En sjeldent fredelig uke i Kabul

Det er en fredelig dag i Kabul. Fem millioner mennesker går på jobb, leter etter jobb, tigger, eller hilser hverandre rituelt eller inderlig. De klemmer, smiler, gjesper, sliter, og gjør sitt beste for å overleve. Skoleunger sklir ned stier fra husene som klamrer seg fast til de bratte byfjellene. De har tatt på uniformer, bruker for store skolesekker, og noen jenter går i hvite sjal.

Av Elisabeth Eide, i Kabul (tekst og foto) Sist oppdatert: 21.11.2019 10.30.38

I gatene kjemper konvoier med ministere i skuddsikre landcruisere mot velbrukte corollaer, eselkjerrer, sykler med og uten motor, samt engstelige fotgjengere om plassen. Værbitte menn drar håndkjerrer og trillebårer med frukt, jernstenger og pappkasser. Kabul-elven er et tynt slips nå som snøsmeltingen er over og nye dryss har begynt å dekorere fjellene. Ved bredden flakser en stor, grå dueflokk rundt trofaste velgjørere.

Like bortenfor er det reist en høy knyttnevestatue til minne om Farkhunda Malikzada. Hun ble drept, lynsjet og brent av en flokk menn for fire år siden etter at en mulla løgnaktig anklaget henne for å ha skjendet Koranen. Brutaliteten sendte sjokkbølger ut i verden. Neste dag bar en gruppe kvinner kisten hennes gjennom Kabuls gater på skuldrene sine, uten tildekte ansikter. Et helt uvanlig syn, en forbitret protest. De var omkranset av støttende menn.

Minnesmerke over Farkhunda Malikzada (en blodig knyttneve), som ble lynsjet av en gruppe menn for fire år siden.

Venter på valgkommisjonen

Men det er en fredelig dag i Kabul. Byen puster lettet. Journalistene skriver om fredsprosessen som kanskje kommer i gang igjen. USA-diplomaten Zalmay Khalilzad er i regionen og snakker med Pakistans statsminister, snakker med en regjering i Kabul som til nå er utestengt fra forhandlingene i Qatar. Den samme regjeringen venter på en seindrektig valgkommisjon som skal forkynne resultater fra presidentvalget 19. oktober. Det ble kritisert fra mange hold: De skulle ha ventet til en fredsavtale var signert og sikkerheten garantert; mange stemmelokaler var stengt grunnet Taliban-kontroll og –trusler; flere stemmesedler enn registrerte stemmeberettigete er sendt inn fra enkelte distrikter. Og tellekorpsets dilemma: skal de telle både ikke-biometriske og biometriske stemmer (stemmer som verifiseres gjennom fingeravtrykk)?

En snarvei mellom bydelene fører over ‘TV-fjellet’, prydet av høye master. På et utsiktspunkt står Toryalai Wahidi med kamerastativ. Han er utdannet ved kunstfakultetet ved Kabul universitet, og er ute for å dokumentere luftkvaliteten i Kabul gjennom oversiktsbilder som viser smogen. Dagen er forholdsvis klar. Som mange andre ønsker han seg mest av alt fred.

"TV-fjellet", byen utvider seg i bredden og høyden.

– En langsiktig fred. Folk er klare, alle er klare. Men vi må beholde den kunstneriske friheten!

Valgresultatet er ikke klart, tellekorpset teller. Vinteren har ikke meldt seg ennå her i Kabul 1800 meter over havet. Solen lyser opp fjellsidene, der mange hus er nymalte i nyanser av blått og turkis siden myndighetene delte ut maling i anledning hundreårsjubileet for Afghanistans uavhengighet 29. august. Uavhengigheten er det så som så med etter førti års krig.

Ved enden av Dar-ul-Aman-veien er Amanullah Khans gamle kongeslott ikke til å kjenne igjen. Amanullah Khan gikk seirende ut av den tredje afghansk-britiske krigen, og sikret dermed uavhengigheten i 1919. Så satte han i gang reformer som ble provoserende drastiske for konservative stammeledere. Unge, utålmodige Amanullah (1892-1960) ble jaget fra landet etter ti år ved makten og endte sine dager i Sveits.

