Fargene på t-skjortene viser partitilhørighet. ANC, som deler ut gule skjorter, vil trolig vinne valget nasjonalt, men blåskjortene (Democratic Alliance) vinner trolig makten i Kapp-provinsen, mens de med røde skjorter (Economic Freedom Front) har mulighet til vinne Limpopo-provinsen helt i nord. Foto: NTB scanpix

Sør-Afrika: Valg med bismak av korrupsjon

I april var det 25 år siden sørafrikanere for første gang kunne delta i frie og demokratiske valg. Landets folkestyre er fortsatt levende, men smaken av demokrati har fått en vond bismak. Regjeringspartiet ANC sliter på meningsmålingene, selv om de nok vinner valget 8.mars. 

Av Jan Speed, i Sør-Afrika Sist oppdatert: 07.05.2019 10.19.04

Få dager etter frihetsjubileet – 8. mai – velger Sør-Afrika et nytt parlament, for sjette gang. I tillegg er det valg til provinsforsamlinger. Mange korrupsjonsmistenkte står på valglistene.

Valgkampen er i den siste dagen. President Cyril Ramapahosa har gått fra dør til dør i fattigstrøkene for å sanke stemmer, mens lederen for det største opposisjonspartiet sender ut lyd-meldinger til mobilabonnenter.   

Først er det parlamentsvalg, deretter skal parlamentet velge presidenten. Det sittende regjeringspartiet Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) frykter at deres oppslutning vil synke til under 60 prosent.

President Cyril Ramaphosa, som overtok som president 15. februar 2018, er populær – med 73 prosent i oppslutning, viser en meningsmåling bestilt av ANC. Men bare 60 prosent av velgerne er fornøyd med regjeringspartiet, viser målingen. Andre partimålinger viser at oppslutningen om ANC er på rundt 54 prosent, noe som er betydelig lavere enn ved forrige parlamentsvalg.

Det er særlig de unge som holder seg unna partiet. Veldig mange av dem er «fed up» med toppolitikere etter flere år med en rekke korrupsjonsskandaler, og holder seg for nesen når ANC omtales. Mens politikerne har beriket seg selv, har det nemlig gått langsomt med fattigdomsbekjempelse og å skaffe meningsfulle jobber til ungdom.

 

Kostbar korrupsjon

Åtte år med korrupsjon på øverste nivå under tidligere president Jacob Zuma har kostet landet nærmere 1000 milliarder kroner, anslår landets tidligere finansminister Pravin Gordhan som nå leder Departementet for statlige selskaper.  

Etter at Zuma ble tvunget til å gå av i februar i fjor, har landet begynt å granske det som kalles «State Capture» – private interessers lange fingre inn i statlige bedrifter og institusjoner. I løpet av Zuma-perioden ble korrupsjon forankret i statlige institusjoner, som i neste omgang ble «melket» av blant andre ANC-politikere og næringslivsledere.

Foruten penger som ble stjålet fra statsselskaper, forsvant store midler til mellommenn og internasjonale konsulenter. Landets økonomi ble stadig svakere. Den årlige økonomiske veksten, som tidligere hadde ligget på rundt 3,5 prosent, gikk ned med over to prosentpoeng. Verdiene av aksjene på Johannesburg-børsen ble nesten halvert i løpet av perioden 2009-17.

Det ble etter hvert dyrere for Sør-Afrika å låne penger på det internasjonale markedet. Selskaper trakk seg ut av landet, titusener av jobber forsvant og internasjonale investorer var ikke lenger spesielt interessert i å plassere sine penger i landet.

Vanlige sørafrikanere merker krisen på sin måte; gjennom stadige strømkutt, økte priser på de fleste varer og svikt i kommunale tjenester. Statlige og kommunale etater ble mindre effektive i Zuma-perioden. Skatt ble for eksempel ikke lenger innkrevd i samme grad som før. Strøm- og vannforsyningen ble stadig dåligere.

President Cyril Ramaphosa har kampen mot korrupsjon som viktig valgkampsak. Men flere av hans partifeller er mistenkt for omfattende misbruk av offentlig midler. Foto: NTB scanpix

Reformer

Etter at korrupsjonssiktede Jacob Zuma ble fjernet som president i februar i fjor, har Cyril Ramaphosa satt i gang et omfattende reformarbeid. Skattevesenet skal igjen styrkes. Økonomien i en rekke statsbedrifter, som ble tappet av Zumas allierte, må reddes fra konkurs.

Anti-korrupsjon er blitt en av presidentens viktigste valgkampsaker. Problemet er at mange av den korrupte gamle garden fortsatt har viktige verv i partiet. Provinslagene i ANC har nominert flere av disse til partiets valgliste.

