Illustrasjon: Pål Dybwik

Er det #flyskam i bistandsbransjen?

Alle i bistandsbransjen er enige om at det er viktig å fly mindre. Men viljen til å kutte i egne reiser varierer kraftig. Flere organisasjoner fører ikke oversikt over antall flyreiser eller Co2-utslipp.

Av Tor Aksel Bolle og Espen Røst Sist oppdatert: 21.06.2019 07.52.44

FNs klimapanels dystre 1,5-graders-rapport bidro til å løfte fram «flyskam», fjorårets nyord i Sverige, også i Norge. Så, flyr vi for mye? 

Bistandsaktuelt har bedt en rekke norske bistands- og miljøorganisasjoner om innsyn i antall flyreiser for fjoråret. Vi har også bedt organisasjonene dokumentere at de har oversikt over egne klimagassutslipp – og spurt om de kjøper klimakvoter for å veie opp for ansattes interkontinentale flyreiser.

Svarene viser at bistandsbransjen ikke er samstemt når det kommer til det å ta grønne valg: Noen har full oversikt, rapporterer avtrykk – og kjøper kvoter, mens andre ikke en gang har en nedfelt målsetning om å redusere reisevirksomheten.

 

WWF: Kraftige kutt

WWF Verdens naturfond er blant de flinkeste i klassen. Den norske armen av den internasjonale miljøorganisasjonen har jobbet systematisk med å kutte Co2-utslippene i 10 år.

Og WWF har lykkes. I 2008 var Co2-utslippet per ansatt 7 tonn. I 2014 var det redusert til 4,5 tonn, og i 2018 var det redusert til 2,85 tonn per ansatt. Totalt var organisasjonens drøyt 40 ansatte ansvarlig for 117 tonn CO2-utslipp ifjor. 

– Vi er opptatt av å se på organisasjonens totale utslipp. Selv om vi er betydelig flere ansatte nå, har vi lykkes med å halvere organisasjonens utslipp siden 2014. Å redusere antall flyreiser har vært en viktig del av dette arbeidet, sier Karoline Andaur, nestleder i WWF.  

Hun forteller at organisasjonen har iverksatt en rekke tiltak, blant annet begynte WWF allerede i 2008 å lage et eget karbonbudsjett. 

– Dette er et budsjett ledergruppa må godkjenne, på samme måte som vårt vanlige økonomiske budsjett. Å få til den type kutt, handler mye om planlegging og bevissthet. Nødvendigheten av alle flyreiser vi gjør vurderes nøye. Vi har for eksempel sett at det er bevisstgjørende når ansatte må signere på hvor mye CO2-utslipp deres reiser resulterer i, og vi har investert og gitt opplæring i et bestemt digitalt verktøy, for å ha oversikt og fullstendig åpenhet om alle reisene organisasjonen har, sier Andaur.

Karoline Andaur, nestleder i WWF Norge.

Samtidig som WWF har kuttet kraftig i antall reiser og klimagassutslipp, har organisasjonen også blitt tildelt mer penger fra Norad til prosjekter, både i Afrika og Asia. Dette krever tett oppfølging, forklarer Andaur: 

– Det har vært utfordrende å ikke øke reiseaktiviteten når vi samtidig har blitt tildelt betydelig mer offentlige bistandspenger. De som jobber med prosjektene må jo gjøre en del reiser. Men vi har klart det, og mener bestemt at vi driver god forvalting av prosjektene. Det handler om planlegging, sier Andaur.

WWFs nestleder understreker at det svært viktig at også bistandsorganisasjoner tar ansvar for å redusere antall flyreiser – og egne utslipp. 

– Det handler selvfølgelig om troverdighet. Når vi ber andre kutte og gjøre tiltak for klimaet, er vi nødt til å gjøre det selv også. Det er ingen grunn til at bistandsorganisasjoner ikke skal ha oversikt over hvor mye utslipp de har. Organisasjonene må selv vurdere hva slags målsetting de skal ha på utslipp fra reiser, men kartlegging og dokumentasjon bør alle ha, sier Andaur.

Øyvind Eggen, generalsekretær i Regnskogfondet.

Regnskogfondet: Ikke komfortabel

Regnskogfondet hadde i fjor 176 interkontinentale tur-returreiser, mot 90 i 2013. Ifølge miljøorganisasjonens egen rapportering til Miljøfyrtårnet, var den samlede klimabelastning fra Regnskogfondets virksomhet, inkludert energiforbruk og avfall, på 723 tonn Co2 i 2018.

Generalsekretær Øyvind Eggen forklarer økningen med organisasjonens økte omsetning de siste årene og at Regnskogfondet har flere ansatte i 2018 enn i 2013.

