Det er et nytt momentum for urfolkbevegelsen i nasjonal politikk i Ecuador, mener Natalia Wray, antropolog og forfatter av flere bøker om landets urbefolkning. Alle foto: David Diaz / Fluxus Foto

Urfolk i Ecuador inspirerer andre til kamp

Urfolkbevegelsen i Ecuador sto i spissen for protestaksjonene som tvang president Lenin Moreno til forhandlingsbordet. Det endte med at han måtte trekke det omdiskuterte bensindekretet. Seieren gir håp og inspirasjon for urfolk i hele regionen.

Av Lise Josefsen Hermann, i Quito Sist oppdatert: 24.10.2019 08.15.43

Presidentens paquetazo, som fjernet subsidiene på bensin og diesel som del av Det internasjonale pengefondet IMFs økonomiske pakke, møtte voldsomme protester i Ecuador. Den indianske paraplyorganisasjonen CONAIE førte an. Etter elleve dagers protester kunne befolkningen se direkte TV-bilder med urfolksledere sammen president Lenin Moreno og økonomiministeren. Og mens særlig Moreno framstod som svak, snakket CONAIE-lederne med styrke og overbevisning. Leonidas Iza, Jaime Vargas og Miriam Sisneros er navn mange ecuadorianere nå husker. De framstod som godt forberedte politiske spillere. Bedre forberedt enn regjeringen.

 

Kampen har endret seg

Miriam Cisneros er leder av Amazonas-landsbyen Sarayaku, som er kjent for at ha vunnet en rettssak mot den ecuadorianske staten for ikke å ha blitt hørt i forbindelse med oljeutvinning i deres område.

– I år har de indianske folkenes kamp endret seg. Vi har vist hele det ecuadorianske folket at vi kjemper til det beste for hele befolkningen. Og folket har sluttet opp om vår kamp. Vi nådde alles hjerter. 

Men veien dit var voldsom. Protestene i Ecuador ble et vannskille, med et før og et etter. De færreste trodde så voldelige protester og en så voldelig reaksjon fra statens side var mulig. Ikke i fredelige Ecuador. Ifølge ombudsmannsinstitusjonen er det registret åtte dødsfall i forbindelse med protestene. 1340 personer ble såret og 1192 personer anholdt. Det er ikke det Ecuador, vi kjente. Ecuador er ikke samme land nå i oktober som da kalenderen viste september. Før og etter bildene av militære kjøretøy i Quitos gater. Eller kisten med indianske Inocencio Tucimbi, én av de åtte døde i forbindelse med protestene.

Urfolkenes seier har hatt en høy pris, vedgår Miriam Sisneros.

– Vi føler også mye smerte. Vi er i sorg. For vi har mistet våre brødre. Denne kampen har kostet blod. Våre ledere er truet, det gjør virkelig vondt. Vi kan ikke feire denne triumfen, for den har kostet for mye, blod og tårer i gatene, sier Miriam Sisneros.

 

Inspirerer hverandre

Det første store urfolksopprøret i Ecuador var i 1990, da landets nasjonale paraplyorganisasjon CONAIE første gang markerte seg som en viktig politisk aktør i landet. Også da ble veier blokkert. Kravet var blant annet en flernasjonal stat. Et mål som i dag er blitt virkelighet både i Ecuador og i Bolivia – indianske broderfolk som ofte inspireres av hverandre.

– Til tross for at Ecuador er et lite land, har vi fungert som eksempel for mange andre land, med de rettigheter vi har oppnådd. Nå har vi igjen, som indiansk bevegelse, satt vårt navn på agendaen. Det er et viktig øyeblikk for oss. Vi håper at det har vært en vekker for de indianske bevegelsene i andre land. For i mange land forblir urfolkene tause. Vi er alle redde – for at de knebler oss, fengsler oss eller slår oss i hjel, sier urfolkslederen Miriam Cisneros alvorlig.

Etter en periode med splittelse og krise under ekspresident Rafael Correa, er Ecuadors indianske bevegelse nå sterkt tilbake på banen som viktig politisk aktør i Ecuador, noe organisasjonen viste tydelig i forbindelse med oktober-protestene og den påfølgende dialogen og avtalen med regjeringen.

