Slik ser de ut; Hydros bauxitt-hauger ved aluminaraffineriet Alunorte i delstaten Pará. Foto: Ricardo Moraes / Reuters / NTB scanpix

Hva skjedde egentlig da Hydro gikk på trynet i Brasil?

KOMMENTAR: Pengene rant raskere ut enn regnvannet for Hydro i Brasil for to år siden. Neglisjering av miljø og samfunn har kostet milliarder. Fortsatt er Hydro langt unna å gjenvinne tillit i lokalsamfunnet, og det venter flere rettslige oppgjør.

Av Roar Nerdal, i Brasil Sist oppdatert: 26.02.2020 15.57.40

17. januar var det to år siden en av Norges verste miljøskandaler i utlandet. Skandalen har kostet Hydro nærmere 800 millioner kroner i direkte utgifter, inkludert bøter. Legger man til tapt produksjonstap, nærmer vi oss rundt fire milliarder kroner i kostnader.

Dette tapet kunne vært kraftig redusert om Hydro hadde forstått maktforholdene i det brasilianske samfunnet, hadde tatt samfunnsansvaret sitt på alvor og vært i en bedre dialog med lokalsamfunnet.


Ulv, ulv!

Jeg husker ikke om det var sent på kvelden den 17. februar i 2018 eller i løpet av dagen den 18. jeg først ble tipset om at det hadde vært miljøutslipp ved Hydros aluminaraffineri Alunorte. Jeg tok det med ro.
Slike rykter hadde jeg hørt før, særlig i forbindelse med kraftig regnvær.

29. februar hadde jeg fått tilsendt en video som sirkulerte blant lokalbefolkningen i Barcarena, kommunen der Hydro har sin hovedvirksomhet i Brasil. Den skulle vise at det var alvorlige problemer med et av deponiene der man oppbevarer rødt slam, det viktigste og giftigste avfallstoffet i aluminiumsproduksjonen.

Drøye to uker før, den 13. februar, kom en tilsvarende melding om at beboere i nærheten av fabrikkområdet advarte om fare for utslipp og beskyttet hus og folk med sandsekker. Begge meldingene var falsk alarm.

Lokalbefolkningen var på alerten. Ikke rart. Området for oppbevaring av rødt slam er enormt. Det er også det høyeste punktet i kommunen. Derfra kan man se helt til delstatshovedstaden Belem, der Hydro har sitt hovedkontor i Brasil, og der de fleste nordmennene i selskapet sitter.
I tillegg hadde Alunorte-raffineriet en forhistorie som ga lokalbefolkningen grunn til bekymring. I 2015 brast Mariana-demningen. Den tilhørte Alunortes tidligere majoritetseier og Hydros samarbeidspartner Vale. 20 drept og en økologisk katastrofe uten sidestykke  i Brasils historie var resultatet da Mariana-dammen brast.

19. februar kalte lokale beboerorganisasjoner inn til demonstrasjoner. “Nok er nok!”, “Slutt å drepe befolkningen!”, “Barcarena skal ikke bli et nytt Mariana!” var blant parolene. 

Da nasjonale medier grep fatt i Alunorte-saken, skjønte jeg at det var alvor.
Fagforeningslederen ved Alunorte, Gilvandro Brigida, fortalte at ledelsen lokalt hadde innkalt til krisemøte. Men fagforeningen var ikke invitert. Det var heller ikke kontakt med de lokale lederne i lokalsamfunnene rundt, ifølge Brigida. 

 

Ordspinn

Mens det kokte i Barcarena, tok Hydro det ganske rolig. “Vi har heller ikke funnet at det har vært ukontrollerte utslipp fra anlegget”, svarte Hydro på epost til meg 23. februar.

Men det var ordspinn. For det hadde vært utslipp, men det var kontrollert.
Først 27. februar skjønte Hydro i Norge at det var krise. Da hadde de fått beskjed om at myndighetene ville stille krav om å halvere produksjonen.
Da var det gått ti dager.

Sankthansaften 2017 var Brasils president Michel Temer på besøk i Norge. Han var kommet for å snakke om norske investeringer i olje i Brasil. Istedet ble han strammet opp av statsminister Erna Solberg og miljøminister Vidar Helgesen for økning i avskogingen i Amazonas.

Mange brasilianske medier frydet seg over “skjenneprekenen” som Temer fikk.

