På grunn av den nasjonale nedstengningen i Bangladesh har mange dagarbeidere mistet jobben. Å holde avstand er ekstra vanskelig når man lever på gata i et av verdens mest tettbebodde byer.  

I verdens tettest befolkede land er det umulig å holde avstand

I de overbefolkede slumområdene i Dhaka er «sosial distansering» umulig. Situasjonen blir gjort vanskeligere av at mange er avhengig av å jobbe for å overleve.

Av Fabeha Monir i Dhaka (tekst og foto) Sist oppdatert: 20.04.2020 11.11.14

Over 23 000 innbyggere per kvadratkilometer. Det er virkeligheten i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Til sammenligning er det omtrent 5000 innbyggere per kvadratkilometer i Oslo som er Norges tettest befolkede by.

For folk i det tettest befolkede landet i verden er sosial distansering nærmest en umulig oppgave. Og det blir enda vanskeligere hvis man er blant de mange som bor i slummen og daglig må inn til byen for å skaffe seg jobb og mat.  

Og faktisk bor rundt fire av ti innbyggere i bangladeshiske byer i slummen. Noen er som klimaflyktninger å regne, mens andre har kommet hit i jakten etter et bedre liv.

– Nå har jeg ikke engang penger til å kjøpe gift. Jeg kommer til å dø sammen med kona og barna mine dersom jeg ikke kan gå ut og jobbe, sier symaskinmekanikeren Shawon (32).

Shawon, som bor i Korail, et av Dhakas største slumområder, mistet jobben sin etter at myndighetene erklærte nedstengning av landet 26. mars.

Kona Shilpi er helt oppgitt og forklarer: – Vi har allerede i flere dager gått halvsultne eller uten mat i det hele tatt. Sønnene mine skriker etter mat, men hva kan jeg gjøre? Jeg hadde aldri forestilt meg at vi skulle oppleve noe slikt.

De bor i et hus med sju rom som de deler med minst 30 beboere. De har bare ett bad og et enkelt avtrede, i tillegg har de to ovner til matlaging.

 

Symaskinmekanikeren Shawon (32) har mistet jobben etter at Dhaka ble stengt ned. Han og kona Shilpi sliter med å skaffe nok mat til de to sønnene. 

Her i Korail-slummen lever innbyggerne ekstremt tett på hverandre, og mange er lite klar over trusselen koronaviruset utgjør. De fleste slumboerne rundt om i hovedstaden bryr seg lite om virus og sykdom, men de er redde for å sulte dersom de blir hindret i å jobbe.

– Det bor rundt 200 000 mennesker i Korail-slummen, sier Selina Akter som leder et nettverk av lokale organisasjoner. Hun forteller at slumboerne ikke har tilgang til håndvask og elementær hygiene på grunn av vannkrisen. De fleste her jobber i konfeksjonsindustrien, i transport- eller infrastruktursektoren eller som hushjelper.

– De spiller en avgjørende rolle for de daglige aktivitetene til hovedstadsbeboerne, men i denne krisetiden er det ingen som støtter dem, sier hun.

 

Selv om en del av innbyggeren i Dhakas fattige bydeler har reist tilbake til landsbyene sine så er det fortsatt mye folk igjen. 

 

Livet i hovedstaden har nesten stoppet helt opp fordi folk holder seg hjemme i frykt for koronaviruset. Gatene er nærmest folketomme, og rickshawførerne er uten passasjerer. Også hushjelpene mister jobbene sine nå.

Vanskelighetene til rundt sju millioner slumboere i byen mangedobles på grunn av tapet av inntekter, samtidig som prisene på forbruksvarer bare øker. Dessuten er det knapphet på vann i slummen, noe som også går utover de hygieniske forholdene.

– Jeg har fem barn, men mannen min tjener knapt 200 taka om dagen, og det er ikke nok til å dekke utgiftene våre. Nå får han heller ikke lov til å jobbe, så i dag måtte han snike seg ut for få tak i noe mat han kunne ta med hjem. Jeg er veldig bekymret for hvordan vi skal skaffe mat til ungene. Og hvordan skal vi få vasket hendene med såpe? Vi har jo ikke engang penger nok til å kjøpe oss ris, sier Ayesha Akhter (30), som også bor i Korail-slummen.