– I tillegg hadde vi unormalt mye reising i fjor, som følge av oppstart av en mengde nye avtaler og annet nybrottsarbeid for oss. Jeg er selvsagt ikke det minste komfortabel med økningen. Samtidig er det, paradoksalt nok, slik at vi må fly ganske mye for å stanse klimaendringer, så lenge vår rolle er å redde tropisk regnskog, sier Eggen til Bistandsaktuelt.

Han påpeker at Regnskogfondet har bevissthet om flyreisers miljøbelastning.

– Det er ofte klimasamvittigheten og ikke de økonomiske kostnadene som gjør at vi velger å la være å fly, om vi er i tvil om en reise. Utover det har vi ikke flere konkrete tiltak enn at vi bruker digitale verktøy som Skype og Whatsapp, og nylig har kjøpt inn avansert utstyr for videotelefoni. Sistnevnte hjelper likevel lite når våre partnere ikke har tilsvarende utstyr, sier Eggen.

Generalsekretæren innrømmer at Regnskogfondet ikke kjøper klimakvoter.

– Det kunne vi ha gjort, men at vi ikke gjør det må ses i lys av at alt vi gjør for formålet vårt har direkte positiv klimaeffekt – gjennom bevart regnskog. Jeg tviler faktisk sterkt på at det finnes ordninger som gir mer klimaeffekt per krone enn vår egen virksomhet, selv om dette ikke kan dokumenteres. Penger til klimakvoter ville bare ha konkurrert med penger til vårt eget arbeid, sier Eggen.

– Er ikke dét et argument veldig mange, også kommersielle aktører som eksempelvis selger biodrivstoff, kan hvile seg på?

– Jo. Og alle som jobber med bistandsmidler vil kunne si at de gjør det for et godt formål og at det oppveier for miljøbelastningen. For vår del har vurderingen vært at vår virksomhet har en direkte klimapositiv effekt, og at hver krone brukt på klimakvoter ville blitt en krone mindre til eget arbeid, sier Eggen.

 

Utviklingsfondet: Satser på lokalt ansatte

Svarene Bistandsaktuelt har fått fra norske organisasjoner er vanskelige å oppsummere i en oversikt som viser hvem som flyr mest og hvem som flyr minst, hvem som har «størst» eller «minst» klimaavtrykk. Dette skyldes blant annet at organisasjonene er veldig ulike – i størrelse, organisering og formål. Men også fordi de teller reiser forskjellig.

Organisasjonene har også ulik tilnærming til klimakvotekjøp: Noen få gjør det, men Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Strømmestiftelsen, SOS-barnebyer, Regnskogfondet, Utviklingsfondet og Norsk Folkehjelp er blant de som ikke kjøper kvoter.

Utviklingsfondet mener deres satsing på flere lokalt ansatte bidrar positivt til deres klimaavtrykk. 25 av organisasjonens 40 ansatte er nå lokalt ansatt i Nepal, Malawi, Etiopia og Somalia. Ifølge daglig leder Jan Thomas Odegard har den desentraliserte modellen bidratt til færre flyvninger.

– Lokalt ansatte har hovedansvaret for å følge opp partnere og myndigheter i landene, så samlet reduserer dette reisebehovet for ansatte ved hovedkontoret i Oslo.

Utviklingsfondet har ikke kunnet legge frem oversikt over flyvninger utført lokalt, men for hovedkontoret i Oslo gikk tallet på årlige flyreiser ned fra 97 i 2017 til 85 i 2018. Totalt tilsvarer reisene disse to årene vel 163 tonn CO2.

– Vi har videokonferanseutstyr som brukes nesten daglig til å holde tett kontakt med landkontorene og partnere. Det reduserer behovet for å reise. Og så langt som mulig planlegger vi hvordan vi kan redusere antall flyreiser ved å kombinere flere målsettinger på én reise, sier Odegard.

 

Flyktninghjelpen: Etisk dilemma

Store organisasjoner som Redd Barna og Røde Kors Norge har klart å redusere sin reisevirksomhet og sine utslipp noe de siste årene. Andre, som Kirkens Nødhjelp, har ikke klart å kutte – selv om de «har hatt en tydelig bevissthet rundt problemstillingen over tid». Unicef Norge fører verken oversikt over antall reiser eller hvor store utslipp de er ansvarlig for.

– Vi dokumenterer ikke klimautslipp ved flyreiser. Samtidig gjør vi alltid en prinsipiell vurdering av reise-behovet. Tiltak som er gjort i hele organisasjonen for å redusere flyreiser er bruk av Skype, videokonferanser og spesielt webinarer, samt bruk av digitale plattformer for opplæring, sier Jean-Yves Gallardo, kommunikasjonsdirektør i Unicef Norge.