Ikke lenge etter dukket det opp flere kritiske artikler om Norges dobbeltmoral i brasilianske medier. På den ene siden ga vi “smuler fra de rikes bord” til bevaring av regnskogen gjennom Amazonasfondet, på den andre drev vi miljøskadelig virksomhet midt i Amazonas.

 

"En perfekt storm"

Da utslippet ved Alunorte skjedde for to år siden, kastet brasilianske medier seg over saken. Store oppslag i aviser og toppsak i de viktigste nyhetssendingene på tv. Politikerne fulgte straks etter. Blant dem ministeren i Temers regjering, Helder Barbalho, sønn i en av de mektigste politikerfamiliene i delstaten Pará. Nå er han guvernør.

Påtalemyndighet, både delstatlig og føderal, var utrolig raskt på plass til Brasil å være. Målinger ble utført umiddelbart av Evandro Chagas-instituttet. Hydro svarer med å anmelde  forskeren bak målingene for ærekrenkelser og  usanne påstander, en anmeldelse som dommeren brukte
bare dager på å avvise.

I praksis hadde Hydro ment at påtalemyndighetens ekspertise farte med løgn. En strategi som sjelden fungerer, og i hvert fall ikke i Brasil.

Hydro hadde havnet i «en perfekt storm». Reaksjonene i Brasil overrasket, det hadde tross alt ikke vært direkte tap av menneskeliv. Evandro Chagas-instituttet mente de hadde funnet høye metall- og pH-verdier. Folk klaget over kløe, irritasjon, utslett, ødelagt drikkevann, mageproblemer, forurensing av elver som brukes som matkilde, vannkilde og for vask og bading.

Men dette er klager man har hørt siden Alunorte startet opp i 1995.
Det hadde også vært utslipp før.
Sannsynligvis større.

 

Verksby

Barcarena var en gang en fattig, men typisk kommune der befolkningen levde av skogen og elva. Helt nederst i Amazonasbassenget like ved Belém. Først på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 80-tallet skjøt industrien fart med Alunorte og smelteverket Albras. Hovedeier var Vale, Brasils mektige gruvegigant og Brasils nest største selskap etter det statlig kontrollerte oljeselskapet Petrobras.

Industrialiseringen skjedde raskt uten oppbygging av nødvendig infrastruktur. Arbeidskraften ble hovedsaklig hentet utenfra. Ikke nødvendigvis så veldig langt unna, men få av de lokale var kvalifisert arbeidskraft. Delstaten Pará er like stor som Angola - eller fire ganger så stort som Norge.

De som fikk jobb i industrien, fikk også tilgang til boliger, private skoler og et helsetilbud. De fikk alle fordelene av industrialiseringen, mens den opprinnelige befolkningen fikk alle ulempene, slik en statsadvokat forklarte meg. Stadige anleggsperioder tiltrakk seg mange som søkte arbeid. Etter anleggsperioden ble det bygd stadig nye favelaer (uregulert slum/fattigstrøk). Kriminaliteten vokste enormt. Antall mord per 100 000 økte fra 5 i 1999 til 53 i 2017.

Barcarena fikk også den største havna i delstaten målt i tonnasje. Anleggsarbeid og skipsanløp førte med seg prostitusjon av verste sort. Ei av de mindreårige jentene som drev rundt i havna ved Hydros anlegg ble av en lokal dommer sendt i fengsel til en celle fylt opp med voldsmenn.

Fiskerne mener at industrien og utslipp fra Alunorte har ødelagt livsgrunnlaget deres. Frukt- og bæravlingene i skogen er blitt mindre.
Kloakk- og søppelsystemet er det verste i Brasil for kommuner med over 100 000 innbyggere (2017).

Dette er bakteppet da Hydro bestemte seg for å kjøpe ut Vale for 30 milliarder kroner. Det skjer i 2011.

Brasil er ikke Norge

Da daværende næringsminister Børge Brende besøkte Alunorte i 2005 uttalte han:

“Hær lukte det pæng”.

På en fuktig dag lukter Alunorte som et skikkelig lutefisklag på grunn av all luten (kaustisk soda) de bruker i raffineringen av bauxitt som hentes fra andre deler av Amazonas, enten med båt eller et 224 kilometer langt rørsystem som forbinder Alunorte med bauxittgruvene i Paragominas.

