AFP or licensors  TOPSHOTS, Horizontal, crime

En arbeider tilknyttet Burundis sannhetskommisjon holder deler av en hodeskalle. Restene etter over 6000 mennesker, som trolig ble drept tidlig på 70-tallet, ble nylig funnet i provinsen Karusi. De drepte lå i seks forskjellige massegraver. Foto: Onesphore Nibigira/AFP/NTB scanpix

Foto: ONESPHORE NIBIGIRA

Burundi: Graver opp fortidens ofre

Over 6000 lik er funnet i seks massegraver i Karusi-provinsen i Burundi. Dette er det største funnet siden myndighetene lanserte en nasjonal utgraving i januar.

Av Even Tømte Sist oppdatert: 20.02.2020 10.16.54

Pierre Claver Ndayicariye, leder for Burundis sannhets- og forsoningskommisjon, uttalte ifølge The Guardian at 6032 lik og tusenvis av kuler hadde blitt funnet. Klær, smykker og briller ble brukt til å identifisere likene.

Funnene knytter seg til folkemordet i 1972, da hutubefolkningen, som utgjør flertallet i landet, ble utsatt for massakrer av den tutsidominerte hæren.

Dette er bare en av en rekke massakrer i Burundis historie. Konflikter mellom hutu- og tutsi-befolkningen har satt sterke preg på landet. Landet har gjennomgått flere borgerkriger siden uavhengigheten fra Belgia i 1962.

Borgerkrigen som varte fra 1993 to 2005 tok livet av over 300 000 mennesker.

 

Pågående konflikter

Burundis sannhets- og forsoningskommisjon har tidligere identifisert over 4000 massegraver og over 142 000 drepte. Kommisjonen ble lansert i 2014, for å etterforske krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd som har skjedd fra uavhengigheten i 1962 og fram til siste opprørsgruppe underskrev fredsavtalen i 2008.

Arbeidet skal bidra til forsoning i landet. Kommisjonen arbeider imidlertid i et klima preget av sterk splittelse og pågående konflikter. Den har blitt kritisert for å ha et mandat som ikke omfatter forbrytelser som kan knyttes til regjeringspartiet CNDD-FDD.

Opposisjonsveteranen Charles Nditije, som nå lever i eksil i Europa, er en av de som har fremmet denne kritikken.

— Kommisjonen er særlig opptatt av å lete etter massegraver og grave opp likrester knyttet til de tragiske hendelsene i 1972, 1988 og 1993. Dette er bra i seg selv, så lenge kommisjonen har midler til å identifisere ofrene, omstendighetene og de angivelige gjerningsmennene. Men problemet er at den ikke tar for seg nyere massegraver, der identifiseringen av ofre og gjerningsmenn ville være lettere. Det inkluderer massegraver knyttet til krisa i 2015, som det finnes flere dusin av rundt om i landet, uttalte han til nettstedet JusticeInfo i november i fjor.

Amnesty International har tidligere avdekket graver som er antatt å stamme fra den politiske krisa i 2015.

 

Usikkerhet rundt valget

Den sittende presidenten, Pierre Nkurunziza, ble valgt til en tredje periode i 2015. Valget ble ikke internasjonalt anerkjent som fritt og rettferdig. Et kuppforsøk ble slått ned kort tid i forveien. Hundretusenvis av mennesker flyktet over grensen til nabolandene som følge av politisk motivert trakassering og vold.

Presidenten ble kritisert for å stille til valg for en tredje periode, selv om grunnloven begrenser ham til å sitte i to perioder. Argumentet er at han i 2005 ble valgt av parlamentet, ikke direkte av folket, og dermed kunne sitte en tredje periode.

 

— Handler om mer enn etnisitet

Carlo Koos, forsker ved Chr. Michelsen Institutt, sier til Bistandsaktuelt at etnisitet kan være en overforenklende forklaring for å forstå den situasjonen i landet.

— For utenforstående er det lett å se etnisk tilhørighet som en klar og grunnleggende skillelinje, men i virkeligheten er det ofte litt mer komplisert enn som så. De etniske skillelinjene er ikke borte, og blir ofte brukt for politiske formål. Likevel er det ikke først og fremst dette som direkte former den politiske utviklingen nå. Det handler mer om en politisk elite som forsøker å holde seg ved makta, og en befolkning som er lei av mangelen på grunnleggende offentlige tjenester, sier Koos.

I år er det nytt valg at president og parlament. Nkurunziza har varslet at han ikke vil stille til valg igjen. I stedet har generalen Evariste Ndayishimiye blitt valgt til CNDD-FDDs presidentkandidat i valget som skal avholdes i mai 2020.

Samtidig har opposisjonen, som har boikottet de to siste valgene, erklært at de vil stille i valget, med den tidligere opprørslederen Agathon Rwasa som den viktigste opposisjonskandidaten.

 

Tortur og voldtekt

FN har advart om faren for nye menneskerettighetsbrudd rundt valget. Politiet, militæret og regjeringspartiets ungdomsorganisasjon Imbonerakure har blitt knyttet til drap, forsvinninger, tortur og voldtekter rettet mot presidentens motstandere.

Lederen for FNs undersøkelseskommisjon om Burundi, Doudou Diène, lanserte i fjor en rapport som avdekket alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det er «er ekstremt farlig å uttale seg kritisk i Burundi i dag», uttalte Diène.

— Staten er ganske godt etablert i Burundi. Ikke på den måten at den tilbyr gode offentlige tjenester og infrastruktur, men statens kontroll er god etablert selv på landsbygda, sier Koos. Han påpker at den store befolkningstettheten i et lite land som Burundi gjør det lett for staten å følge med på og kontrollere befolkningen.

— Dette er et samfunn i alvorlig frykt. Pressen og den politiske opposisjonen har lenge blitt undertrykt, det har vært politiske drap og tortur. Men Burundi har ikke vært på det internasjonale samfunnets radar på samme måte som andre kriser sier CMI-forskeren. 

 

Fattigdom og misnøye

Regjeringen har på sin side lovet et fritt og åpent valg, samtidig som de har advart mot innblanding av «utenlandske aktører».

Burundi er et av de fattigste landene i verden. De toppet Global Hunger Index i 2014. Landet lå i 2014 som nr. 180 av 187 land på UNDPs Human Development Index. Om lag halvparten av statsbudsjettet kommer fra bistand. Samtidig har landet en sterk befolkningsvekst og en av de største befolkningstetthetene i Afrika.

— Burundi har ikke store naturressurser, og er svært avhengig av bistand. Staten har store utfordringer med å skaffe inntekter og med skattlegging, og uten det er det vanskelig å tilby grunnleggende tjenester til befolkningen. Det er vanskelig å få i gang en utvikling der folk ser at staten gjør noe bra for dem og derfor blir mer positive til å betale skatt. Ved siden av den politiske manøvreringen har dette også skapt mye misnøye, sier Koos.

Publisert: 20.02.2020 10.16.54 Sist oppdatert: 20.02.2020 10.16.54