World Factbook og African Development Bank

Publisert: 21.03.2020 13.11.02 Sist oppdatert: 21.03.2020 13.11.02