Alunorte er verdens største raffineri utenom Kina med en kapasitet på over seks millioner tonn alumina. Alumina er råstoffet som smeltes om til aluminium i Norge og Albras. For hver kilo alumina produseres også et kilo med rødt slam. Det blir liggende igjen midt i Amazonas.

Tross at Alunorte viste Brende mursteiner laget av rødt slam for 15 år siden, er det ikke utviklet en metode for å anvende dette avfallet. Fortsatt legges det i slagghauger. Seks milliarder tonn tilsvarer nesten tre ganger så mye husholdningsavfall som produseres i Norge i løpet av ett år.

Alunorte er blant verdens mest moderne aluminaraffinerier, og behandler også rødt slam så godt det lar seg gjøre etter dagens teknologi. Likevel ser man på tørre dager både røde røykskyer og at skogen rundt er full av støv og visne blader.

Alunorte og Albras er kommunens største arbeidsgiver. Direkte og indirekte jobber det i underkant av 10 000 personer for Hydro, inkludert hovedkontoret i Belem.

Hydro er en særdeles viktig bedrift for lokalsamfunnet. Som motytelse er de unntatt milliarder i spesialskatt (ICMS) og får subsidiert kraft. Bare skattefordelen er beregnet til mellom 15 og 20 milliarder kroner mellom 2015 og 2030.

 

Den spesielle delstaten 

Delstaten Pará har fungert som «en innenlandsk koloni» i Brasil. Under militærdiktaturet (1964-1985) ble det satt i gang flere store prosjekter for å legitimere Brasils suverenitet både der og i resten av Brasils Amazonas.

Et av de viktigste instrumentene var gruveselskapet Vale – den gang statlige Compania Vale Rio Doce. Selskapet hadde hovedsete i Rio de Janeiro 3000 kilometer lenger sør. Sjøveien ligger Belém ikke så veldig mye lenger unna Europa eller USA enn storbyene Rio de Janeiro og São Paulo i Brasil.

Vales gruvesatsing var hovedsakelig jernmalm, men også bauxitt. Utvinningen foregikk dypt inne i Amazonas (Trombetas), der Hydro kjøpte seg inn med en liten andel. I dag har de fem prosent, samt en avtale om levering av bauxitt til Alunorte.

Under militærdiktaturet ble det også satt i gang storstilt nybyggervirksomhet i hele Amazonas. Både små og store bønder etablerte seg.

Både gruve- og nybyggersatsingen førte til store konflikter med massakrer og drap. Delstaten Pará  har fortsatt flest drap knyttet til landkonflikter i Brasil. Både urbefolkning, miljøaktivister og ledere for sosiale bevegelser er særlig utsatt.   

Brasil er langt fra Norge. Barcarena er langt fra Rio. For de fleste av de opprinnelige beboerne er Hydro et hvilket som helst multinasjonalt selskap som utnytter naturressurser og fører rikdommen ut av regionen. De har ingen velferdsstat å lene seg på. Volden er tilstedeværende over alt.


Lykkejegere?

Oppfatningen av hva som er bedrifters samfunnsansvar er totalt forskjellig i Norge og Brasil. Der staten og kommunen svikter, og det gjør den stort sett, mener man at bedriften har et ansvar. Da Vale og Hydro i sin tid kjøpte opp land for fabrikkene, betalte de kompensasjon for de som måtte flytte ut. Men etterhvert flytter nye inn i de samme områdene om de står ubrukt. Etter en tid får de også rettigheter, sjøl om de formelt ikke eier jorda de bor på.

Det spekulerer også en del i. Såkalte landinvasjoner er både politisk og økonomisk motiverte. Man bryter loven ved å invadere, men etablerer man seg der, har man juridiske rettigheter. Enkelte kan ha historiske rettigheter. Man skal ha god juridisk ryggdekning om man skal ta fra folk både levebrød og bolig.

Ikke minst gir det dårlig reklame for en bedrift kontrollert av regjeringen i verdens rikeste land.

Det siste er også viktig å forstå. I Brasil er statskontrollerte selskaper sjølve gullkalven. Politikerne kjemper om å få inn sine folk i posisjoner. Det gir både makt og velstand. Helt motsatt av den norske modellen der politikere holder seg lengst mulig unna både ledelse og bedriftsstrategi. 

