Bistandsaktuelt  ChadLake ChadCrisisMalnutritionEmergenciesFood-insecuritySchool

I et klasserom på landsbygda i provinsen Lac i Tsjad står matte på timeplanen. Norske myndigheter har de siste årene rettet innsatsen mot utdanning i sårbare områder og har blitt en stor giver av utdanningsbistand via en rekke ulike organisasjoner og institusjoner. For å sikre god bistand mener Agendas Catharina Bu at det nå må ryddes opp «i den stadig større delen av norsk bistand gjennom multilaterale fond, banker og initiativ». Foto: Espen Røst

– Fordi bistand er mer komplekst enn rakettforskning, må vi ha god forvaltning

Skal norske bistandskroner brukes til å fjerne plast i havet? Støttes for mange fond, banker og multilaterale initiativ? Og kan bistanden brukes til å fremme Norges egeninteresser? Her er tankesmien Agendas anbefalinger for bedre bruk av et budsjett på 38 milliarder kroner.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 22.05.2019 09.45.34

– Forvaltningen av norsk bistand må være forankret i kunnskap og, ikke minst, i mottakerlandenes egne prioriteringer, sier Catharina Bu til Bistandsaktuelt.

Hun er Internasjonal rådgiver i Agenda og har ført tankesmiens ferske notat om norsk bistand i pennen. Bu mener norsk bistand nå står ved et veiskille – og sier at det må tas grep for å sikre at bistanden faktisk går til fattigdomsreduserende tiltak.

– Fordi internasjonale politiske trender også påvirker norsk bistandspolitikk har vi i notatet trukket frem ti globale trender vi mener norske myndigheter ikke har tatt godt nok innover seg. Det er viktig å ta disse med i betraktningen når norsk bistandsforvaltning nå skal reformeres, sier Bu.

 

– Trengs en opprydning

En av disse internasjonale trendene Bu og Agenda peker på, er egeninteresse.

– Norge er ikke i like stor grad formet av dette som en del andre givere, men vi ser at den politiske retorikken – kanskje spesielt innenfor migrasjon og sikkerhetspolitikk, der bistand f.eks knyttes opp mot retur av migranter – er blitt tydeligere. Vi må sikre at dét ikke skjer med norsk bistand, sier Bu.

Hun innrømmer at Agenda ikke nødvendigvis har alle svarene, men fremholder at vi – og norske myndigheter – ikke har råd til å lande på en reform som ikke er forankret i den kunnskapen som allerede finnes om god utviklingspolitikk.

For å sikre god bistand trengs en opprydning, mener Agenda – og peker spesielt på at en stor del av norsk bistand nå går gjennom multilaterale initiativ uten man «kan slå fast at det har den ønskede effekten på fattigdomsreduksjon og utvikling».

– Siden bistandsbudsjettet har blitt stadig større , uten at forvaltningen har økt og beslutningsmakten primært har ligget hos utenriksdepartementet - brukes bistanden på flere nye mål og satsinger, uten at det har vært en ordentlig diskusjon i forkant om disse initiativene bidrar til fattigdomsbekjempelse.

Det trengs også en diskusjon om norsk bistand skal spres på stadig flere formål, «også de som regnes som globale utfordringer som klima og hav». Agenda-rådgiveren bruker regjeringens initiativ mot marin forsøpling som eksempel på et slikt initiativ, og spør om dét egentlig bidrar til bistandens grunnleggende mål.

– Det er ikke noe galt i å satse på rene hav, spørsmålet er vel om det skal gjøres over bistandsbudsjettet. Norske myndigheter har de siste årene vært svært ivrige etter å opprette nye initiativ, uten at vi har en god oversikt over hvordan disse pengene brukes. Så dette må vi ta på alvor, sier Bu.

 

– Kompleks bistand

Agenda-notatet åpner med et sitat fra den britiske forskeren Jonathan Glennie som har uttalt at bistand er mye mer komplisert enn rakettforskning. Bu mener det er viktig å minne om bistandens kompleksitet.

