Trude Jacobsens Facebook-gruppe ble til en hjelpeorganisasjon. I vår ble den satt på sin største prøve.

Dråpen i Havet-sjefen måtte takle pandemi og en illsint mobb.

Av Martin Skjæraasen (tekst) og Andrea Gjestvang (foto) Sist oppdatert: 13.06.2020 09.40.13

Det er mars 2020, og på det nye kontoret til Dråpen i Havet, hjelpeorganisasjonen Trude Jacobsen startet fem år tidligere, hviler en merkelig stemning.

Noen dager tidligere hadde tre av organisasjonens biler blitt angrepet på den greske øya Lesvos. De var på vei fra flyktningleiren Moria da illsinte menn begynte å kaste stein og knuse rutene med kjepper. «Jeg var redd for at jeg skulle dø», sa én av de frivillige til TV2 etterpå.

Tyrkia hadde åpnet grensene og sluppet tusenvis av mennesker inn i Europa. På de greske øyene ble de møtt av borgevernsgrupper og tilreisende ekstremister, som gikk løs på alle som ikke snakket gresk. Ingen skulle skånes, heller ikke hjelpearbeiderne.

– Jeg var redd for at de skulle bli fysisk skadet. Eller enda verre, sier Jacobsen alvorlig.

Etter at hun startet Dråpen i Havet for fem år siden, har hun sendt 7000 frivillige hjelpearbeidere til leirer i Hellas, nesten uten problemer. Denne våren står truslene i kø. Samtidig som bilene på Lesvos ble angrepet, spredte et virus seg rundt i Europa.

 

Fest-fast på Rhodos

Hellas har alltid vært et trygt sted for Trude Jacobsen. Første gang hun reiste til landet, var høsten 1991. Hun skulle til Israel og jobbe i kibbutz, og satt på med faren til Rhodos, han var pilot. Derfra skulle hun ta ferge videre. Men ventetiden på den greske ferieøya ble litt for festlig.

– Jeg kom til et sånt partysted hvor jeg ble én dag, og én dag til. Så utsatte jeg båtreisen og traff han jeg skulle gifte meg med, forteller 49-åringen lattermildt.

Han jobbet på restaurant, hun ble vannskiinstruktør. Jacobsen hadde aldri stått på vannski før, men hun er impulsiv, spenningssøkende og glad i slike utfordringer.

– Dessuten hadde noen hørt at Norge var et ski-land, så de trodde vel at jeg kunne dette.

Trude i Hellas sammen med barna Krysanthi (5 år) og Victor (6 mnd). Foto: Privat

Paret giftet seg, fikk tre barn og flyttet etter hvert til Athen. Hun elsket menneskene, storfamilien og jobben i Star Tour. Så sprakk ekteskapet. Jacobsen tok meg seg ungene tilbake til barndomshjemmet på Jar i Bærum.

Likevel mistet hun aldri tilknytningen til Hellas, landet hun kaller «sitt andre hjem». Kanskje det var derfor hun lyttet ekstra godt da masseflukten til de greske øyer ble omtalt i en radiosending høsten 2015.

– De sa at 130 000 mennesker hadde gått i land. Det tallet ga meg en fysisk reaksjon. Jeg begynte å skjelve og gråte og fikk en merkelig følelse, som om noen sa til meg; nå må du komme deg ut og gjøre noe nyttig.

 

Et slags kall

På det tidspunktet jobbet Trude med kundeservice i Telenor. Hun hadde aldri arbeidet humanitært før, og hun kjente knapt til flyktningkrisen i Hellas. Hvor kom denne formaningen fra?

– Jeg er ikke religiøs, men skjønner at de som er det, kan se på dette som et kall. Jeg visste at jeg måtte dra, ellers hadde jeg ikke fått ro, sier hun.

Trude ringte samboeren, som var på multetur i fjellet, og fortalte at hun måtte tilbake til Hellas. Hun måtte sette seg inn i hva som skjedde og se hvem alle disse menneskene var. Hun fylte fjorten bagger med klær og utstyr, opprettet en Facebook-gruppe slik at familie og venner kunne følge med, og satte seg på et charterfly til Lesvos.