Som følge av borgerkrigen mellom mujahedinpartiene (1992-1996) – seierherrene fra kampen mot Sovjet-okkupasjonen – ble slottet lagt i ruiner. Ruinen har gapt mot trafikantene og framkalt dystre minner. Nå skinner bygget med lysblanke kobberkupler og hvitmalte vegger. Det skal snart åpne. Samay Hamed, dikter og multikunstner, kulturell rådgiver for regjeringen, sier at Dar-ul-Aman kan bli museum:

– Da kan folk gå inn der og bli kjent med historien vår, og når de kommer ut igjen, er de 2000 år gamle!

 

‘Safety first’

Eller enda eldre. På nabotomten har de fleste rosene blomstret av i Nasjonalmuseets hage. Inne i museet prøver en godt voksen lærer å holde styr på jenteklassen fra en av naboskolene. Utlendinger drar oppmerksomheten bort fra keramikkpotter og 2300-årige buddhiststatuer og relieffer. Selfie-generasjonen bobler av nysgjerrighet. Vi er de eneste ferenghi i museet. Mange lengeboende fremmede blir bremset av sikkerhetsregler som ikke tillater bevegelser mer enn strengt nødvendig utenfor pansrede hjem og biler. Vil noen av disse ungdommene bli arkeologer og ta vare på landets enorme kulturarv? Én nølende arm. Historikere, da? En smal hånd vinker. En av de mest fremmelige vil studere business og reise utenlands og høster flere nikk. 

Jenteklasse på besøk i Nasjonalmuseet.

Sikkerhet er en av de største vekstnæringene i Afghanistan.

Nye veisperringer danner slalåmløyper i hovedgatene. Huseiere med god råd har gjerne to jernsluser i innkjørselen. Uniformerte menn med kalasjnikover sjekker inngangene til restauranter og kjøpesentre. maktpersoner på vei til jobben kjører kortesje, hver med et titalls væpnede menn. Resten av trafikken stamper.

– De skulle ha ventet med presidentvalget til en fredsavtale lå på bordet, sier Ehsan Zia, som i åtte år var minister for gjenreisning av jordbruket, men nå arbeider for et fredsinstitutt.

– Hver dag blir mellom 40 og 70 mennesker drept her i landet. Over halvparten av dødsofrene tilhører hæren (ANA) eller politiet (ANP).

I 2018 ble det drept flere sivile i Afghanistan enn på svært mange år. Nær 4000, av dem over 700 barn, måtte ifølge FN bøte med livet. Over 7000 ble såret. Rapporter fra årets tre første kvartaler viser at afghanske regjeringsstyrker med allierte i 2019 har drept flere sivile enn ‘opprørerne’ (Taliban, IS og lokale bander). USAs luftangrep de første seks månedene av året tok livet av 363 mennesker, 89 av dem barn.

Det blir stadig vanskeligere å spørre folk om håpene deres, slik vi alltid gjør.

           

Det vanskelige demokratiet

– Du må aldri tillate at det tente lysets håp glipper ut av hånden din, sier Masood Khalili, sønn av Afghanistans store lyriker, Khalilullah Khalili.

Selv ble Masood talsmann for et av mujahedin-partiene under Sovjet-okkupasjonen, og hardt skadet i 2001 da ‘Panjshirs løve’, geriljalederen Ahmad Shah Masood ble drept av nordafrikanske terrorister forkledd som reportere. Det skjedde to dager før angrepet på tvillingtårnene i New York. Siden har Khalili skrevet en memoarbok om livet under sovjeterne, da han smuglet forsyninger av ymse slag fra Nord-Pakistan til den uinntakelige Panjshirdalen. En strabasiøs tid, prisgitt værguder og pakkesler som ikke alltid holdt seg på beina i ulendt terreng med bratte stup.

– Vi vant krigen, men tapte freden, sier han i dag, kritisk til den indre striden som fulgte da mujahedinlederne gjøv løs på hverandre (1992-1996).

