Fattige kvinner i Jemen får utbetalt pengestøtte gjennom FN-systemet. Foto: NTB scanpix

Filosof vil gjøre «korona-kontanter» permanente

En rekke utviklingsland innfører ordninger med kontantoverføringer for å hjelpe sårbare grupper under koronakrisen. – Et godt verktøy mot global fattigdom, fastslår politisk filosof ved Universitetet i Oslo. Hun vil at ordningene skal bli værende også etter krisen.

Av Elida Høeg Sist oppdatert: 04.06.2020 08.37.24

Penger i hånda, på kontoen eller mobilen. Under koronakrisen har en rekke land begynt å overføre kontanter til trengende innbyggere. Kenya, Togo, Rwanda, Sør-Afrika, Brasil, Ecuador, Jamaica, Uruguay, Afghanistan, India, Vietnam, Filippinene. De er bare noen av landene som enten har fått på plass nye overføringsordninger etter at pandemien brøt ut, eller utvidet ordningene som fantes fra før, ifølge en oversikt fra Det internasjonale pengefondet (IMF).

Det å gi penger direkte til folk som trenger det, uten å stille betingelser, er en gammel tanke som nå får økt oppslutning – også i de internasjonale institusjonene. Lederen for FNs utviklingsprogram i Asia og Stillehavsregionen, Kanni Wignaraja, oppfordrer stater til å sikre folk som hadde mistet levebrødet under krisen en minimumsinntekt. Direktøren for FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia, Alicia Bárcena, går inn for at minimumsinntekten skal bli permanent.

– Det er veldig fint å se. Om noe godt kommer ut av koronakrisen, er det dette, sier Alejandra Mancilla, politisk filosof ved det humanistiske fakultetet på Universitet i Oslo.

– Før ble man sett på gal om man foreslo disse ordningene. Nå diskuteres de av folk i viktige posisjoner. Jeg tror det er veien å gå, sier hun.

 

Retten til å overleve

Borgerlønn – eller Universal Basic Income (UIB) – kommer i mange former, men går i hovedsak ut på at staten sikrer innbyggerne sine en individuell grunninntekt som de kan leve av.

Ordningene som nå rulles ut i utviklingsland under koronakrisen, rettes mot landets fattigste, som rammes av koronatiltakene, men som ikke er dekket av et sosialt system fra før.

Mancilla tror borgerlønn er et godt verktøy for å bekjempe global fattigdom. I boken The Right of Necessity: Moral Cosmopolitanism and Global Poverty argumenterer hun for at et menneske som har vært fattig over lang tid, har rett til å ta mat eller ta seg inn i et hus, for å sikre sin egen overlevelse. En slags nødvendighetsrett. Men for at denne retten skal være moralsk forsvarlig å utøve, må det handle om basisbehov, det må ikke gå utover andre og det må være siste utvei.

– Retten har en etablert posisjon i lovverket, hvor det typiske eksemplet er en som går på fjelltur og plutselig havner midt i en storm. Turgåeren må bryte seg inn i noen andres hytte for å overleve. Det vil en tenke at er greit lovmessig, selv om han tar seg inn på andres private eiendom, fordi han gjør det for å kunne holde seg i live. Men loven anerkjenner ikke den samme rettigheten for folk som er kronisk berøvet, sier Mancilla.

 

Konfliktdempende effekt

I boken vekker hun til live en gammel idé fra middelalderen som sier at det ikke bare trenger å gjelde eksepsjonelle situasjoner som denne i fjellheimen, men også andre tilfeller der folk er nødt til å bryte loven for å overleve: For eksempel ved å ta mat eller vann, okkupere hus eller land.

– Grunnen til at eiendomsretten ble etablert i utgangspunktet, var for å sikre folk et minimumsgrunnlag å leve på. Men om den som respekterte eiendomsretten risikerte livet sitt ved å gjøre det, måtte en sette loven til side. Argumentene leder altså fram til en konklusjon, men så er spørsmålet: Vil vi komme dit? Kanskje ikke. Så hva gjør vi i stedet? Vi tar retten på alvor og begynner å tenke på borgerlønn, sier Mancilla.

– Vi vil jo ikke ha et samfunn der folk hele tiden utøver en slik rett, og tar fra andre hele tiden. Det er utrygge og kaotiske samfunn. Så da må vi tenke på et samfunn der dette ikke skjer. Der det at noen utøver denne retten bare skjer unntaksvis, som når turgåeren bryter seg inn i en hytte.

Mancilla, som selv er fra Chile, holder fram Norge som et slikt samfunn, ettersom befolkningen i det hele er dekket av velferdsstaten.

– Men i fattige land der mange ikke har nok for å overleve, så ser du at denne retten utøves. Den uroen finnes. Det skjer gjennom nasking, i den uformelle økonomien, i å ikke betale skatt. Vi ser det nå under koronakrisen, hvor prekær situasjonen er for mange. Spørsmålet blir altså, hvordan kan man forme institusjonene slik at nødvendighetsretten kun blir utøvd unntaksvis, som i Norge?

Mancilla påpeker at i fattige land, tar ikke trengende folk fra de rike og mektige, men fra naboen, den lille butikken eller markedet, som kanskje er litt bedre stilt, men ikke mye.

– De aller rikeste beskytter seg selv, de blir ikke rammet av plyndringen. Det vi for eksempel så under protestene i Chile før koronakrisen, var at konsekvensene av opptøyene gikk utover de lavere sosiale lagene. Gjennom plyndring av supermarkeder i fattige nabolag og ødeleggelse av offentlig transport, ikke utover dem det egentlig var rettet mot. Det er urettferdig. Og det er her jeg tror borgerlønn kan være en del av løsningen. Men det kan ikke bare være at stater tar ansvar for å sikre denne inntekten hver for seg, men et globalt ansvar hvor statene er koordinert med hverandre, sier Mancilla.