– Jeg ankom sent lørdag kveld, stappet baggene inn i den lille leiebilen og kjørte nordover mot kysten. Der ble jeg møtt av enorme menneskemengder til fots. Menn som bar sine skadde foreldre, folk som sov i veikanten. Det gikk opp for meg at jeg befinner meg i den største folkevandringen siden 2. Verdenskrig, minnes hun.

– Da tenkte jeg at denne turen var veldig impulsiv og naiv.

Trude Jacobsen på første tur til Lesvos i 2015. Foto: Privat

Stort mer rakk hun ikke å tenke, for innover stranda kom den ene gummibåten etter den andre. Hun tok imot en høygravid kvinne som trodde vannet hadde gått. Småbarn med baderinger rundt armene. En gammel dame med et dypt og illeluktende sår nedover beinet.

– Jeg fikk en liten baby i armene mine, klissvåt og helt stiv i kroppen. Jeg var ikke helt sikker på om hun var levende eller død med en gang, sier Jacobsen og blir tankefull.

 

Kom hjem som en annen

Slik holdt hun på i tre dager. På den tiden kom nesten 6000 mennesker til Lesvos hver eneste dag. Det var bare Jacobsen og rundt ti andre som hjalp dem i land.

– Det slo meg at det ikke var noen hjelpeorganisasjoner på plass, og at dette ikke var mer i media, minnes hun.

Mange var opprørt den høsten, og Trude Jacobsens Facebook-gruppe ble en kanal for følelsene. I løpet av tre dager meldte 11 000 mennesker seg inn i «Dråpen i Havet», som gruppa ble døpt. De sendte klær og sko og ba om å få bli med til Hellas. Da Jacobsen kom hjem til Norge, ventet VG i ankomsthallen. «Trude (44)» var blitt rikskjendis.

– Det var overveldende. Jeg var ikke vant til sånt, og ikke er jeg så komfortabel med det heller, forteller hun.

Dagene på Lesvos endret mye. I en rapport som Dråpen i Havet selv utarbeidet i 2020, skriver organisasjonen at mange får en slags oppvåkning når de jobber frivillig. De blir mer empatiske, politisk engasjert og opptatt av hvordan de svakeste har det. Noen blir dessuten mindre materialistiske, kan Jacobsen tilføye.

– Noen uker etter jeg kom hjem fra Lesvos reiste jeg på venninnetur til Gdansk. Vi var på spa og drakk champagne, men jeg følte med én gang at dette går ikke. Jeg fløy rett fra Polen til Hellas!

 

«Årets modigste kvinne»

Samme høst sa fembarnsmoren opp jobben i Telenor for å bygge opp Dråpen i Havet. De fem neste årene vokste Facebook-gruppa til en hel liten organisasjon, med ni ansatte og nesten ti millioner innsamlede kroner i budsjett.

I dag driver Dråpen i Havet undervisningstilbud, systuer, sjakkgrupper og bibliotek i leire over hele Hellas. Til sammen har organisasjonen sendt 7000 frivillige fra 67 land til Hellas for å hjelpe flyktninger.

For dette har den fått mye oppmerksomhet. Organisasjonen er kåret til årets beste frivillige organisasjon av FNs høykommissær for flyktninger, samt utmerkelsen «Norske helter» for beste initiativ.

Generalsekretæren er attpåtil kåret til «Årets modigste kvinne» av magasinet Tara: «Fembarnsmoren Trude har ofret veldig mye for å hjelpe noen av de mest sårbare menneskene i verden», lød begrunnelsen.

Selv føler Jacobsen at hun har fått mer enn hun har forsaket.

– Men er det én ting jeg føler at jeg har ofret, så er det fritiden min. Jeg må hele tiden være klar om noe skal skje, og det gjør det ofte, sier hun.

For det å lede en hjelpeorganisasjon basert på frivillighet, kan også være problematisk. De aller fleste «dråpene» reiser til Hellas med mål om å hjelpe. Men det finnes en sjelden gang de som har andre motiver: Noen er spenningssøkere, andre ønsker tilgang til leirene for å forske.

