Hun tilbrakte fire år i fengsel. Nå er «Aida» hjemme igjen og prøver å skape seg et nytt og bedre liv. Men for mange er hun fortsatt bare «barnemorderen».

«Aida» (22) ble dømt for drap på sitt nyfødte barn: – Folk ser meg ikke lenger som et menneske

Derfor begår senegalesiske kvinner «infanticid».

Av Martin Skjæraasen og Ricci Shryock (foto) i Senegal. Sist oppdatert: 23.08.2019 10.27.06

«Aida» var 18 år gammel da hun ble gravid. Hun hadde vært på en religiøs seremoni og blitt tilbudt noe å drikke av en gutt. Hva det var, husker hun ikke. Bare at det smakte søtt, og at hun ble svimmel. Så husker hun ikke mer.

Gutten hadde stukket av da hun våknet, og hun skulle aldri se ham igjen. Men hun kjente hva han hadde gjort mot henne.

«Aida» fortalte det ikke til noen. Ikke til moren, ikke til venninner, ikke til politiet. Heller ikke da hun fant ut at hun var gravid.

– Jeg skammet meg sånn, sier 22-åringen med blikket festet i bakken.

– Overfor foreldre mine. Overfor familien.

 

Hemmeligheten

«Aida», som egentlig heter noe annet, sitter på jordgulvet i et lite hus med tak av blikk og vegger av strå. Det er midt på dagen, utenfor vibrerer lufta over den lille landsbyen Tonghor.

Inne i huset er det dunkelt og dirrende hett, men 22-åringen foretrekker å fortelle historien sin i enerom. Dessuten var det her inne hun tilbragte månedene etter voldtekten, så ingen kunne se den voksende magen.

Faren hennes oppdaget ingenting, han var gammel og begynte å bli surrete. Moren bodde hos familien i en annen del av landet og var aldri hjemme. «Aida» holdt seg alltid innenfor det tette gjerdet som omringer familietunet.

Hadde noen oppdaget at hun, ugifte «Aida», var gravid, ville hun ikke bare sverte sitt eget rykte. Hun ville vanæret hele familien.

Å være jente og ha sex utenfor ekteskapet er svært skambelagt i Senegal, et dypt religiøst land med 94 prosent muslimer. Å bli gravid uten å være gift, er sosialt selvmord. Spesielt på landsbygda.

Jentene stemples som løsaktige, barnet vil alltid bli påminnet om sitt opphav. Foreldre, tanter og onkler blir sett på som uansvarlige, medskyldige. Mange risikerer å bli utstøtt av familien og miste sitt sosiale og økonomiske sikkerhetsnett.

Og utveiene, de finnes knapt.

Senegal har gjennom Maputo-protokollen forpliktet seg til å gi trygg abort til kvinner som er utsatt for overgrep og incest, eller når kvinnens fysiske eller psykiske helse er i fare. Men landets abortlover har knapt blitt oppdatert siden franskmennene innførte dem på 1800-tallet.

Fortsatt er abort bare tillatt om mors liv er i fare, og den vurderingen er det tre leger og én dommer som skal gjøre. Prosessen er dyr, treg og i praksis utilgjengelig for folk flest. Derfor skjer nesten alle aborter i det skjulte, uten kvalifisert helsepersonell til stede.

Dette fører ikke bare til at mange dør av inngrepet. Flere organisasjoner vi har snakket med, mener at de strenge abortlovene er den viktigste grunnen til at kvinner begår «infanticid».

De tar livet av sine nyfødte barn.

 

Groteske historier

Historiene dukker opp i avisene nesten ukentlig, og de er knapt til å tro. Døde babyer i søppelkasser, avløpselver, septiktanker og langs jernbanespor. Spedbarn som er skylt ned i do, forlatt i ødemarka og dumpet på søppelfyllinga.

Av sine egne mødre.

Én av fire straffesaker mot kvinner i Senegal omhandler infanticid, viste en kartlegging landets statistikkbyrå gjorde i 2012. Den gang satt 29 kvinner fengslet for spedbarnsdrap.

