Johanne Sundby er professor i global helse. Nå trekker hun seg tilbake fra sin stilling ved medisinsk fakultet på Universitetet i Oslo, og hun frykter at hennes professorat i global helse ikke blir videreført. Denne statuen har hun fått med seg etter et forskningsopphold i Gambia. Foto: Ester Nordland

En nestor i global helse gir seg – forsvinner faget med henne?

En nestor innen global kvinnehelse takker snart for seg. Om vel ett år er Johanne Sundby 70, og før den tid trekker hun seg tilbake fra sin stilling ved medisinsk fakultet på Universitetet i Oslo. Nå frykter hun at hennes professorat i global helse ikke blir videreført. Det til tross for at det er svært populært blant studentene.

Av Ester Nordland Sist oppdatert: 28.08.2020 15.05.01

Et av hennes hjertebarn har vært utdanning av fagfolk fra utviklingsland. Hun har vært hoved- eller biveileder for over 30 doktorgrads- og masterstudenter fra lavinntektsland og ledet fem store samarbeidsprogrammer ved universiteter i sør.

Johanne Sundby har holdt på med helse knyttet til bistandsvirksomhet i over 25 år.

– Et av de første oppdragene jeg hadde var å forberede Kairo-konferansen om befolkning og utvikling i 1994. Den la grunnlaget for en verdensomspennende ideologi omkring hvordan man skal forholde seg til prevensjon, befolkningsutvikling, kvinner og tenåringsseksualitet. Det inspirerte meg til å fortsette å jobbe med det feltet, forteller Sundby.

 

Barnløshet førte til forskning

Før det hadde hennes egen barnløshet brakt henne inn på kvinnehelsefeltet. Hun forsket på fruktbarhet og fødsler – først i Norge og senere i Afrika.

– Da oppdaget jeg at det var et stort uløst problem rundt graviditet, fødsler og prevensjon. I tillegg til de mer tabubelagte problemstillingene som omskjæring, illegal abort og tenåringsseksualitet. Dette ble innfallsvinkelen for meg til å jobbe med helseprosjekter i utviklingsland.

Senere begynte hun å forske på mer klassiske temaer i global helse, slik som helsesystemer, -finansiering, -prioriteringer og -politikk.

– Jeg er fortsatt veldig opptatt av kvaliteten på helsetjenestene i de fattigste landene. Internasjonal bistandsinnsats har i veldig stor grad fokusert på en del målbare parametre: Hvor mange svangerskapskontroller går kvinner til, hvor mange kvinner og barn som overlever fødsler og hvor mange barn hver kvinne føder. Dette er de kvantifiserbare tingene, mens innholdet og kvaliteten på tjenestene har vært lite diskutert.

– Diskusjonene om insentivbaserte tjenester avdekket at det ikke nytter å bare få flere til å komme til helsetjenestene. De må også ha godt nok innhold. Forskning jeg har gjort for eksempel i Mosambik og Malawi har vist at hvis man øker kvaliteten på helsetjenesten, så møter folk opp i større grad.

 

Mor-barn-helse forsvant

– Har kvinnehelse vært nedprioritert?

– Det har vært en god del fokus fra norsk side på mor barn-helse. Men det har egentlig vært et fokus på barn, og moren har blitt sett på som en kontainer barnet har vært født ut av. Fokuset har vært på barn og barns overlevelse. Klassisk kvinnehelse har hengt litt etter. Man har vært opptatt av slike ting som omskjæring, hiv/aids og prevensjon. Men helse utover det reproduktive har ikke vært så godt forankret. For eksempel programmer for kvinnelig kreft, som brystkreft, livmorhalskreft eller kreft i eggstokkene.

– I diskusjonene om tusenårsmålene var det veldig fokus på noen spesifikke aspekter ved mor-barn-helse, som mødredødeligheten og spedbarnsdødeligheten. Så fikk man bærekraftsmålene, og da forsvant mor-barn-helse inn i et stort jafs av veldig mange mål – der helse er et delmål og mødrehelse er en bitteliten bit av det igjen. Man har ikke fulgt opp mor-barn-helse noe særlig.

Sundby framhever at kvinners helsesituasjon på verdensbasis har gått framover. – Men det startet dårlig. Over en halv million kvinner døde i fødsel eller av illegale aborter hvert år på 90-tallet. Nå er det kanskje halvert.

 

Utdanning mer trendy?

– Det har vært en dreining vekk fra kvinnehelse til utdanning. Glemmer man det litt? Er det ikke så trendy lenger?

– Det handler jo litt om politikken i Norge. Stoltenberg-regjeringen var jo ekstremt interessert også i mødrehelseprogrammet. Den ga jo mye penger til svære programmer i India og dels til de internasjonale organisasjonene som jobbet med dette. Så kom en ny regjering, og de ville sette sitt eget stempel på utviklingspolitikken. Det ble satset på utdanning og særlig kvinners utdanning. Da glapp kvinnehelsen litt.