– Vi har krav om politiattest, og lar bare de som har erfaring med barn, jobbe med barn. Andre får jobbe på lageret, organisere sjakkgrupper eller jobbe i vaskeriet, forteller hun.

Andrea Gjestvang
– I ventetiden bor flyktningene i overfylte leirer der de retraumatiseres, utsettes for overgrep og som en jeg møtte i Moria beskrev det; gradvis dør litt inni seg hver dag, sier Trude Jacobsen.
Foto: Andrea Gjestvang

– Alternativet er ingenting

En annen utfordring er at mange frivillige bare har mulighet til å være i leirene i noen få uker. De rekker så vidt å bli kjent med menneskene i leiren, før de drar hjem igjen

– Man kan si at det ikke er bra at enslige mindreårige får relasjoner til mennesker som etterhvert reiser. Men alternativet er ingenting. Er det bedre at barna er overlatt til seg selv, eller er det bedre at noen ser dem? spør hun.

– Tilfeller av slåssing og bråk blant mindreårige har gått ned nesten 80 prosent i halvåret etter at vi startet arbeidet inne i Moria i april 2019. Det er mye narkotika og selvskading i leirene. Hvis de har noe å gjøre, holder de seg kanskje unna verre ting.

De siste årene har stemningen på Lesvos blitt gradvis dårligere. Flyktningene føler seg glemt, det er mye konflikter inne i leiren. Øyboerne er stort sett veldig hjelpsomme, men nå er mange lei og sinte for at regjeringen ikke tar grep, og fordi de har blitt brukt som brikker i et storpolitisk spill mellom EU og Tyrkia.

– Er det forsvarlig å sende amatører ut til denne situasjonen?

– Vi har hatt 7000 mennesker i felt i disse årene, uten tidligere hendelser som har vært alvorlige. Våre feltarbeidere har følt seg trygge, både i og utenfor leirene. Men vi evakuerte frivillige da uroen startet, og det er det en grunn til. Det var ikke forsvarlig å ha dem der, sier hun.

 

Fjernhjelp

Etter angrepene ble de frivillige sendt bort fra øya. Det hadde de fleste uansett blitt, for greske myndigheter varslet tidlig strenge smittevernstiltak da korona-pandemien rammet. Jacobsen klarte så vidt å få folk hjem før Hellas stengte.

– Denne våren har vært en slags ilddåp for oss, og vi har fått mye erfaring ganske raskt. Vi har måttet finne nye måter å jobbe på, og jeg føler at vi har kommet gjennom denne våren med beina godt plantet på bakken. sier Jacobsen i dag.

Dråpen i Havet har siden mars drevet fjernundervisning, distribuert mat og klær og skaffet store mengder smittevernsutstyr gjennom lokale apoteker. I tillegg har de tatt initiativ til et felles opprop med andre organisasjoner for at Norge skal hente barnefamilier ut av Moria-leiren, en sak det ble politisk enighet om i slutten av mai.

Men selv om det har vært en hektisk tid, har pandemien også gitt henne mer ro. Jacobsen hadde planlagt jobbturer til leirer i Hellas og Bosnia, hvor Dråpen i Havet planlegger å starte aktiviteter. Nå har hun istedet vært hjemme i Bærum, sammen med familien.

– Det å ha barn har reddet meg. Jeg har en annen arena som er superviktig og som krever mye av meg på et helt annet nivå. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg vært så oppslukt av alt som må gjøres, jeg hadde aldri sagt meg fornøyd.

Til sommeren var planen å ta med alle sammen til Hellas, på ferie. Hun har fortsatt et håp om at grensene åpner før august. Hvis ikke, vil hun reise tilbake til leirene så snart det lar seg gjøre.  

– Målet mitt er at ingen mennesker skal måtte bo i slike leirer, at Europa skal finne bedre løsninger for mennesker som har måttet flykte, gi folk raskt muligheter til å leve et verdig liv, der barn får skolegang og voksne får bidra i samfunnet de bor i. Frem til det skjer vil vi prøve å hjelpe til med å gi folk på flukt mestring, trygghet og følelsen av å bli sett, sier hun.  

Publisert: 13.06.2020 09.40.14 Sist oppdatert: 13.06.2020 09.40.13