– Jeg blir sjokkert hver eneste gang jeg hører om det, forteller Aissatou Kebe i organisasjonen Tostan.

Infanticid har forekommet i de fleste tider og kulturer. Babyer er blitt ofret til gudene, satt ut for å dø fordi de har misdannelser, «feil» kjønn eller fordi foreldrene ikke er i stand til å forsørge enda et barn. I Senegal handler det først og fremst om skammen ved å få barn utenfor ekteskap, forteller Kebe.

Hun har jobbet med infanticid-dømte kvinner i snart 20 år, og har hørt flere hundre vitnemål. Kebe forteller om hushjelpen som ble voldtatt av arbeidsgiveren. Jenta som ble gravid etter at onkelen forgrep seg på henne. Kona som fikk barn mens mannen var i Europa for å tjene penger.

Historiene er forskjellige, men én ting har de felles:

– Jentene ønsker å slippe skammen, men ender bare med å gjøre vondt verre. Å drepe et barn, selv om det er født utenfor ekteskap, er mye mer stigmatiserende enn å beholde barnet. Derfor nekter så å si alle for å ha gjort det.

Aissatou Kebe har jobbet med spedbarnsdrap i 20 år. – Til tross for hva jentene har gjort, er de fortsatt mennesker. Og vi må gi dem en hånd og hjelpe dem tilbake til samfunnet.  

– Barnet var dødfødt

«Aida» fødte bak det lille huset, i den lille åpningen mellom gjerdet og veggen, hvor hun trodde at ingen kunne se henne. Hun snakker lavt og kortfattet om den dagen. Kanskje hun ikke husker, eller vil huske? Men én opplysning gjentar hun flere ganger i løpet av intervjuet:

– Barnet var dødfødt. Det var ikke jeg som drepte det.

«Aida» rakk ikke å begrave babyen før politiet kom. De hadde blitt tipset av en nabo, som hadde fått med seg hva som foregikk. Politiet tok med seg «Aida» og den lille kroppen.

– De stilte meg mange spørsmål. Er det ditt barn? Har du tatt livet av det? Jeg svarte at jeg aldri ville drept et barn jeg selv har båret frem!

Men obduksjonen viste at barnet levde da det ble født. Det var blitt kvalt etter fødselen. Etterforskerne var ikke i tvil. 18 år gammel ble «Aida» funnet skyldig i spedbarnsdrap og dømt til fire år i fengsel.

Hun ble fraktet til Thies, landets tredje største by, og plassert i en fellescelle med madrasser i rekker på gulvet og en liten luftegård med høye betongmurer rundt. Her, sammen med andre infanticid-dømte kvinner, skulle hun sone.

Følte hun seg urettferdig behandlet?

– Ja…

«Aida» nøler.

– Men samtidig hadde de bevis for at jeg hadde gjort noe galt. Det var derfor jeg var der.

 

Forringer seksualmoralen

Det finnes en egen paragraf for infanticid i Senegal, og normalstraffen på fem år er mildere enn for drap. Nesten som en innrømmelse av at handlingen er utført i mangel på alternativer, mener organisasjoner vi har snakket med.

Det er en av årsakene til at mange jobber for å endre de gamle abortlovene. Ingen mor gjør noe slikt med lett hjerte, forklarer Amy Sakho i Foreningen for kvinnelige advokater. De lider ekstreme kvaler og mange blir dypt traumatiserte i ettertid.

– For å få en slutt på spedbarnsdrap trengs seksualopplysning og bedre tilgang på prevensjon. Men aller viktigst: Kvinner som ikke ønsker barn, må få ta abort, sier hun.

Amy Sakho har jobbet i en årrekke med å liberalisere abortlovene i Senegal. Men foreløpig er abort bare tillatt om kvinnes liv er i fare. 

Senegal har satset tungt på familieplanlegging de siste årene, og det finnes flere politikere som vil liberalisere abortlovene. Men motkreftene er sterke.

Mange som jobber med abortspørsmål i denne regionen, er rammet av USAs «gag rule», som forbyr amerikansk støtte til organisasjoner som utfører eller opplyser om abort.

