Det er i området Kawempe i Kampala at Saidi Katende har de fleste av sine klienter. Foto: Sofi Lundin

En syklende samaritan

Da omfattende koronarestriksjoner i Uganda hindret hiv-pasienter fra å ta seg til sykehuset, tok Saidi Katende affære. Han satte seg på sykkelen for å levere medisiner fra dør til dør. De siste to månedene har han syklet flere titalls mil for å hjelpe de mest sårbare.

Av Sofi Lundin, i Uganda Sist oppdatert: 19.06.2020 10.04.52

 Vask hendene og ta på ansiktsmaske, sier vakten ved inngangen til sykehuset. 

Saidi tar opp en flaske håndsprit fra lomma og triller sykkelen forbi vakten. Ansiktsmasken sitter klistret over ansiktet og noen svettedråper lurer seg inn i øyekroken. 

– Det verste med å sykle er at jeg må ha flere klesskift i bagen, det går med noen t-skjorter i løpet av en dag, sier Katende. 

Han har nettopp levert en pakke medisiner til «en kunde» og nå skal han innom kontoret sitt for å hente flere leveranser.

 

Forbud mot offentlig transport

Saidi Katende (41) er feltarbeider og områdekoordinator for en lokal organisasjon som jobber med støttetiltak for særlig utsatte og sårbare grupper. Bistandsorganisasjonen, som er tilknyttet Mulago-sykehuset i Kampala, hjelper sexarbeidere, narkomane, transseksuelle og andre sårbare grupper som lever med hiv/aids. Organisasjonen kalles MARPI (Most At Risk Populations Initiative).

Før koronaen og lockdown i ­Uganda kom de hiv-positive til sykehuset for å hente sine medisiner. Men da forbudet mot offentlig transport ble innført i slutten av mars, begynte utfordringene å hope seg opp for mange.

– Klientene begynte å ringe meg på alle tider av døgnet og var bekymret for hvordan de skulle få tak i medisinene sine. De er samfunnets svakeste og mange bor langt unna sykehuset. Vi måtte finne en løsning, sier han.

Løsningen ble sykkelen til Katendes sønn. Den han har brukt i over to måneder nå for å levere medisiner. Enkelte dager er det blitt bortimot 25 km på veiene.

 

Stigmatiseringen kompliserer

Stigmatiseringen rundt hiv/aids i mange lokalsamfunn gjør jobben hans komplisert og de personlige besøkene går ikke alltid som tenkt. 

– Enkelte ganger må jeg møte folk på hemmelige steder, siden de frykter at folk i nabolaget skal finne ut at de er syke. Det hender også at de plutselig ikke møter opp, og da er det bare å sykle tilbake og prøve en annen gang, sier han. 

Feltarbeidet er krevende og i koronaperioden har han fryktet for å dra på jobb. 

– Koronakrisen har gjort folk fattigere og mange av klientene våre har ikke nok til å få mat på bordet. Det gjør vondt å fortelle dem at jeg ikke kan gi dem mat, men samtidig oppfordre dem til å ta medisinene sine, sier han.

 

Bar tanta til sykehus

Det er nå 15 år siden han bestemte seg for å hjelpe folk med hiv/aids. Jobben har ikke gitt store materielle goder, men engasjementet gir glede i hverdagen.

Saidi vokste opp med en bestemor som minnet han på at livets største belønning kommer fra å hjelpe andre, forteller han. Som 19-åring tok han seg av sin hiv-syke tante og opp gjennom årene har han støttet flere syke familiemedlemmer. 

– Tanta mi nektet å innrømme at hun hadde hiv, og tilslutt var hun så svak at jeg måtte bære henne til sykehuset. Da hun døde bestemte jeg meg for å bruke min personlige erfaring til å hjelpe andre. Hverdagen er tøff, men jeg lever på den fine tilbakemeldingen jeg får fra folk: «Hadde det ikke vært for deg hadde jeg ikke levd».  

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 19.06.2020 10.04.52 Sist oppdatert: 19.06.2020 10.04.52