Sundby mener man fra norsk side har vært veldig opptatt av vaksinealliansen Gavi og Det globale fondet (et fond som ble etablert for å bekjempe hiv/aids, tuberkulose og malaria, journ. anm.).

– Det har kanskje ikke vært det samme engasjementet i topp-politikken på mødrehelse. Det har aldri vært de kjempestore pengestrømmene dit.

 

Med hjerte for utdanning

Sundby har vært med på å forme og utdanne et stort antall masterstudenter og doktorgradsstudenter.

– Jeg har tenkt at endring som kommer fra landene selv er den beste endringen. Da må man ha noen kompetente fagfolk som er i stand til å stå for endringene. Vi har hatt mange samarbeidsprogrammer med institusjoner i sør som har vært finansiert av Norad og UD, sier Sundby. Hun forteller hvordan hun selv har jobbet med kompetansebygging i Gambia, Malawi og litt i Tanzania.

– Særlig i Malawi og Gambia fikk vi til en standardheving i institusjonene som var helt formidabel. I Gambia fikk vi utdannet en stor gruppe kunnskapsrike folk som har gjort en enorm forskjell i helsetjenestene i landet. I Malawi utdannet vi hele den akademiske staben på sykepleierutdanningen.

– Det har vært kjempemorsomt å se at superflinke jenter fra sør tok doktorgraden på UiO for så å dra hjem å bli professorer.

Hun sier at sykepleierne er fundamentet i helsetjenesten i de fleste landene. – Det er der tyngden av helsearbeidet ligger.

Johanne Sundby sammen med tre av doktogradsstudentene hun har undervist og vært veileder for:  Andrea Solnes Miltenburg (til venstre) og Sara Rivenes Lafontan og Cynthia Khamala (til høyre) De to førstnevnte er fra Tanzania, sistnevnte fra Kenya. Foto: Privat

Måtte gjøres i Norge

– Utdanningsprogrammene har vært helt avhengige av utenlandske bistandsgivere for å få det til. Vi har diskutert mye om de skal ha disse programmene i hjemlandene sine eller i Norge. Jeg mener det har vært helt nødvendig at de første kullene har vært utdannet i Norge, fordi de ikke har hatt nok utdanningskapasitet eller kvalitet på den akademiske utdanningen i de landene. For at de skal få tilgang på bibliotek, gode veiledere, akademisk forankring, god opplæring i databruk også videre, har de måttet komme til oss. Men de har reist tilbake og gjort feltarbeidet sitt i egne land. Det har vært en forutsetning for oss.

Professoren beklager seg over at de ikke lenger har de samme finansieringskildene som før. Norads stipendprogram og kvotestipendprogram er lagt ned. – Så da vi tok opp 50 nye studenter på masterprogrammet vårt i høst, var det bare to fra Afrika. Før har en tredjedel vært fra Afrika.

– Vi har noen samarbeidsprosjekter med institusjoner. Forutsetningen der er at de skal gjøre doktorgradsarbeidet sitt i hjemlandet, men jeg er usikker på om programmene er gode nok ennå. Men dette er en utviklingsproblematikk. For på et eller annet tidspunkt må de jo få gode nok programmer.

 

Signaler om nedlegging

Sundby underviser ved det toårige masterstudiet i internasjonal samfunnsmedisin.

– Vi har aldri hatt så mange søkere som nå. De fleste er fra Asia. Men problemet er at vi ikke lenger har stipend. Så folk må finansiere det selv, og det har få afrikanere råd til.

– Hva skjer med ditt professorat i global helse når du slutter?

– Jeg har fått signaler om at fagfeltet ikke blir videreført. Det skjer selv om en tredjedel av studentene vil ha veiledning i det, og jeg underviser i det på doktorgrads-, masternivå og på medisinerstudiet. Det er ingen andre med legebakgrunn ved UiO som kan overta, sier Sundby.

 

Vil ha kjønnstilpasset medisin

Neste høst blir Sundby 70 år. Koronapandemiens påvirkning av undervisningen har gjort at hun har lurt på om hun skal fase ut før. Hun vet ikke om hun vil være pådriver for å lage digitale undervisningsopplegg. Men hun har mange ting på gang. 

– Fordi jeg er kvinnelig akademiker med legebakgrunn sitter jeg kvotert inn i en drøss med styrer og bedømmelseskomiteer. Dessuten har jeg mange jeg veileder. De vil jeg gjerne få ferdig før jeg slutter.

– Hva er det du brenner for?

– Jeg er opptatt av at man lager en medisinsk utdanning og praksis som tar høyde for at kvinner og menn er litt ulike. At man tar med kjønnsperspektivet inn i det man gjør i helsetjenesten. Og tar høyde for både kvinner og menns ulike livsroller, atferd og biologi. Man snakker om persontilpasset medisin, men man må også ha en kjønnstilpasset medisin.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.08.2020 15.05.01 Sist oppdatert: 28.08.2020 15.05.01