Forkjempere for selvbestemt abort møter også kraftig motstand fra Senegals egne konservative. Da Bistandsaktuelt snakket med visepresident Mame Mactar Gueye i den mektige, muslimske interesseorganisasjonen Jamra, ble vi fortalt at en oppmykning av abortlovene ville forringe seksualmoralen i landet.

– Dessuten er det mange kvinner som ombestemmer seg og beholder barnet når det først er født, for båndet mellom mor og barn er sterkt. Derfor må vi være forsiktige når vi diskuterer abortlover, selv i tilfeller hvor kvinnen er voldtatt, sier Gueye.

Til og med Aissatou Kebe i Tostan, som gang på gang har sett hva ufrivillige svangerskap kan føre til, er skeptisk til mildere abortlover. Hun etterlyser tyngre satsing på utdanning, seksualundervisning og tilgang på prevensjon.

Men når et barn først er unnfanget, må det få leve. Både før og etter at det er født.

– Å ta livet av barnet sitt løser ingen problemer. Det er et levende menneske og du vet ikke hvem det vokser opp til å bli. Dreper du barnet ditt, vil minnet aldri slippe taket.

 

Ikke lenger menneske

Fire år i fengsel. På én måte trivdes «Aida». Hun ble kjent med de andre. De spilte ludo og sang. Hun lærte å sy og veve og farge stoff. Og, for første gang i livet, fikk hun gå på skole.

Men da hun var alene, gråt hun ofte. Både av alt hun hadde vært igjennom, og det som ventet på utsiden.

– Jeg tenkte ofte at den dagen jeg slapp ut, skulle jeg gå. Bare gå, sier «Aida».

Hvor skulle hun gå? Hun visste ikke. Kanskje til hovedstaden. Til Dakar for å starte på nytt.

Slik ble det ikke. «Aida» dro aldri til Dakar, hun dro hjem. I fengselet hadde Kebes kolleger i Tostan fortalt om hva som venter unge og ensomme landsbyjenter i storbyen.

Dessuten hadde «Aida», i motsetning til mange av de andre i fengselet, fortsatt et hjem å vende tilbake til. Moren hadde tilgitt henne. Hun tok den lange og kostbare bussturen én gang i måneden, trøstet datteren og ba henne være sterk og snill. Da ville Gud hjelpe henne.

– Jeg er moren hennes, jeg oppdro henne og elsker henne. For meg er gutter og jenter like mye verdt, sier den gamle kvinnen i dag.

– Men jeg skulle ønske at hun hadde fortalt meg at hun var gravid, for da hadde jeg prøvd å snakke henne fra det hun gjorde.

Hun har satt seg ved datterens side og forteller om hvordan fengselsoppholdet forandret «Aida». At hun lærte seg å tenke annerledes enn de gjør her ute på landsbygda, at hun har blitt en «god borger».

– Jeg ønsker at datteren min skal lykkes i livet og ber til Gud om at hun skal få alt hun ønsker.

Hva ønsker «Aida»? Hun ønsker å veve, lage såpe og farge tøy, hun vil skape seg en fremtid av det hun lærte i fengselet. 

– Jeg vil jobbe og hjelpe mamma og familien min til jeg finner meg en mann, sier hun og smiler forsiktig.

Hun har rettet seg opp og løftet blikket. Håret ligger i fletter og hun er kledd i en lilla, batikkmønstret tunika som hun har sydd selv. «Aida» er 22 år gammel, sjarmerende og pen. Likevel vil det bli vanskelig å finne seg noen, det vet hun.

– Folk ser meg ikke lenger som et menneske, sier «Aida» og mørkner igjen.

– Når jeg tenker på det, og på alt som har skjedd, da klarer jeg ikke å slutte å gråte.

Har du innspill eller tips? Send meg gjerne en mail!

«Hore» og «slik går det når du byr deg frem». Slike ting hører moren til Aida ute i landsbyen. Hun støtter datteren, men skulle ønske hun hadde fått vite om voldtekten. 

Publisert: 23.08.2019 10.27.06 Sist oppdatert: 23.08.2019 10.27.06