Men i dag? Demokratiet her er langt fra perfekt, innrømmer han gladelig og viser til valgfusk, og hvordan Talibans kuler skremte mange fra å avgi stemme. Han har likevel tro på fredsforhandlingene og på demokratiet som eneste farbare vei.

– Blir det våpenhvile i morgen, kan vi begynne å tenke på fred. Prosessen vil kanskje ta fem til ti år. Vi må få Taliban til å godta demokratiske valg. Hvis de vinner, får vi si Gud velsigne dem. Hvis de som inntar palasset dernest påfører oss smerte, må vi kjempe videre.

Masood, nå pensjonert ambassadør, bor i huset kong Zahir Shah (regjerte fra 1933-1973) i fredeligere tider ga til faren som en hedersbevisning. Kona Souhaila er billedkunstner og har dekorert vegger og tak. Masood tar oss med nedenunder, til et rom med avrundete vegger og gjenstander som symboliserer flere religioner, et meditativt sted for å dyrke fredelige relasjoner. Hit fant også to representanter for Taliban veien for en tid siden. Masood låner øre til mange.

 

Mellommannen

I et sterkt bevoktet hus sitter Afghanistans høye fredsråd (HPC). Der spiller en tidligere Taliban-representant, Abdul Hakim Mujahid, en viktig rolle. Fredsrådet har 80 medlemmer, av dem ni kvinner. Mujahid var de siste årene før Talibans fall stasjonert i New York, der han prøvde å overbevise FN om at bevegelsen burde overta plassen i FN-forsamlingen fra ‘Nordalliansen’, som den gang kontrollerte om lag en tidel av landet. Etter terrorangrepet 11. september 2001, sendte han melding til Taliban-ledelsen og ba dem kondolere overfor USA. Det gjorde de ikke. Resten er historie. Mujahid forlot Taliban og ble integrert i det nye Afghanistan. Lett resignert spør han seg, denne fredelige dagen i Kabul, om hva slags nasjon Afghanistan er blitt.

– Taliban dreper med sine selvmordsbombere. De utenlandske troppenes bomber rammer blindt. Vanlige folk, barn blir drept.

Abdul Hakim Mujahid prøver å fremme en fredskultur i landet.

Samme dag ble sju barn drept av en landmine nord i Takhar-provinsen.

HPC kommer ikke til forhandlingsbordet i Doha i Qatar. Det er forbeholdt Taliban- og USA-ledere. Men sammen med representanter fra regjeringen deltok de i en fredskonferanse i Doha i juli 2019. En fredsresolusjon ble vedtatt. Den nevnte ingen ting om det kommende presidentvalget, som Taliban var mot. I september trakk president Trump seg fra videre forhandlinger.

Mens vi venter, sier Mujahid, prøver vi å fremme en fredskultur bygget på tillit. Vi møter religiøse ledere, kvinneorganisasjoner, universitetsfolk og ungdommer over store deler av landet. Taliban sier de vil ha fred, USAs posisjon er uklar. De må trekke seg tilbake, men på en ansvarlig måte, slik at vi ikke ender i en ny borgerkrig.

Et av punktene i fredsforhandlingene er at Taliban må garantere at det blir slutt på terrorangrepene. I øst har IS-grupper markert seg med særs brutale aksjoner. At Taliban skulle klare å kontrollere dem etter en fredsavtale, er usannsynlig.

Ifølge fredsmegleren er Taliban i dag noe helt annet enn da de satt ved makten i Kabul 1996-2001. Kvinner som arbeidet, ble sendt hjem, jenteskoler ble stengt, mediene forsvant og menn som ikke lot skjegget vokse, ble straffet.

– Den gangen forbød de bilder, nå bruker de bilder som alle andre. De er aktive på Facebook, på Youtube.  De har til og med publisert et nakenbilde av en kvinne!

Vi stusser. Men nakenbildet viser seg å være det ikoniske bildet fra USAs bombing i Vietnam, der en naken jente kommer løpende mot kamera etter å ha blitt brent av napalm.