Flyktninghjelpen, Norges største internasjonala hjelpeorganisasjon med 14 000 hjelpearbeidere globalt, hadde naturlig nok mange flyreiser også i fjor. Til sammen fløy organisasjonens ansatte mer enn 22 000 flystrekninger, men da er ikke innenlands flyvninger, eksempelvis med FN-fly, medregnet.

Geir Olav Lisle, direktør for organisasjonsutvikling i Flyktninghjelpen.

Organisasjonens flyvninger tilsvarende 55 millioner kilometer førte til utslipp av 4800 tonn Co2 i 2018. Det var en økning fra året før da utslippene var 4100 tonn Co2. Men Flyktninghjelpen kjøpte ikke klimakvoter for å bøte på sitt miljøavtrykk:

– Flyktninghjelpen jobber for å hjelpe flyktninger og fordrevne i mer enn 30 land. Det er nødvendig for oss å være tilstede i områder som ofte er vanskelig å nå, både på grunn av manglende veinett og sikkerhetssituasjonene på bakken. Samtidig er det viktig for oss både av miljøhensyn og av økonomiske hensyn å jobbe for å redusere flybruken, sier direktør for organisasjonsutvikling Geir Olav Lisle.

Han forklarer at Flyktninghjelpen har opprettet regionalkontorer nærmere «felt», og at de fleste støttefunksjoner er flyttet til disse, med mål om at det skal bidra til å redusere reiselengdene.

– I tillegg har vi satt opp gode systemer for videokonferanser. Vi ønsker å redusere våre utslipp der vi kan, i tillegg til å utforske andre måter for å redusere våre utslipp.

– Men hvorfor kjøper ikke Flyktninghjelpen klimakvoter?

– Det er et etisk dilemma. Pengene våre skal så effektivt som mulig gå til nødhjelp for flyktninger. Om vi kjøper flykvoter vil det i realiteten bety at vi har færre kroner å bruke på skoleplasser til flyktningbarn eller husly for familier på flukt. Men vi vil styrke arbeidet for å redusere antallet flyreiser der det er mulig, både av miljøhensyn og økonomiske hensyn.

Liv Sigurdsson, personaldirektør i Norad.

Norad: Dokumenterer ikke klimautslipp

Heller ikke Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) bruker mye tid og krefter på å redusere antall flyvninger. Norad forvaltet i 2018 over 10 milliarder norske bistandskroner. I tillegg gir Norad bistandsfaglige råd til ambassader og til UD. Oppgavene medfører betydelig reiseaktivitet for Norads 240 ansatte.

Norads personal- og administrasjonsdirektør, Liv Irene Sigurdsson, opplyser i en epost at direktoratet ikke har noen oversikt over hvor mye Co2-utslipp den statlige aktøren er ansvarlig for. Direktoratet har hatt en liten økning i antall flyreiser de siste årene, og Norad-ansatte reiste blant annet 143 ganger til Afrika i fjor. Det betyr at Norad-medarbeidere fløy til Afrika nær 3 ganger i uka i 2018.

Sigurdsson viser til at Norads forvaltningsansvar ble nær tredoblet fra 2016 til 2018, og mener at det er en viktig årsak til et økt antall flyreiser for etatens ansatte.

– Dermed økte også deltakelsen på møter og prosjektgjennomganger. Bruk av ny kommunikasjonsteknologi er ennå ikke kommet så langt i mange av de landene Norge har utviklingssamarbeid med at det er mulig å erstatte store deler av reisevirksomheten med nettmøter, sier Sigurdsson.

På spørsmål om Norad har en nedfelt målsetning om å redusere antall flyreiser, svarer Sigurdsson «nei»:

– Vi har ikke et formulert mål om dette, men vi er generelt opptatt av å reise bare der det er nødvendig og vurdere nytten av reisene nøye, sier personaldirektøren og påpeker at det er nedfelt i direktoratets reisepolicy at telefon- eller videokonferanser skal vurderes som alternativ til tjenestereiser.

– Som alle andre har også vi som jobber med bistand et ansvar for å tenke på klima og miljø i vårt virke, sier hun.

Morten Rørvik, Stabssjef i Norec.

Norec: Førde-flytting ga flere reiser

Norec, tidligere Fredskorpset, har hatt jevn økning i antall flyvninger og CO2-utslipp fra 2015 og frem til flyttingen fra Oslo til Førde i fjor. Stabssjef Morten H. Rørvik understreker at 2018 var et spesielt år:

– I 2018 flyttet vi fra Oslo til Førde. Det medførte stor reiseaktivitet for å klargjøre selve flyttingen, samt pendling i en overgangsperiode for flere ansatte som et ledd i kompetanseoverføring til nyansatte, sier Rørvik.

