På en god dag kunne kokken Juma Mwihava ha inntekter på 50 dollar. Nå kommer det knapt kunder til restauranten. Myndighetene i Tanzania har oppfordret folk til å holde seg hjemme. Foto: Kizito Makoye

Slik opplever folk i afrikanske byer korona-restriksjonene

Myndighetenes korona-restriksjoner volder større bekymringer enn selve sykdommen for de fleste afrikanere. Vi har snakket med vanlige folk i sju afrikanske storbyer.

Av Lucy Kassa (i Addis Abeba), Brian Ngugi (i Nairobi), Kizito Makoye (i Dar es Salaam), Jeffrey Moyo (i Harare), Patrice Citera Bafunyembaka (i Kinshasa), Jørn Stjerneklar/Helle Maj (i Cape Town), Raphael Mweninguwe (i Lilongwe) og Gunnar Zachrisen (i Oslo). Sist oppdatert: 30.04.2020 10.44.43

Arbeidsplasser som holder stengt, kunder som holder seg hjemme, redusert persontransport, restriksjoner på bevegelse og reiser, portforbud som overvåkes av soldater.

De mange ulike tiltakene for å hindre korona-utbrudd gjør hverdagen til et slit for mange afrikanere i disse dager. – Hvordan skaffer vi mat når inntekten vår forsvinner, spør flere av de våre lokale journalister har snakket med.

I mange land har restriksjonene nå vart i snart en måned. Sør-Afrika var først ute med å innføre dramatiske tiltak, deretter har land etter land fulgt etter – med stadig nye, strenge og inngripende tiltak.

Et problem for mange afrikanere er at de jobber i uformell sektor, uten noen form for arbeidskontrakt eller fast inntekt. 

Under 500 er foreløpig registrert døde som følge av korona-viruset i hele Afrika sør for Sahara. (Til sammenligning er fire ganger så mange registrert døde i Sverige.) Det kan imidlertid kan være mørketall i form av dødsfall som ikke er registrert, mener WHO. 

Flere eksperter har de siste ukene advart mot at de økonomiske og sosiale effektene av de ulike restriksjonene kan ha enda større negative virkninger på liv og helse i Afrika enn selve pandemien. 

 

Sør-Afrika:

Dunbar Tafiremika (31) bor i en township utenfor Cape Town. Han er migrant fra Zimbabwe og arbeider som ulønnet parkeringsvakt foran Super Spar i Hout Bay.

Dunbar Tafiremika, bilvakt

– Vanligvis er vi fire på jobb, men fordi det er så få kunder i butikken på grunn av nedstengingen, har vi gått ned til bare å være to. Vi deler på det og arbeider i to dager og har deretter fri to dager. Det betyr at det er dårlig med inntekter.

Dunbar Tafiremika (33) er økonomisk flyktning fra Harare i Zimbabwe og jobber som ”bilvakt” på parkeringsplassen foran matbutikken Super Spar i Hout Bay. Jobben hans er ulønnet, men han lever av tips fra kundene. Før viruset kom kunne han tjene 350-400 rand på en god dag.

– Nå skal jeg ha flaks for å kunne gå hjem etter jobb med 200 rand i lomma.

Han har kone og to små barn og bor i townshipen Imizamu Yetu, sør for Cape Town. Selv om det er nedstenginger og økonomisk krise, må familien klare seg uten støtte fra myndighetene. 

– Siden jeg ikke er sørafrikaner, kan jeg verken motta økonomisk støtte eller den maten som blir delt ut til de fattige under krisen, sier Tafiremika.

 

Afrika Moni er utdannet antropolog, men livnærer seg som turistguide på stedet han har siden 1990-tallet, townshipen "Mandela Park". Foto: Jørn Stjerneklar

Afrika Moni, guide i township

Moni tjener til livets opphold som turistguide i den kjente townshipen "Mandela Park".

– Turistbussene sluttet å kjøre 23. mars. Etter den tid har det ikke kommet noen turister til townshipene, så nå er jeg helt uten inntekt, sier Moni.

Han har søkt på regjeringens kompensasjonsordning for turistguider, men har fått avslag. Grunnen til avslaget på støtte er at han ikke har noe nummer for merverdiavgift og ikke er registrert som del av et firma.