Utenfor vinduet kaller muezzinene inn til Asr, ettermiddagsbønnen. Mujahid unnskylder seg, går for å vaske seg og bretter så ut bønneteppet bak skrivebordet sitt, mens vi blir sittende og tenke på alt som står på spill om den freden alle vi kjenner ønsker seg, skulle utebli.

 

Istykkerslått identitet

For en del toneangivende kvinner er det ikke så enkelt. Våren 2019 var en gruppe mektige kvinner i og utenfor parlamentet klare til å dra til Qatar for å demonstrere for kravene sine. De fikk visum for seint. Frykten for utfallet av forhandlingene, at kvinneretter nedfelt i Grunnloven må vike, er sterk. Mujahid har lite til overs for disse kvinnene, stempler dem som privilegerte og ikke representative for kvinner flest i Afghanistan, og angriper særordningen med 30 prosent plasser reservert for kvinner i parlamentet. Han er hardere i tonen her enn vi husker ham. Fredsresolusjonen fra Doha i juli er vag. Den sier bare at «kvinners politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter, samt rett til utdanning, skal sikres innen rammene for islamske verdier.»

Kvinneaktivist gjennom flere tiår, Khurshid Noori, sier hun stoler på kvinnene i HPC, som var med på denne resolusjonen, men mener at de ikke har så mye makt.

– Taliban er sammensatt, sier hun.

– De utgjør ikke én gruppe. Noen kjenner ikke til fredsprosessen eller hvem som er ledere. Det viktigste er at prosessen starter igjen, for nå ser vi hvordan Taliban øker angrepene både mot sjekkposter, hoteller, politi og sivile, til og med mot bryllupsfester.

En selvmordsbomber som gikk til angrep på et stort bryllup i Kabul i august, drepte mer enn 60 mennesker og såret langt flere.

Kulturminister Hasina Safi.

Som Noori har den sittende ministeren for kultur og informasjon Hasina Safi bakgrunn fra Afghan Women’s Network (AWN). Eks-minister Ehsan Zia sier det finnes tre typer ministere: folk som har levd lenge i vesten og kommer tilbake med en form for ekspertise; krigsherrer, og ministre som har vokst fram via frivillige organisasjoner. Både Zia og Safi representerer denne siste kategorien.

Hasina Safi vet ikke hvor lenge hun blir sittende. Valgtellingen pågår, hvilken strid som går for seg i kulissene kan vi bare ane. Det Safi vet, er at hun ikke vil at barna henne skal ende opp som flyktninger og dermed annenrangs borgere. Hun har selv mange år bak seg som flyktning i Pakistan.

– Arbeidet mitt her i departementet er å knytte kulturspørsmål til fredsprosessen. Identiteten vår er gått i stykker, historien vår er fragmentert. Krigen har splittet folk etter etniske og språklige skiller. Kulturen kan hjelpe oss å finne veien.

Tidligere direktør ved Nasjonalmuseet, Omara Khan Masudi, kunne ikke vært mer enig. Ulikt mange andre med høyere utdanning, forlot han aldri Kabul, men ble på sin post og reddet på 1990-tallet mange nasjonalskatter fra plyndring og ødeleggelse. Han er nå knyttet til UNESCO, men besøker gjerne kuratorene på museet, som ved italiensk hjelp reiste seg fra asken i 2003 og i dag viser en imponerende samling gjenstander fra buddhist-tiden og den islamske perioden som fulgte. Museet vil være et sted for lærdom, sier han. Skolefolk kommer langveisfra for å studere landets dype og mangfoldige røtter. Men museet sliter med hjerneflukt.

– Vi har mistet et par kuratorer. Sikkerheten er en utfordring, mange skoler tør ikke sende elevene sine hit.

Det var en sjeldent fredelig uke i Kabul. En uke etter hjemkomsten melder Associated Press om et bilbombeangrep på et privat sikkerhetsfirma. Tolv sivile ble drept, blant dem også barn.

Publisert: 21.11.2019 10.30.38 Sist oppdatert: 21.11.2019 10.30.38