 

Trenger mer bistand til byene

– Når man ser på den befolkningsveksten som har vært i byer i utviklingsland så er det jo nærmest en skandale at internasjonal bistand ikke i større grad har fokusert på urbane områder, sier Erik Berg som er styreleder i organisasjonen Habitat Norge.

Berg viser blant annet til at kun rundt fire prosent av internasjonal bistand går til sosial utvikling i byene. Denne nedprioriteringen av urbane områder har skjedd samtidig som stadig flere mennesker bor i byer.

I dag bor rundt 55 prosent av jordas befolkning i byer og over en milliard mennesker bor i slummer verden over. Berg mener det er flere grunner til at de fattige i byene er blitt nedprioritert, blant annet har både politikere og bistandsorganisasjoner tradisjonelt vært mer opptatt av landsbygda. Han mener korona-krisen tydelig viser manglene i internasjonal bistand på dette området:

– Når vi er i en krise som dette, så ser vi at de store bistandsaktørene mangler strukturer og systemer til å nå ut til de fattigste i slummene. Det som trengs er en helhetlig satsing på helse, utdanning og infrastruktur. Norge og andre givere bør også øke støtten til grasrotbevegelser som for eksempel Slum Dwellers International, sier Berg.

 

For å stoppe spredningen av koronaviruset har befolkningen i Bangladesh blitt fortalt at de må holde seg inne, og dette direktivet gjelder også folk i slummen. Løsarbeidere som rickshawførere er blant de hardest rammede, siden nedstengning av skoler og universiteter har ført til lavere etterspørsel etter tjenestene deres.

For disse arbeiderne, som lever fra hånd til munn, er konsekvensene av karantener og nedstengninger, uansett hvor medisinsk nødvendige de er, enorme. De får ingen støtte til mat og inntekt fra myndighetene. Og i likhet med Ayesha Akhters hushold har de fleste av de overbefolkede husene ingen mulighet til å isolere enkeltindivider, om det måtte være nødvendig.

 

Barna i Korail-slummen leker på den plassen de har tilgjengelig.

Dhaka har vokst enormt de siste tiårene, mye på grunn av innflytting fra landsbygda. Migrasjonen er drevet av ekstrem fattigdom, klimaforandringer, mangel på land og store lønnsforskjeller mellom by og land.

Urbane slumområder i Bangladesh har vokst mye raskere enn den generelle urbaniseringen, og i de fleste tilfeller mangler slummen de mest grunnleggende fasiliteter som vanligvis forbindes med urbant liv, som innlagt vann, kloakksystem, toaletter, renovasjon og elektrisitet.

Slumboerne har også begrenset tilgang til elementære sosiale tjenester som sykehus og skoler.

– Vi reiste til Dhaka da vi mistet landet vårt på grunn av elveerosjon, og nå har vi ingen steder å dra tilbake til, sier Ayesha Akhter.

 

Ayesha Akhter (28) sammen med den yngste av fem døtre. Familen klarer ikke lenger å betale husleie og må nå forlate rommet de leier. Mannen hennes har mistet jobben sin på grunn av nedstengingen i Dhaka og resten av Bangladesh. 

Ayeshas eldste datter Tanjila (13) har vært forkjølet og hatt feber de siste dagene, men i slummen er det ikke noen steder å få medisinsk hjelp. – Jeg gikk til en klinikk i går, men man får ikke time hos lege hvis en bare har feber eller forkjølelse. Så på veien hjem kjøpte jeg medisiner selv, sier Ayesha.

Hun holder sin yngste datter tett inntil seg og legger til: – Ingen bryr seg om oss. Vi kommer til å dø, enten av sult eller av viruset. Ingen vil komme og redde oss.

 

Selv på Dhakas vanligvis så fulle busstasjoner er det ganske folketomt. 

Korona i Bangladesh

Institute of Epidemiology, Disease Control and Research (IEDCR) opplyser om at 3772 personer har testet positivt på koronaviruset og 120 er døde så langt. Men tallene er sterkt økende, samtidig som sykehuskapasiteten er lav. Ifølge Verdensbanken har Bangladesh åtte sykehussenger per 10 000 innbygger, og hele landet har bare 432 intensivsenger for 170 millioner innbyggere.

Publisert: 20.04.2020 11.11.14 Sist oppdatert: 20.04.2020 11.11.14