– Jeg bor alene med datteren min. Skolen er stengt, men hun får undervisning digitalt, så hun klarer seg noenlunde greit. Men jeg er urolig for framtida og inntektene. Kommer turismen noensinne i gang igjen? spør han. 

Moni forteller at en del folk i townshipen vil ikke ha turistene tilbake. De mener at de fremmede bringer med seg smitte.

– Vi har fått konstatert de første smittetilfellene her i Mandela Park. Likevel er det ingen som overholder portforbudet. Det ser faktisk riktig mørkt ut, sier han.

 

 

Zimbabwe:

Markedskvinnen Christine Muparadzi prøver å selge nok tomater til å brødfø sine tolv barn, men under portforbudet har hun opplevd at soldater og politi har beslaglagt selgernes varer. Foto: Jeffrey Moyo

Christine Muparadzi, tomatselger

Mange i Zimabwe har fått livene sine påvirket av nedstengningen. Blant dem er 45 år gamle Christine Muparadzi. Hun jobber som tomatselger i uformell sektor og er mor til tolv — sju jenter og fem gutter. Situasjonen har begynt å tære på henne og familien.

– Nedstengningen betyr at familien min må gå sultne til sengs. Vi blir trakassert av soldater og politi som er utstasjonert for å håndheve nedstengningen, og er derfor ikke i stand til å jobbe som vanlig, sier Muparadzi til Bistandsaktuelt.

Zimbabwiske kvinner som Muparadzi utgjør flertallet av frukt- og grønnsakshandlerne i landet. Nedstengningen har ført til at de ikke er i stand til å bevege seg fritt mellom hjem og jobb.

Organisasjonen for småhandlere, Zimbabwe Chamber of Informal Traders, opplyser at 70 prosent av landets uformelle småhandlere er kvinner. I likhet med Muparadzi har mange av dem blitt rammet av sult under nedstengningen.

– Jeg ber regjeringen om å hjelpe oss med noe å spise under nedstengningen. Ingenting annet. Nedstengningen i seg selv er så klart ikke dårlig, den er for vårt eget beste, sier Muparadzi.

Muparadzi beskylder også soldatene og politiet for å ha beslaglagt selgernes varer.

– Det viser seg at de gjør andre ting enn det de ble sendt ut for å gjøre, fastslår hun.

 

Myndighetene i Zimbabwe har lovet å støtte sårbare mennesker med månedlige utbetalinger fram til nedstengningen er over. Nå har det snart gått en måned, men selgere som Kunaka og Muparadzi har ikke sett noe til pengene. Foto: Jeffrey Moyo

Bidnock Kunaka, løkselger

En annen selger i uformell sektor er 54 år gamle Bidnock Kunaka. Han er gift og far til fire barn og bor med familien sin i Zimbabwes hovedstad Harare.  

– Jeg er selger, men på grunn av nedstengningen må jeg nå leve fra hånd til munn hver dag. Jeg har ikke oppsparte midler som jeg og familien kan leve av stort lenger. Hvis jeg ikke selger varene mine en dag, blir det en dag uten mat på bordet, sier Kunaka til Bistandsaktuelt.

Kunaka og familien strever med å skaffe mat på bordet under nedstengningen.

– Sulten har kommet til hjemmet mitt, og jeg mangler penger. Hvis noen i familien skulle bli rammet av en eller annen sykdom, vil jeg ikke ha råd til å kjøpe medisiner, for ikke snakke om å betale en sykehusregning, sier Kunaka.

Han har spesialisert seg på å selge løk, mens Begge er «uformelle» selgere som ikke er en del av den formaliserte økonomien.

– Nedstengningen har spist opp all den lille kapitalen jeg hadde investert i forretningen min, sier Kunaka.

Myndighetene har lovet å støtte sårbare mennesker med månedlige utbetalinger på 200 zimbabwedollar per hode, tilsvarende fem amerikanske dollar, fram til nedstengningen er over. Nå har det snart gått en måned, men selgere som Kunaka og Muparadzi har ikke sett noe til disse pengene.

– Selv om nedstengningen skal være bra for helsa vår har den ført til lidelse for oss selgere og våre familier. Hvis vi ikke får hjelp, vil livene våre fortsette å være elendige, selv som pandemien skulle gå over, sier Kunaka.