Vale brydde seg ikke så mye om lokal motstand. Med sine økonomiske muskler hadde de råd til å holde seg med sin egen fanklubb både i nasjonal- og delstatsforsamling og i lokale organer. De kunne også kjøre lange rettssaker som utmattet enhver motstander. Rettsprosesser i Brasil tar tid. Store miljøsaker gjerne ti år. 

Etter et stort utslipp fra Alunorte i 2009 nektet bedriften først miljømyndighetene adgang til fabrikkområdet. Først når de kom tilbake med væpnet politi slapp de til. Da var  opprydningsaksjonen allerede i gang, ifølge miljømyndighetene. Bedriften fikk en klekkelig bot på rundt 35 norske millioner, en bot de anket i rettssystemet. Først etter utslippet i 2017 ble bota betalt som en del av Hydros avtale for å kunne sette i gang full produksjon igjen.

 

Alunorte, en miljøversting?

Da jeg snakket med to etterforskere fra Semas – den delstatlige miljømyndigheten - sa de rett ut at Alunorte var en miljøversting. Det største miljøproblemet i hele delstaten, etter deres mening.

Beboerne rundt bedriften fortalte det samme. De nådde ikke fram til bedriften. Fiskerne fortalte at utslipp av kaustisk soda hadde ødelagt rekefisket og drevet bort større fisk. Fagforeningsledere fortalte om at de var blitt saksøkt etter å ha varslet om faren for utslipp.

Vale var hovedeier fram til 2011. Mange i lokalsamfunnet hadde store forventninger da norske Hydro tok over. Norge er kjent i Brasil, mest for klippfisken, men også som et rikt land uten nød og fattigdom og som er opptatt av sosial utjevning med demokratiske tradisjoner.

Lite forandret seg med norsk eierskap, var tonen et par år etter.

Utslipp?

Hydro virket helt uforberedt på stormen de opplevde for to år siden. I forsvaret sitt ble de drevet fra skanse til skanse. Fra at det ikke hadde vært utslipp, til at det var et kontrollert utslipp av regnvann. Da det  ulovlige dreneringsrøret, som angivelig skulle ha ført til utslippet, ble avslørt, het det seg at det ikke var miljøskadelig.

Daværende direktør Svein Richard Brandtzæg fortalte i et intervju med NRKs Ole Torp at de umiddelbart hadde igangsatt utdeling av vann til de berørte. I Barcarena visste man at det var noe selskapet allerede var pålagt av retten.

Strategien med å hyre inn masse motekspertise, angripe påtalemyndigheten og miljøekspertisen i Evandro Chagas-instituttet fungerte heller ikke. Det kunne det ha gjort om Hydro hadde hatt Vales økonomiske og politiske muskler. Eller om hendelsen hadde skjedd i Norge.

I Norge har man tradisjon for å hente inn tredjeparts ekspertise. Her i Brasil regner man med at oppdragsgiveren betaler for det svaret man vil ha.  Brasiliansk rettsapparat er arbitrært. Mye avhenger av hvilken dommer som får saken. Hydro var isolert. Ingen politikere, få i lokalsamfunnet, støttet opp, ivrig føderal og lokal påtalemyndighet presset på. Og det var valgår. Her var det et utenlandskeid selskap som hadde forurenset brasiliansk jord. 

 

Fagforeningene ga støtte

Den eneste støtten de fikk kom fra fagforeningene. Men også de følte at de måtte kjempe på to fronter. Den ene for å bevare arbeidsplassene, den andre mot Hydro som ville permittere. Istedenfor å bruke fagforeningen som en ressurs, måtte fagforeningen bruke tid på å få stoppet permitteringene rettslig. Å bli permittert i Brasil betyr i praksis at du må søke  etter ny jobb for å opprettholde noenlunde samme levestandard – og du er ikke garantert å få jobben tilbake.

Hydro har hele tiden sagt at det ikke var noe miljøskadelig utslipp for to år siden. Jeg har skrevet om Hydros virksomhet i Barcarena i over 15 år. Det vil etterhvert bli opp til rettsapparatet å avgjøre et skyldspørsmål. Jeg har ofte skrevet kritisk om Hydro, men som lekmann mener jeg de denne gang har en del faglige poenger.

Det er imidlertid forskjell på å ha rett og å gjøre riktig. Alunorte har gjennom mange år neglisjert lokalbefolkning og ansatte. Dette ble dokumentert i en rapport fra organisasjonen Observatório Social allerede i 2008. Også andre studier har pekt mot det samme.