Partiets generalsekretær Ace Magashule, visepresidenten David Mabuza og de tidligere statsrådene Malusi Gigaba and Bathabile Dlamini er blant flere som er mistenkt for omfattende korrupsjon, ifølge vitnemål avgitt til offentlige granskingskommisjoner.  En rekke veteraner i ANC har i et åpent brev nylig bedt de mistenkte om å trekke seg fra valglisten. Det sørafrikanske kommunistpartiet SACP, som er ANCs alliansepartner, støtter forslaget.

– Å ha Ace Magashule som ANCs ansikt utad er forkastelig. To av pressetalsmennene er suspendert etter anklager om sex-trakassering. Det er en forferdelig gjeng å måtte stemme for, sier en motstandsveteran til Bistandsaktuelt.

Men han hadde heller aldri kunnet stemme på noen av de andre partiene, forsikrer han.

 

Politikerforakt

Faren er stor for at oppslutningen blir på feil side av 50 prosent, mener flere observatører vi snakker med. I ANC frykter man særlig at mange av landets fattige ikke kommer til å stemme. De har  tradisjonelt vært partiets sterkeste velgerbase.

Organisasjonen Abahlali baseMjondolo har 55 000 medlemmer. Mange av dem er såkalt «jordløse» som bor i skur i uformelle boområder.

Når vi besøker organisasjonens lokaler går diskusjonen høyt om det forestående valget.

– Vi har en stor smerte som ikke kan stilnes. Vi trenger hus, strøm og vann. Vi vil behandles som mennesker. Politikerne lover oss en hel masse under valgkampene, de deler ut matpakker, men så blir vi glemt, sier Alice Caleni, som bor i et uformelt boområde i utkanten av storbyen Durban.

Caleni fastslår at hun ikke kommer til å stemme ved det kommende valget. Hun har ingen tro på de korrupte politikerne. Som eksempel på korrupsjonen i landet trekker hun fram hvordan deler av jobbmarkedet fungerer.

– For å få jobb i kommunen må du kunne framvise medlemskortet til regjeringspartiet ANC, framholder hun.

 

«Tiden er inne for et skifte»

Slumbeboeren Thabile Makhoba er heller ikke begeistret for valget som hun mener er preget av «tomme løfter».

– Politikerne husker oss bare når de trenger våre stemmer. Jeg tror ikke valg fører til forandringer. Jeg tror ikke jeg kommer til å stemme, sier hun.

Aktivisten George Bonono i Durban mener derimot det er viktig å samle seg om bestemte kandidater eller partier.

– Vi må gå sammen om å skape forandring. Tiden er inne til å skifte ut regjeringspartiet, men vi må være forsiktige. Vi må la være å stemme på noen som vil gjøre akkurat det samme som de gamle politikerne, sier Bonono.

Selv om han ivrer for at folk skal stemme, er han likevel ikke optimist.

– Etter et valg, når vi forsøker å stille de folkevalgte til ansvar, blir vi bare møtt med vold.

Studentaktivisten Fasiha Hassan er bekymret over at mange unge sier at de ikke vil stemme. Foto: Jan Speed

Kamp om ungdommen

Alle partiene forsøker å lokke unge velgere. Det er andre gang at folk født etter at apartheid ble avskaffet, kan avgi stemme. For å nå denne gruppen satser de tre største partiene på sosiale medier. Men en undersøkelse gjort av Institute of Race Relations viser at det kanskje er overoptimistisk: bare 9 prosent av de stemmeberettiget er på twitter og kun 36 prosent oppgir at de har facebook-kontoer.

– Jeg tror ikke ANC gjør nok for å fange opp tenkningen til unge sørafrikanere. De må være åpne for yngre representanter, sier studentaktivisten Fasiha Hassan til Bistandsaktuelt.

For to år siden ledet hun kampanjen for gratis høyere utdannelse. Nå er hun skuffet over at mange unge mennesker sier at de ikke vil stemme.

– Unge bruker stemmeretten når de tror at forandringer er på gang. Alle partiene snakker om en «ny æra». Spørsmålet er om ungdommer kjøper dette budskapet, sier Hassan.

 

Opposisjonen sliter

Til tross for ANCs mange problemer sliter opposisjonen med å komme på offensiven.

Det største opposisjonspartiet, Den demokratiske alliansen (DA), klarer ikke å overbevise velgere om at de er et styringsalternativ til ANC. Partiet har slitt i kommunene der de har makten, og også de er preget av strid og korrupsjonsanklager.

Det venstrepopulistiske partiet Economic Freedom Fighters (EFF) fikk bare 6,3 prosent av stemmene ved forrige parlamentsvalg. Med sine røde alpeluer og drakter har representantene vært fargerike og bråkete motstandere av Zuma-regimets korrupsjon i parlamentet. De har kjørt fram jordspørsmålet.