Ecuador-2-D.jpg

 

Ny framgang

– For meg er det som skjedde med protestene i oktober et opprør fra urfolkene. Et opprør som har en lignende betydning og dimensjon som den vi så i 1990. Det er et nytt momentum for urfolkbevegelsen i nasjonal politikk, mener Natalia Wray, antropolog og forfatter av flere bøker om landets urbefolkning. 

Urfolkbevegelsen gjorde ikke bare opprør mot Paquetazoen, men også mot avtalen med Det internasjonale pengefondet, IMF.

– Den indianske bevegelsen vant fordi det lyktes dem å vise at de ikke bare tenker på urfolk, men på hele befolkningen. Og fordi det lyktes den å vise seg som politisk erfaren, pålitelig og legitim. De krevde at dekretet ble stoppet, og det ble det.

Ecuadors indianske bevegelse har spilt en viktig rolle i Ecuadors nyere historie. Blant annet med å velte presidenter – Abdalá Bucaram (1997), Jamil Mahuad (2000) og Lucio Gutiérrez (2005). En annen viktig seier var etableringen av den flernasjonale staten i 2009.

En vesentlig forskjell fra mobiliseringen tilbake i 1990 er reaksjonen fra statens side, som nå i 2019 har vært voldsom. Samme dag protestene begynte erklærte president Lenin Moreno unntakstilstand i hele landet i 60 dager. Etter ti dager med protester ble det erklært portforbud i Quito, og hovedstaden ble militarisert. Statens voldsomme reaksjon på demonstrasjonene bidro til å gi protestene ekstra styrke.

 

Gir håp til andre

Urfolk i andre deler av Latin-Amerika holder øye med hva som skjer i Ecuador, mener Natalia Wray:

– I Peru, Chile, Colombia, Honduras og Guatemala gir opprøret og konfrontasjonen i Ecuador håp. Hvis ecuadorianerne kunne stå opp i en så vanskelig situasjon, så kan vi også, er logikken. Det som skjer nå blir en referanse for disse landene. På samme måte som den indianske bevegelsen i Ecuador ble en referanse for konsolidering av indianske territorier og erklæring av flernasjonale stater, som vi har i Ecuador og i Bolivia, sier Natalia Wray.

Et annet interessant aspekt er reaksjonene på protestene hos resten av befolkningen i Ecuador. På den ene siden så vi at befolkningen i Quito, studentbevegelser, folkelige boligområder og deler av middelklassen stilte seg solidariske med den indianske bevegelsen. På den andre siden har konflikten også opphisset deler av befolkningen som ikke føler seg representert av urfolk. Et eksempel på hvordan deler av det ecuadorianske samfunnet tenker om landets urbefolkning er en kommentar fra Jaime Nebot, leder av Partido Social Cristiano (det kristelig-sosiale partiet): «anbefal dem å bli opp i fjellene (paramos)», sa han i et TV-intervju i forbindelse med protestene. Og det florerer med whatsapp-oppfordringer om ikke å kjøpe varer på markeder eller støtte bønder eller indianske folk i kjølvannet av protestene.

Cristina Santa Cruz er koordinator av Norsk Folkehjelps programmer i Ecuador og Colombia. Hun er basert i Quito og har fulgt utviklingen i den voldsomme krisen i landet tett.

– I år har urfolkbevegelsene i Colombia (med 23 dagers streik i regionen Cauca i mars) og Ecuador vist at de har en imponerende kapasitet til at mobilisere folk og til at sætte regjeringene sjakkmatt, sier Cristina Santa Cruz.

Hun mener opprøret i oktober 2019 er større og sterkere enn det historiske i 1990. Og det at CONAIE fikk en avtale med regjeringen, som droppet dekretet, sender et viktig signal til resten av regionen:

– De kommer ut som aktøren som påvirker geopolitikken i Latin-Amerika. Så viktig var det. En indiansk organisasjon som klarte å bremse IMFs politikk. Det var en måte å vise at Latin-Amerika har en mulighet til å stå imot den neoliberalismen som er på vei i landene som hadde progressive regjeringer. Det var folket mot IMF, og dette har gitt håp til sosiale bevegelser i regionen, sier Cristina Santa Cruz.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 24.10.2019 08.15.43 Sist oppdatert: 24.10.2019 08.15.43