En måte rike land kan ta ansvar på, er å omfordele og slette u-landsgjeld, mener filosofen. På den måten kan utviklingsland få romsligere budsjetter. Det er noe to andre borgerlønnstilhengere har foreslått, nobelprisvinnerne i økonomi Esther Duflo and Abhijit Banerjee.

 

– Et tidsspørsmål

Mer enn 85 millioner mennesker kan bli kastet ut i ekstrem fattigdom i løpet av koronakrisen, ifølge økonomen Andy Sumner. 16 millioner av dem vil være fra Latin-Amerika og Karibia, der fattigdommen anslås å øke med 4,4 prosentpoeng i løpet av 2020, og ramme over 200 millioner totalt. Det er derfor Alicia Bárcena i FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia oppfordrer landene til å bruke to prosent av statsbudsjettene sine på å sikre alle en minimumsinntekt.

Mange er allerede i gang. For å møte krisen har 29 land i regionen satt i gang sosiale hjelpetiltak, som nå dekker 90 millioner husholdninger, nesten 60 prosent av befolkningen, ifølge en rapport kommisjonen la fram i mai. Det mest utbredte tiltaket er nye kontantoverføringer, men de aller fleste er midlertidige, fra engangsbetalinger til opp til tolv måneder. Da Bárcena la fram rapporten på en pressekonferanse i Santiago, Chile, sa hun at landene i regionen burde utnytte koronakrisen til å tette hullene i de sosiale systemene sine en gang for alle:

– Nå er tiden inne for å sette i verk universelle, omfordelende og solidaritetsbaserte tiltak med en rettighetbasert tilnærming, sa kommisjonsdirektøren.

 

Midlertidige pesos

I Bolivia får familier med barn i skolealder en engangsbetaling på 500 bolivianos, om lag 700 norske kroner. I Argentina får fattige familier 10 000 pesos i to måneder, omtrent 1400 kroner. I Brasil får folk som jobber i uformell sektor 600 reais i måneden, altså 1000 kroner. Ønsket fra FN-kommisjonen er at disse utbetalingene fortsetter å komme inn på konto, også etter koronakrisen.

– Motargumentet er alltid at det er for dyrt, sier Mancilla.

– Men det stemmer ikke hvis man ikke vet hvor høy summen blir til slutt. Her vil omfordeling være en del av svaret, særlig når vi ser på hvordan ulikheten har økt i verden de siste ti årene. Jeg tror at vi vil se konsekvenser i disse landene om de ikke tar Bárcenas oppfordring på strak arm og begynner å gjøre noe.

– Kritikere av borgerlønn mener det kan føre til at folk blir passive, eller miste makten bak kravene som ligger i å ha en jobb?

– Ja, bekymringen for at folk skal bli late sitter sterkt. Men den bekymringen grunner i en falsk forestilling om at alle som vil få seg en jobb, kan få seg en jobb, og dermed slutte å være fattige. Det vet vi ikke stemmer, det er strukturell arbeidsledighet så mange steder at selv de som vil jobbe, kan ikke, sier Mancilla.

– Bekymringen er dessuten et resultat av en lang debatt om de fattige som «fortjener» støtte og de som ikke gjør det. Det er noe vi ser gå igjen i selv de mest utviklede velferdsstater. Hvem fortjener denne hjelpen, og hvem gjør det ikke? Og insinuere at noen ikke fortjener støtte, kan være fornedrende og vitne om en mangel på respekt, sier hun.

–  Jeg tenker at om du er en lat snylter, så samme det, du skal få pengene likevel! Vi må huske på at disse inntektene dekker basisbehov, og knapt nok det. Kanskje noen synes det er nok, men de fleste vil nok foretrekke å jobbe og være produktive, sier Mancilla.

 

Borgerlønn som fattigdomsbekjemper

Sosiale støtteordninger i form av kontantoverføringer er effektive verktøy i den globale kampen mot fattigdom. Det var konklusjonen i en rapport fra Verdensbanken i 2018. Mancilla tror overføringene er et godt sted å begynne, men at det er et langt stykke derfra.

– Kanskje vil utbetalingene bli veldig lave i Latin-Amerika, Afrika og Asia. Men alternativet er ingenting. Borgerlønn er en måte å begynne å tenke på, det stopper jo ikke der. Jeg tror ikke den er løsningen på alt, men er en start.

Les mer:

Alejandra Mancilla, Universitetet i Oslo.

Hva er borgerlønn?

  • Borgerlønn, eller Universal Basic Income (UBI) defineres som en individuell, universell minimumsinntekt som gis uten at staten stiller betingelser.
  • Har blir foreslått i forskjellige former av filosofer som Thomas Paine, John Stuart Mill og Bertrand Russell
  • Under koronakrisen har en rekke utviklingsland sikret fattige innbyggere en minimumsinntekt med direkte overføringer, enten som kontanter i hånda, penger inn på konto eller til mobilen.
  • De hardest rammede av koronakrisens sosioøkonomiske konsekvenser er kvinner, arbeidere i uformell sektor, arbeidsledige og elde. Kontantoverføringer vil kunne garantere dem en inntekt.

Kilder: FNs utviklingsprogram, BIEN

 

 

 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.06.2020 08.37.24 Sist oppdatert: 04.06.2020 08.37.24