– Er det noe vi vet fra forskningen, så er det at et tiltak som virker ett sted ikke nødvendigvis virker et annet sted. Vi må ha en bistandsforvaltning som fungerer over tid, og ikke styres etter skiftende politiske prioriteringer. De som forvalter bistanden må også kunne ta beslutninger om hvordan bistanden brukes.

– Norsk bistand må innrettes mot å behandle årsakene, ikke symptomene på fattigdom, heter det i notatet. Gjøres ikke det i dag?

– Mange er, naturlig nok, veldig opptatt av å kunne vise til gode resultater av bistanden, men da er det nok også fristende å bruke bistanden på kortsiktige tiltak som er lett å vise frem, fremfor mer «usynlige» tiltak for å bekjempe de grunnleggende årsakene til fattigdom, sier Bu.

Hun bruker ulovlig kapitalflukt som eksempel.

– Dét bidrar til ulikhet og handler blant annet om maktmisbruk og korrupsjon, men det kan ikke løses gjennom et enkelt bistandsprogram. Dette krever god og langsiktig bistand og en helt annen tilnærming – og nettopp derfor må vi klare å ha minst to tanker i hodet samtidig. Vi må sikre at bistanden når de fattigste menneskene. Mange av de bor i de fattigste landene, men også mange i mellominntektsland, som betyr at vi må tenke klokt rundt fordeling, om skatt og anstendige arbeidsplasser, for eksempel.

 

– Ikke god nok kontroll

Agenda tar i notatet til orde for å rydde opp i antall fond, men Bu innrømmer at det er viktig for et lite land som Norge å samarbeide gjennom internasjonale initiativ:

– Det er kjempeviktig, og det er mange gode grunner til at andelen bistand gjennom multilaterale aktører har økt, men når evaluering etter evaluering viser at vi ikke har god nok kontroll på hvordan pengene brukes, må vi stille oss spørsmål om hvilke fond som fungerer og hvilke fond vi ikke skal være del av.

Bu påpeker at norske myndigheter de siste årene har vært med på starte opp flere slike nye fond og initiativ, f.eks innen utdanning.

– Det kan undergrave eksisterende ordninger, og ikke minst må man stille spørsmål ved om om vi har kapasitet til å følge dem opp skikkelig. Vi mener svaret på dét spørsmålet er nei, og etterlyser en større åpenhet og faglig forankring for å nå de målene vi har satt oss innenfor de ulike sektorene:

– Ønsker vi for eksempel å bidra til jenters utdanning i et av våre hovedsamarbeidsland, krever det tilstedeværelse og langsiktig arbeid, ofte gjennom tett samarbeid med nasjonale myndigheter. Multilaterale organisasjoner, som Verdensbanken, kan sannsynligvis levere godt på dette, men at det trengs et dusin forskjellige fond og finansieringsmekanismer stiller jeg meg undrende til.

 

Innsatsen må systematiseres

– Notatet kommer med seks konkrete anbefalinger; hvilke av punktene tror du ledelsen i Utenriksdepartementet ikke er enig med dere i?

– Det er det vanskelig for meg å svare på, men mange av de utfordringene vi peker på har eskalert under den siste regjeringen. Utenriksminister Børge Brende var eksempelvis tydelig i sin retorikk på satsing mot privat sektor og mot områder og land som tett kan knyttes mot vår egen sikkerhetspolitikk. Vi har nok fått en ørliten dreining etter at det kom en egen utviklingsministerpost, men det vi egentlig ønsker er at politikerne skal benytte en gyllen mulighet – som bistandsreformen kan være – til å sikre god norsk bistandsforvaltning.