Tallene fra Norec viser at det var en nedgang i utviklingsaktørens CO2-utslipp i fjor, fordi den økte flyaktiviteten i 2018 var innenlandsflyvninger, samtidig som det var en liten nedgang i antall interkontinentale reiser. Samtidig påpeker Rørvik at flyttingen til Førde kan føre til økt reiseaktivitet fremover.

– Det gjelder spesielt nasjonalt, da flyttingen har medført en ekstra strekning for å komme seg ut i verden, sier Rønvik.

Norec har et eget CO2-regnskap som viser at Norec-ansattes reisevirksomhet stod for utslipp av mer enn 160 tonn CO2 i toppåret 2017 mot vel 120 tonn CO2 i 2015.

– Vi har som mål å få ned det totale antall reiser, både nasjonalt og internasjonalt.

– Kjøper Norec klimakvoter?

– CO2-regnskapet til Norec går inn i statlige fellesregnskaper for tjenestereiser. Regjeringen vedtok i 2007 å kjøpe klimakvoter på tjenestereiser i utlandet. Staten skal nå inngå ny statlig fellesavtale for reisebyrå. Da er det viktig for oss at denne inneholder en god kvotekjøpsavtale. Hvis ikke må vi vurdere å ta kontroll over dette selv, fordi vi ønsker å ha en klar miljøprofil.

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

Kirkens Nødhjelp: Vi skal bli bedre

Kirkens nødhjelp er blant organisasjonene som ikke har klart å kutte i antall flyreiser. 2018 var et «rekordår» både for antall flyreiser og Co2-utslipp. Generalsekretær Dagfinn Høybråten mener organisasjonen har et forbedringspotensial.

– Noe av det første jeg gjorde da jeg ble generalsekretær var å spørre om hvordan vi ligger an på dette området. Jeg var ikke fornøyd med tallene jeg fikk lagt fram, og vi har derfor startet en prosess som vil resulterer i flere konkrete tiltak for å kutte våre utslipp, inkludert kutt i antall flyreiser, sier Høybråten.

Organisasjonen han leder hadde i 2018 Co2-utslipp på rundt 980 tonn, det var i all hovedsak knyttet til reiseaktiviteten til ansatte ved hovedkontoret, samt reiser fra utekontorene til Oslo. Det var en økning på rundt 70 tonn fra året før og en økning på rundt 100 tonn sammenlignet med 2015.

Høybråten forklarer at 2018 innebar ekstra mye reising, blant annet på grunn av en internasjonal strategiprosess. Men han er krystallklar på at KN skal bli bedre på dette området og at det er viktig at også bistandsorganisasjoner tar ansvar for å redusere flyreiser og utslipp.

– Vi kan bli bedre. Vi er nå midt i en prosess hvor vi utarbeider konkrete tiltak. Målet er å bli mer bærekraftig på en rekke områder. Reiser er en del av dette.

Samtidig understreker at en del lange flyreiser er helt unngåelig for organisasjoner som jobber med bistand og nødhjelp. 

– Vi er altså en humanitær organisasjon med virksomhet i 30 land. Og da snakker vi ikke om Sverige og Danmark, men land i Afrika og Asia. Vi jobber på et felt som krever en del reising, ikke minst har vi et stort ansvar for å sjekke at hjelpen når fram til de som trenger det mest. Så det er en begrensning på hvor lang ned vi kan komme.

 

– Men vil du selv reise mindre i fremtiden?

 

– Ja, alle i organisasjonen vil selvsagt omfattes av de tiltakene vi iverksetter.

 

  • Bistandsaktuelts redaksjon (5,6 årsverk) hadde fem interkontinentale flyreiser i 2018. Reisene medførte utslipp på rundt 7 tonn Co2, ifølge kalkulatoren til nettstedet Carbon Footprint.

Per Espen Stoknes, leder ved Senter for grønn vekst ved Handelshøyskolen BI.

«Oppsiktsvekkende dobbeltmoralsk»

– Det er utrolig at deler av bistandsbransjen ikke fører CO2-regnskap for flyreiser, eller jobber for å begrense antall flyvninger, sier forsker Per Espen Stoknes. ​

– Alle virksomheter har et CO2-fotavtrykk – og selvfølgelig et ansvar for sine utslipp, men man har også et ansvar for fotavtrykket fra tjenester man kjøper inn hos andre, som fra flyreiser, sier Per Espen Stoknes, leder for Senter for grønn vekst og førsteamanuensis ved handelshøyskolen BI.