 

Nye humper i veien

Fagforeningslederen Gilvandro Brigida sier den største utfordringen for Hydro er å gjenopprette  tilliten i lokalsamfunnet.

I dag er det stor usikkerhet om hva slags miljøskader – om noen – de som bor rundt fabrikkområdet har vært utsatt for. Det er tatt prøver av både hår og blod av en rekke personer for å sjekke om de har vært eksponert for tungmetaller. Disse prøvene ble tatt i juli 2018, men er ennå ikke offentliggjort.

På tampen av fjoråret avsa en dommer en kjennelse om at resultatene skulle være offentlig tilgjengelig umiddelbart. Så har ennå ikke skjedd, og miljøadvokat Ismael Moraes forteller at han har bedt om at politiet skal gjøre ransakelse og beslag ved Lacen, det offentlige laboratoriet som var ansvarlig for prøvetakingen. (For ordens skyld: Hydro er ikke part i denne konkrete prosessen.)

Midian Ribeiro, en av beboerne som har "gjenerobret" sin eiendom og bor like ved Hydroanlegget, forteller at hun opplever at verken guvernøren eller Hydro virker opptatt av helsen til de som er blitt utsatt for miljøforurensinger gjennom mange år. Hun er også opprørt over at mange har fått beskjed om høye metallverdier uten at det er blitt foretatt noe. Tidligere undersøkelser har for eksempel påvist høye blyverdier i hår i en stor andel av befolkningen. Ribeiro sier at lokalsamfunnet hennes er «døende» som følge av de plagene de er utsatt for.

Kilden for høye metallverdier i blod og hår er ikke åpenbar sjøl om de fleste retter fingeren mot Hydro. En uavhengig studie gjort av europeiske forskere har påvist at konsentrasjon av tungmetaller er naturlig høyere i deler av Amazonas-bassenget som følge av at elver og nedbør drar med seg metaller mot havet.

Barcarena er også gjennomgående forurenset på grunn av manglende kloakk- og avfallshåndtering. Da over 3500 kyr druknet i en båt ved kaianlegget, ble kadavrene gravet ned både på en søppelplass og andre mer vilkårlige plasser. Barcarena har med andre ord et stort forurensingsproblem også utenom Hydro.

Advokat Ismael Moraes er også ivrig. Det er fordi han forbereder en rekke erstatningssaker mot Hydro. Ifølge ham er det fem gruppesøksmål som vil bli fremmet når måleresultatene for beboerne blir offentliggjort.

Fagforeningsleder Josenilde Vilhena ved smelteverket Albras er folkevalgt i nabokommunen Abaetetuba som har fått sin del av miljøproblemene fra Hydro. Han etterlyser en ny modell for industriutvikling i området som tar hensyn til både miljøet og de sosiale problemene. Han sier Vale etterlot seg en enorm sosial gjeld i regionen, særlig til de tradisjonelle samfunnene og at heller ikke Hydro har investert særlig mye i disse.

Vilhena sier han forventer at Hydro endrer holdning etter alt som har skjedd de siste to årene, og at de gjør dette i dialog med både fagforeninger og lokalsamfunnene for å finne en bærekraftig modell.

 

Nye millionerstatninger?

Etter utslippet fra Alunorte i 2009 ble det fremmet en rekke erstatningskrav mot Alunorte. De færreste nådde fram. Etter utslippet for to år siden vil det komme nye, og gamle saker kan hentes opp fra arkivene.

Stemningen i Brasil har endret seg i disse spørsmålene etter de to store katastrofene til Vale med over 200 døde tilsammen. Alunorte er langt fra en slik katastrofe, sjøl om medieoppmerksomheten skulle tilsi dette. Men Hydro har en langsiktig sosial og økologisk gjeld til lokalsamfunnet, vil nok de fleste mene i Brasil.

Hydro er helt i verdenstoppen i å produsere aluminium. Jeg bruker å si at Hydros aluminium er en blanding av brasiliansk jord og norsk vann(kraft). I Norge er det rent og pent. I Brasil er det blitt mye søl. 


Jeg bruker å si at Hydros aluminium er en blanding av brasiliansk jord og norsk vann(kraft). I Norge er det rent og pent. I Brasil er det blitt mye søl. 

Siste nytt

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 26.02.2020 15.57.40 Sist oppdatert: 26.02.2020 15.57.40