 

Etiopia:

Bareieren Muluzaw Zelalem strever med å betale husleia og andre kostnader etter at myndighetene forbød barer og nattklubber. Foto: Lucy Kassa

Zelalem Mulusaw, bareier

Zelalem Mulusaw eier en liten bar i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Vanligvis omsetter han for omkring  50 000 birr om dagen (ca. 1500 dollar). Etter Covid-19 har salget stupt mot null. Zelalem strever med å betale husleia og andre kostnader etter at myndighetene forbød barer og nattklubber.

– Jeg ber om bedre tider. Hvis denne situasjonen fortsetter, blir jeg nødt til å stenge baren. Jeg vil ikke ha penger til å dekke utgiftene, som å betale lønna til de ansatte, sier han.

Myndighetene har forbudt husleieøkninger etter at det ble erklært en nasjonal nødsituasjon 8. april for å bekjempe koronasmitten. Borgermesteren i hovedstaden har også bedt utleiere om å vise hensyn.

– Så langt har jeg ikke fått støtte fra noen. Leia har ikke blitt redusert. Alle utgiftene er like store som før, sier Zelalem.

 

Bezawit Asmare er servitør i en kaffebar der det knapt er noen gjester. Siden størstedelen av inntekten hennes har vært driks, er det trange tider.

Bezawit Asmare, servitør

Bezawit Asmare er servitør i en nyåpnet kaffebar i Addis Abeba. Selv om den ikke var blant de mest populære, pleide kaffebaren å servere rundt 200 kopper kaffe hver dag. Nå serverer den bare ti kopper i uka.

Selv om Bezavit ikke har mistet jobben, merker hun konsekvensene av korona-tiltakene, når kundene er borte, ettersom størstedelen av inntekten hennes kommer fra tips.

– Lønna er ikke nok til å dekke ikke levekostnadene mine, og nå risikerer jeg å miste jobben også. Arbeidsgiveren min er et godt menneske og har fortsatt å betale meg. Men hvor lenge vil hun være i stand til å gjøre det? Når jeg ser hvordan det går med omsetningen, er det veldig vanskelig å insistere på at jeg fortsatt skal få lønn, sier hun.

Bezawit er enslig og har utgifter til husleie og transport. Hun har ingen annen inntekt, og huseieren har foreløpig ikke gitt henne noe avslag i leia.

– Frykten for å miste jobben og frykten for levekostnadene er veldig stressende, sier hun.

 

Omsetningen har sviktet på kafeen der Yebeltal Abate er servitør. Nå vurderer han å vende tilbake til familien sin på landsbygda. Foto: Lucy Kassa

Yebeltal Abate, servitør

Yebeltal Abate er servitør på en kafé i Addis Abeba. Kafeen befinner seg i et strøk med mange offentlige kontorer og hadde offentlig ansatte som sin viktigste kundegruppe. Etter at regjeringen besluttet at de fleste av de ansatte skulle holde seg hjemme har kafeen knapt hatt noen kunder.

Yebeltal flyttet til hovedstaden fra landsbygda. Etter at kafeen har mistet omsetning strever han med å dekke sine grunnleggende levekostnader.

– Kafeen var stengt i tre uker. Selv om myndighetene har forbudt arbeidsgivere å sparke folk, er jeg redd for å miste jobben, sier Yebeltal.

Dersom det blir tillatt å reise igjen, vurderer han å vende tilbake til familien sin på landsbygda.

 

Tanzania:

I Tanzanias største by Dar es Salaam strever arbeidstakere og lokale bedriftseiere med en hard økonomisk virkelighet, etter at koronaviruset har ført til stengte skoler og kunder som uteblir fra forretninger, kafeer og restauranter.

På en god dag kunne kokken Juma Mwihava ha inntekter på 50 dollar. Nå kommer det knapt kunder til restauranten. Myndighetene har oppfordret folk til å holde seg hjemme for å hindre smittespredning. Foto: Kizito Makoye

 

Juma Mwihava, kokk

På en god dag kunne Juma Mwihava ha inntekter på 50 dollar. Nå kommer det knapt kunder til kafeen. Myndighetene har oppfordret folk til å holde seg hjemme for å hindre smittespredning.

