Høy fagkunnskap på tema er bare ett element i en kompleks kompetanseprofil når folk rekrutteres til bistandsstillinger på ambassadene, ifølge ekspedisjonssjef Andreas Gaarder. Bildet er tatt under et uteoppdrag han hadde i forbindelse med Moland/French-saken i DR Kongo. Foto: Helge Mikalsen / VG / NTB scanpix

UD-topp: – Kompetanse er mer enn å kunne ett tema

Er utenrikstjenesten skrudd sammen på en måte som gjør at norske stemmer blir hørt i diskusjoner om bistand og utvikling? Bør spesialistene spille en større rolle? - Vi gjør så godt vi kan for å få riktig kompetanse på rett sted, forsikrer embetsmannen som leder Utenriksdepartementets avdeling for kompetanse og ressurser.

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 04.09.2020 09.52.54

Ekspedisjonssjef Andreas Gaarder kommenterer blant annet uttalelser Norads avtroppende evalueringsdirektør Per Øyvind Bastøe ga i et intervju med Bistandsaktuelt nylig.

I intervjuet uttalte Bastøe seg kritisk om kunnskapsforvaltningen i norsk bistand og karakteriserte den som «hopp og sprett».

– Inntrykket er at bistandsforvaltningen på noen områder ikke opprettholder nok kompetanse til å utnytte potensialet man har til å sikre langsiktige effekter av arbeidet. (…) En person som er ekspert på likestilling i én periode, kan senere bli noe helt annet, for eksempel miljøekspert, sier Bastøe i intervjuet.

 

– Kompetanse er mer enn temakunnskap

Ekspedisjonssjef Gaarder er ansvarlig for UDs arbeid med rekruttering av folk til eget departement og til ambassadene, inkludert stillinger som helt eller delvis er knyttet til Norges bistands- og utviklingsinnsats. Til sammen har han rekrutteringsansvar for over 100 utenriksstasjoner og flere hundre ansatte i stadig «rotasjon» mellom UD, Norad og utenriksstasjoner. Han anslår at et tyvetalls stillinger hvert år har en stillingsbeskrivelse som tilsier at det er stillinger med bistandsforvaltning som hovedinnhold.

– Jeg deler Bastøes syn på at det er ønskelig med høy grad av kompetanse i bistandsstillinger, og vi gjør så godt vi kan innenfor de budsjettmessige begrensninger som finnes. Samtidig er det mange ulike typer kompetanse vi må vurdere når folk skal ansettes.

Gaarder understreker at Norge har en relativt liten utenrikstjeneste og at et flertall av stasjonene er små og består av 2-4 ansatte. Jo mindre stasjonene er jo vanskeligere blir det med høy grad av spesialisering, påpeker han.

 

– Fullt mulig å takle ulike fagområder

Han viser til at ambassadenes ansatte ofte må innom ulike arbeidsoppgaver – tradisjonell utenrikspolitikk, næringslivsfremme, utviklingspolitikk, bistandsforvaltning og konsulære saker, og at kompetanse må vurderes ut fra totaliteten i oppgaver, ikke bare det utviklingsfaglige.

- I en slik sammenheng blir det en kompleks kompetansevurdering, I tillegg til det oppgavespesifikke må vi også vektlegge kompetanse på lokal kontekst, språkkompetanse og personlig egnethet.

- Hva sier du til påstanden om at det er for mye «hopp og sprett» i bistandsforvaltningen – at folk hopper fra det ene temaområdet til det andre. Den ene året er de spesialister på helse, det neste er de spesialister på energi eller miljø?

- Jeg vil mene at det er fullt mulig å kunne jobbe med ulike fagområder gjennom karrieren. Vedkommende kan ha en svært god landforståelse eller en god forståelse av hvordan det multilaterale apparatet er satt opp eller en god oversikt over sivilsamfunnet i landet.  Det kan være vel så viktig som det helt temaspesifikke.

 

– Bistanden endres, høyere krav i dag

Evalueringsdirektør Per Øyvind Bastøe viser til at det har skjedd en dreining i norsk bistand de siste årene - bort fra bilateral bistand og over til større bruk av globale fond og multilaterale aktører som FN og utviklingsbanker. Ofte foregår diskusjonene sektorvis, avgrenset til for eksempel helse, utdanning eller miljø.

- Dette krever også høyere spesialkompetanse fra norsk side. Hvis du skal bli lyttet til og være en troverdig partner, må man kunne feltet og forstå problemstillingene som diskuteres. Man må også bygge internasjonalt nettverk. Det får man ikke til ved å ha en person i jobben i bare 3-5 år av gangen, sier han. Og trekker fram Norges innsats innenfor global helse som et eksempel på god og vellykket bruk av norsk spesialkompetanse, sier han.  