Hun påpeker at bistanden må være fleksibel, fremme læring og at den må innrettes mot de grunnleggende årsakene til fattigdom:

– For å få til dette bør det sikres gode synergieffekter mellom de politiske og strategiske prioriteringene som gjøres internasjonalt og hva vi søker å oppnå nasjonalt. Langsiktige strategier for samarbeidslandene må ligge til grunn, og kunnskap og læring må bli integrert i arbeidet. Det betyr at vi må få flere og bedre evalueringer, at vi må samarbeide og lære av andre land, og ikke minst systematisere innsatsen. Forvaltningsmodellene som benyttes bør revideres med sikte på å øke fleksibiliteten og redusere rigiditeten i resultat- og målstyring.

Multilaterale organisasjoner, som Verdensbanken, kan sannsynligvis levere godt på utdanning, men at det trengs et dusin forskjellige fond og finansieringsmekanismer stiller jeg meg undrende til

Catharina Bu, internasjonal rådgiver i tankesmien Agenda.

Dette er Agenda seks anbefalinger for god norsk bistand:

1: Norsk bistand må ikke brukes til fordel for kortsiktige politiske og økonomiske interesser

«Norsk utviklingspolitikk må også i framtiden kjennetegnes ved at den er altruistisk og solidarisk og forankret i menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner.
For bistandens del, betyr det at vi bør først og fremst ha fokus på at mennesker i landene vi samarbeider med, får sine rettigheter innfridd. All bistand må være addisjonell og ha en utviklingseffekt.»

2: Norsk bistand bør skjermes fra globale initiativ som ikke har en direkte innvirkning på fattigdomsreduksjon eller utvikling lokalt.

«Dette betyr ikke at vi ikke kan støtte globale ordninger, og på områder som hogst av regnskog og marin forsøpling kan og bør vi holde fanen høyt, men det er verdt å ha en politisk diskusjon på om vi skal bruke bistand til tiltak som dette.»

3: Norge må innrette bistanden mot de fattigste landene og de fattigste menneskene

«I de mest sårbare landene må vi prioritere både nødhjelp, og langsiktig utviklingsarbeid for å håndtere de underliggende årsakene til sårbarhet. Både her og i mer stabile lavinntektsland, samt mellominntektsland, bør vi ha fokus på å støtte universelle og offentlige helse- og utdanningssystemer, og brede sosiale ordninger som for eksempel barnetrygd. Det er også helt sentralt å støtte et aktivt sivilt samfunn som kan holde myndigheter til ansvar.»

4: Norsk utviklingspolitikk må innrettes mot å behandle årsakene, ikke symptomene på fattigdom

«Dette betyr å utfordre både internasjonale og nasjonale strukturer som gjør at folk er fattige, slik som ulovlig kapitalflukt, gjeldskriser eller korrupsjon. Det betyr også at vi må jobbe langsiktig, koordinert og systematisk, både med myndigheter, lokalt sivilsamfunn og andre bistandsgivere, for å oppnå varige resultater som faktisk har en innvirkning på fattige mennesker liv»

5: Norge må stanse opprettelsen av nye multilaterale fond og initiativ og prioritere de som understøtter landenes egne behov og planer

«Stadig flere evalueringer peker på at norsk forvaltning ikke har tilstrekkelig kapasitet til å følge opp de mange ulike kanalene og fondene, og mye tyder på at kontrollen med midlene er for lav. Det er ikke nødvendigvis et mål å redusere den multilaterale bistanden, men vi må prioritere de fondene og initiativene som viser til faktiske gode resultater på landnivå, som har lave transaksjonskostnader og som baserer seg på landenes reelle behov og prioriteringer. »

6: Den pågående reformen av norsk bistandsforvaltning må sikre at bistanden er forankret i kunnskap og god koordinering

«Det vil si at vi må bygge ned skillet mellom politikkutforming på den ene siden, og fagkompetanse og forvaltning på den andre siden. Framover må kunnskap, koordinering og langsiktighet være kjernen i norsk bistand»

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 22.05.2019 09.45.34 Sist oppdatert: 22.05.2019 09.45.34