– Jeg har i praksis ikke lenger noen jobb. Jeg har økonomiske vanskeligheter fordi jeg fikk betalt dagslønn, sier den 23 år gamle kokken.

Barer og restauranter har blitt rammet hardt over hele Tanzania.

– Det er det verste jeg har sett i løpet av de fire årene jeg har jobbet med dette, sier Mwihava, som er gift og forsørger en tre år gammel datter.

Etter å satt salgsrekord under valentinsdagen i februar har salget i restauranten gått nedover.

– Folk er redde for hverandre. Veldig få kommer for å spise, sier han.

 

Barneskolelæreren Irene Simtanda, som er enslig etter en skilsmisse, bekymrer seg over de økonomiske konsekvensene stengingen av skolene vil ha for henne.

Irene Simtanda, lærer

Irene Simtanda, en 44 år gammel barneskolelærer på Julius Nyerere-skolen, sier at inntekten hennes er rammet av at myndighetene har stengt skolene. Det er lenge siden sist hun fikk lønn.

– Heldigvis hadde jeg et lager av mat og forsyninger, men hva vil skje når de tar slutt? Hvordan skal jeg betale husleia og regningene? spør hun.

Simtanda, som er enslig etter en skilsmisse, bekymrer seg over de økonomiske konsekvensene stengingen av skolene vil ha. Når skoler stenger uventet og på ubestemt tid, er lærere usikre på hvilke rettigheter og plikter de har. Vil de likevel få lønn?

 

Malawi: 

I Malawi har domstolene foreløpig blokkert regjeringens forslag om å  innføre en 21 dagers nedstengning av samfunnet. Allerede dagen etter at forslaget ble fremmet var det demonstrasjoner over hele landet mot tiltakene. Selgere fra markedene demonstrerte i gatene og ropte slagord mot Peter Mutharikas regjering.

I Malawi har domstolene foreløpig stanset myndighetenes forsøk på smittebegrensende tiltak. Elina Nkhata, som lever av å selge ferske ristede jordnøtter og småkaker langs veien, frykter at familien vil sulte dersom salget hennes må opphøre. Foto: Raphael Mweninguwe

Elina Nkhata, jordnøttselger

– Da jeg hørte radionyhetene fortelle om nedstengningsforslaget og hva vi måtte gjøre ble jeg bekymret. Hvorfor skulle regjeringen stenge fattigfolk som oss inne, uten noen matforsyninger? spør tobarnsmoren Elina Nkhata.

Nkhata lever av å selge ferske ristede jordnøtter og småkaker langs veien i bydelen Senti i Lilongwe. Hun har drevet med dette i tre år, og lever av inntektene fra salget.

– Jeg er avhengig av salget for å fø familien min. Hvis jeg må holde meg hjemme, betyr det at vi ikke får spise. Denne nedstengningen kan ikke fungere for oss, sier hun.

 

Kenya: 

Leonard Ogombo arbeider ved et hagesenter, men nå holder kundene seg hjemme. De prioriterer helt nødvendige utgifter til mat og bolig framfor å pynte i hagene sine, mener han. Lokal flom bidrar også til å hemme salget ytterligere. Foto: Brian Ngugi 

Leonard Ogombo, hagesenteransatt

Lavtlønte i Kenya fortsetter å merke konsekvensene av regjeringens smittevernrestriksjoner. For å begrense spredningen av viruset har bevegelsesfriheten blitt begrenset. Markeder har blitt stengt, og det har blitt innført portforbud om kvelden og natta. Inn- og utreise av Nairobi er stanset. 

En av de som har merket konsekvensene av restriksjonene er 50 år gamle Leonard Ogombo.

Ogombo jobber i et hagesenter i Nairobi og kommer fra landsbyen Kakola Ombaka i Nyando-distriktet vest i Kenya. Han er bekymret for stengningen av markedene, som sammen med nedbør og flom, har ført til at antallet kunder har falt med over 70 prosent.

På grunn av frykt rundt nedstengningen er de fleste opptatt av å hamstre mat og unngå andre utgifter, forteller han.

Ogombo er den eneste forsørgeren i en familie med fem barn. Nå håper han at myndighetene vil følge opp sine løfter om å støtte fattige og sårbare i denne vanskelige tiden.