Med utgangspunkt i Greenhouse gas protocol , en FN-godkjent standard for rapportering av CO2-utslipp, mener BI-forskeren at norske organisasjoner – som jobber for bærekraftig utvikling i utviklingsland – burde ta sitt miljøansvar mer på alvor..

– Bransjen burde først og fremst minimere antall flyvninger, inntil flybransjen får på plass en tydelig klimaløsning. Alternativt burde organisasjonene kjøpe kvoter for mer enn det de flyr for.

 

– Klimapositivt flyregnskap

Selv kjøper BI-forskeren klimakvoter for fire ganger det han flyr for.

– På den måten har jeg et klimapositivt flyregnskap. Dét kunne også bistandsbransjen gjøre.

Stoknes mener likevel det beste handlingsalternativet ville være om en samlet bistandsbransje brukte sin forbrukermakt til å få flyselskapene til å tilby klimanøytrale billetter, der det sikres at klimanøytralt syntetisk drivstoff eller biodrivstoff brukes.

Stoknes mener Regnskogfondets argument om å ikke kjøpe kvoter – fordi egen virksomhet bidrar til å redusere klimagassutslipp – er godt, men stiller seg mer tvilende til Flyktninghjelpens argumenter om å ikke kjøpe kvoter. Han mener bistandsbransjen burde kunne være godt posisjonert for å påvirke flybransjen, og sier det er utrolig at deler av bistandsbransjen ikke fører et CO2-regnskap ved flyreiser, eller har en vedtatt policy om å begrense antall flyvninger.

– Dersom Norad, som jo skal hjelpe andre til å bli mer bærekraftige, ikke selv har tatt fatt i dette, er det oppsiktsvekkende. Det er jo dobbeltmoralsk av typen «gjør som jeg sier, men ikke som jeg gjør». Det er på tide at Norad og norske bistandsorganisasjoner innfører kriterier for grønn vekst, sier Stoknes.

 

– Kvoter bedre enn ingenting

Borgar Aamaas, seniorforsker ved CICERO, Senter for klimaforskning har forståelse for at bistandsbransjen er avhengig av å fly, men sier at norske organisasjoner bør søke å redusere utslippene sine – og kjøpe kvoter.

– Det er bedre enn å gjøre ingenting. Men det er mange ulike typer og en del av kvotene som selges har vist seg å ha liten effekt. Gullstandarden er etter min mening EU-kvotene, og de får man også kjøpt i Norge.

Aamaas sier han tror at også bistandsbransjen kan bli flinkere til å kutte ut reiser som ikke er strengt nødvendige.

– Man kan for eksempel samle opp flere formål før man reiser, eller holde kontakt med godt telekonferanseutstyr. Eller fly smartere, for eksempel ved å unngå lange omveier. Det er også mulig at man, som kundegruppe er mer kresen og aktivt etterspør løsninger som reduserer utslippene.

Borgar Aamaas, seniorforsker ved CICERO, Senter for klima-forskning.

 

– Utilstrekkelig innstilling

– I møte med klimakrisa må alle virksomheter, også bistandsorganisasjoner, Norad og UD, vurdere hvordan de kan redusere sin egen miljøbelastning, sier leder for Framtiden i våre hender Anja Bakken Riise til Bistandsaktuelt.

Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender.

Hun poengterer at dette, selvsagt, også inkluderer flyreiser.
 
– Å ikke gjøre det er en utilstrekkelig innstilling til vår tids største utfordring. Jeg skjønner at dette er et krevende felt, og at i en del bistandsrelatert virksomhet så vil en proaktiv klimapolitikk sannsynligvis medføre organisatoriske endringer. Det kan for eksempel bety opprettelse av flere lokale landkontorer, eller ved at de som jobber opp med internasjonale konvensjoner og prosesser bosettes ute fremfor å ta transatlantisk flyvninger flere ganger i halvåret.
 
– Regnskogfondet kjøper ikke klimakvoter og begrunner dette med at egen virksomhet, krone for krone, bidrar bedre enn kvotekjøp i klimakampen. Er dette et godt argument?

– Jeg kan ikke kommentere på Regnskogfondets utregninger, men klimakvoter er i seg selv uansett ikke en fullgod klimaløsning. Det viktigste vi som virksomheter og enkeltmennesker kan gjøre er å få ned antall flyreiser og utslipp, og der det ikke er mulig kan kvotekjøp bidra som delvis kompensasjon for forurensende adferd. 

Publisert: 21.06.2019 07.52.44 Sist oppdatert: 21.06.2019 07.52.44