Nå viser det seg at partiet og generalsekretæren Floyd Shivambu fikk penger under bordet fra den nå konkursrammede banken VBS. Tidligere har partilederen Julius Malema vært knyttet til skatteunndragelse og tvilsomme innkjøpskontrakter i hjemmeprovinsen Limpopo.

Partiet får også kritikk for at deres aktivister ofte møter politiske motstandere med vold.

Valgkampen er i gang. En tilhenger av populistpartiet EFF viser fram et stofftrykk på gaten i Durban. Foto: Jan Speed

Nytt venstreparti

Et nytt venstreparti, Socialist Revolutionary Workers Party har også dukket opp. Partiet støttes av ulike fagorganisasjoner som har brutt med den ANC-tilknyttede delen av fagbevegelsen. Dette partiet kan stjele stemmer fra både regjeringspartiet ANC og venstrepopulistene i EFF. Men tidligere har utbryterpartier slitt med å hevde seg ved sørafrikanske valg. Og det er knapt noen som har hørt om partiet utenom en liten radikal krets.

Hvite ultra-konservative finnes også fortsatt i Sør-Afrika, 25 år etter apartheids fall. Disse velgerne vil kanskje stemme for Frihetsfronten Plus (VF) som har slagordet «Slå tilbake». De har i dag fire plasser i parlamentet og samarbeider med andre partier i flere kommunestyrer.

 

Vaklende allianse

Allerede før valget er ANCs allianse med fagbevegelsen COSATU satt uten press. Regjeringen ønsker å kvitte seg med 30 000 offentlige ansatte – med et mål om å redusere statens lønnsutgifter. Parallelt med dette er de også nødt til å redusere bemanningen i det kriserammede statseide kraftselskapet Eskom.

Mens valgkampen pågår, sitter en offentlig kommisjon og gransker korrupsjon i statlige foretak. Det betyr at den også vil grave i ANCs betente fortid. Kommisjonen ventes å komme med stadig flere avsløringer om hvordan kretsen rundt tidligere president Zuma tok kontroll over statlige etater og selskaper – for å sikre seg selv og sitt korrupte nettverk inntekter.

Store ANC-plakater henger fra bygninger midt i Durban med slagordet: «Let us grow South Africa together – A better life for all».

– Den egentlig betydningen er; et bedre liv for politikerne, kommenterer jordløse Vusi Mazula. 

Hvem vinner valget?

Under parlamentsvalget i 2014 fikk ANC 62 prosent av stemmene, og hadde kontroll over alle provinsstyrene unntatt Vest-Kapp. Ved kommunevalget i 2016 fikk partiet «bare» 53 prosent av stemmene og tapte kontroll over flere store bykommuner. 

Ingen er i tvil om at ANC vil få et flertall i parlamentet også denne gang, men analytikere mener at ANC vil miste styringen i enda flere provinser. 

I Limpopo, helt nord i landet, er ANC utsatt. Enda mer pinlig er det om regjeringspartiet mister kontrollen over landets mest folkerike provins, Gauteng, med Johannesburg som hovedsete. I noen målinger ligger ANC på under 45 prosent i denne provinsen.

Store utfordringer for demokratiet

Mange av dagens sosiale grasrotbevegelser drives fram av unge mennesker. Demokrati må bli meningsfylt for vanlige mennesker ikke bare i Sør-Afrika, men i mange land, sier FN-ekspert.

– Demokratier står overfor store utfordringer. Det betyr ikke at folk er mot demokrati. De spør om demokrati tar hensyn til deres behov. Alle ønsker å kunne delta i en prosess for å utvikle og designe deres egen framtid, sier Clément Nyaletsossi Voule, FNs spesialrapportør for forsamlingsfrihet og organisasjonsrett til Bistandsaktuelt.

Nylig deltok han på Topplederkonferansen til  Frivillighet Norge.

Selv om organisasjons- og ytringsfrihet blir stadig mer innskrenket mange steder så trekker Voule fram Etiopia og Armenia som positive unntak.

– Det er viktig å innse at utvikling trenger menneskerettigheter, men menneskerettigheter trenger også utvikling. Man trenger frihet og jobber. I Tunisia sier folk at vi ønsker nå en demokrati som er mer meningsfullt for oss, sier Voule. Han har tidligere jobbet for Togolese Coalition for Human Rights og International Service for Human Rights.

– Man skal aldri glemme hvorfor folk ønsker eller skaper en revolusjon – det skjer nå folk ser et system som ikke oppfylles deres behov.

Voule mener at demokratier som ikke bekjemper de store ulikhetene i samfunnet eller tar hensyn til marginaliserte grupper lett kan utnyttes av populistiske politikere.

– Vi har sett at populister later som om de har løsninger på problemene til disse gruppene, mens de ofte undergraver demokrati, avviser utledninger og blir nasjonalistiske.

Publisert: 20.04.2019 12.05.54 Sist oppdatert: 07.05.2019 10.19.04