 

DR Kongo: 

33-årige Itw Mbelechi Musochi Chinois (her med munnbind) pleide å jobbe for en utenlandsk organisasjon, men etter at krisa satte inn har lønna hans uteblitt. Foto: Patrice Citera Bafunyembaka

 

Itw Mbelechi Musosci Chinois, organisasjonsansatt

Itw Mbelechi Musosci Chinois er 33 år gammel og lokalt ansatt for en internasjonal organisasjon. Tiltakene for å begrense koronasmitten har rammet familien hans hardt.

– Nå som koronaviruset er her får vi ikke betalt. Etter at koronasmitten offisielt kom til landet har jeg ikke fått lønn. Det er fordi betalingen min blir sendt fra utlandet, forteller han.

Nå er datteren hans syk og har feber, men han strever med å skaffe henne behandling.

– Jeg er ikke i stand til å bevege meg noe sted. Jeg får ikke kontaktet venner eller slektninger for å be om hjelp, eller for å få datteren min på sykehus. Alt dette skjer fordi koronaviruset har blokkert alt.

Etter to måneder uten lønn er bankkontoen hans tom. Itw hadde et lite matlager hjemme, men nå har også det gått tomt.

– Jeg kjenner meg halvdød, sier han.

Familien overlever på støtte fra venner og naboer som deler med dem. De får ris, maismel, fisk og litt penger. Itw sier han føler seg ydmyket. Som mann og som forsørger for familien føler han at det er hans ansvar å skaffe mat på bordet til familien. Det påvirker selvfølelsen å være avhengig av hjelp fra andre.

– Jeg har mistet bildet av meg selv som en sterk mann. Jeg føler at jeg ikke klarer å være en ansvarlig forelder.  I Afrika blir en mann forventet å ta ansvar. Han kan ikke være avhengig av slektninger, venner og naboer for å forsørge sin egen husholdning.

Han har foreløpig ikke fått noe støtte fra myndighetene. Myndighetene har satt opp et solidaritetsfond for å støtte sårbare innbyggere, men Itw har ikke sett noe til det.

 

Raïssa Bashonga, handelskvinne og student

– Koronaviruset har skapt mange problemer i livet mitt. Jeg er så sint på det. Jeg kan ikke lenger leve som jeg er vant til, sier 24 år gamle Raïssa Bashonga.

Hun er handelskvinne og studerer administrasjon på Kinshasa Business School.

– Ingenting beveger seg. Nedstengningen har blokkert veldig mye, og livet er vanskelig. Å skaffe mat er vanskelig. Nå spiser jeg mat jeg tidligere ville ha kastet, og kroppen min reagerer på det. Vi kan ikke gå i kirken eller være med på sosiale aktiviteter, sier hun.

Studiene er avbrutt på grunn av pandemien, og forretningene går dårlig.

– Jeg pleide å tjene penger på å selge kjoler og kvinneklær, men nå er det ingen forretninger som fungerer. Folk har ingen inntekt, og derfor er det heller ingen som kjøper klær. De pengene folk har, blir brukt til å kjøpe mat.

Nedstengningen har gjort det vanskelig å komme seg fra et sted til et annet. Selv om det er tillatt å bevege seg rundt i byen, har transportsystemet blitt påvirket. Antallet passasjerer i drosjer og busser er begrenset, og prisene har økt.

– En rute som tidligere kostet en halv dollar koster nå det dobbelte. De obligatoriske maskene (et påbud fra myndighetene, red.anm.) gjør det vanskelig å puste, selv om  de er viktige fordi de beskytter mot viruset.

Heller ikke Bashonga har mottatt noen hjelp fra myndighetene. I stedet har nedstengningen skapt problemer.

– Jeg er avhengig av bankene fordi jeg har slektninger som sender meg penger via Western Union eller Money Trans. Nå kommer jeg meg ikke dit for å ta ut penger. Slektningene mine er heller ikke i stand til å sende meg noe, sier hun.

(Intervjuene i denne artikkelen er gjort i perioden 21.-23. april.)

Korona-fotodokumentar fra Sør-Afrika av James Oatway

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 30.04.2020 10.44.43 Sist oppdatert: 30.04.2020 10.44.43