Bastøe viser til hvor viktig ressurspersoner som Sigrun Møgedal og Tore Godal har vært for Norges arbeid og internasjonale innflytelse innen det internasjonale helsearbeidet.  Begge var leger med et langt engasjement for global helse og utviklingsland, og de fikk jobbe med problematikken på Norges vegne i mange år.

– Innen helse har man hatt en konstant innsats gjennom mange år. Det samme gjelder forvaltning av petroleumsressurser. Og da viser det seg at vi både blir etterspurt og har forutsetninger for å bidra til kompetanseutvikling og endringer, sier Bastøe.

 

Lite penger til å kjøpe ekstern ekspertise

Gaarder er enige i at ressurspersoner med stor fagkompetanse i kombinasjon med langsiktighet kan spille en viktig rolle. Han viser til at den internasjonalt kjente legen John-Arne Røttingen nylig tok over stafettpinnen som Norges globale helseambassadør. Røttingen, som har ledet Norges Forskningsråd, skal blant annet følge opp Norges samlede globale helseinnsats og norsk deltakelse i det internasjonale arbeidet med å bekjempe covid-19.

- I spesielle tilfeller, på høyt prioriterte områder, kan det finnes midler til å hente inn ressurspersoner utenfra. Røttingen er et eksempel på det. Likevel er det budsjettmessige og andre forhold som gjør at vi har begrenset handlingsrom til å gjøre slike framstøt.

- Når jeg snakker med folk på myndighetssiden i norske samarbeidsland vil de tidvis klage over at flinke folk og gode dialogpartnere på de norske ambassadene forsvinner for fort. Kanskje etter bare 2-3 år i jobben? Burde det ikke være mulig å tilby lengre tjenestetid for utestasjoneringer?

– Lengden på uteoppholdene har jo tidvis blitt diskutert. Men her støter man raskt på flere dilemmaer. Vi opplever at det i økende grad kan være vanskelig å rekruttere til enkelte stasjoner, og da kan lang varighet på oppdraget virke negativt for om vi får inn den kompetansen vi ønsker oss. Det er mange forhold som spiller inn for om folk vil ta et oppdrag på en ambassade i et utviklingsland. Ektefellens jobbmuligheter på stedet, skolegang for barn og sikkerhetssituasjonen på stedet spiller for eksempel inn. Tidligere var fem år det vanlige for ambassadører, men for noen år siden ble det redusert til fire – nettopp ut fra slike hensyn. Og jeg tror faktisk at det er riktig vei å gå. Fordelene ved det er flere enn ulempene. Også for kvaliteten på arbeidet kan det ha noen fordeler at det er litt hyppigere rotasjoner – at det kommer inn nye folk med annen erfaringsbakgrunn og nye måter å tilnærme seg dialogen med partnerne.

 

– Kompetansenivået i dag er høyere

Gaarder, som i perioden 2014 til 2018 var Norges ambassadør i Etiopia, gir selv gode karakterer for det generelle kompetansenivået i utenrikstjenesten.

- Vi har ekstremt mange veldig kvalifiserte folk. De skårer høyt på mange felt, men likevel er det sjelden at folk oppfyller alle ønskelige krav i en stillingsutlysning. Det må vi bare akseptere, men så driver også UD gjennom utenrikstjenestens kompetansesenter med omfattende kursing for alle som skal tiltre utenriksstasjoner.

- Er nivået i dag høyere enn hva det var tidligere?

- Med fare for å fornærme noen av utenrikstjenestens høyt verdsatte pensjonister, tror jeg også at jeg vil våge å påstå at kompetansenivået i dag er høyere enn hva det var for noe år siden.

 

Les også: Skråblikk på norsk bistand - etter mange år i Tanzania

Norge bør ha kompetente fagfolk på plass for å ha troverdighet og innflytelse, mener Norads evalueringsdirektør Per Øyvind Bastøe. Foto: Norad

Utenrikstjenesten

Utenriksdepartementet har ansvar for om lag  100 utenriksstasjoner, som inkluderer ambassader, faste delegasjoner i multilaterale organisasjoner, generalkonsulater  og andre representasjoner. Dette utgjør til sammen utenrikstjenesten. 

Ved utenriksstasjonene tjenestegjør om lag 600 utsendte fra Norge sammen med om lag 1100 lokalt ansatte. I tillegg er over 100 spesialutsendinger fra forskjellige departementer og institusjoner i Norge også knyttet til utenriksstasjonene.

Tjenestetida for utestasjoneringer varierer ut fra nivå på stillingen. Ambassadører, ministerråder og ambassaderåder har normalt fire år, ambassadesekretærer har tre.

Kilde: UD

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.09.2020 09.52.54 Sist oppdatert: 04.09.2020 09.52.54