Samina Ansari (28) fra Drammen ble født i Afghanistan, men vokste opp i Norge. Nå har hun vendt tilbake til Afghanistan og jobber med demokratiutvikling og kvinnerettigheter i Kabul. Flere andre unge norsk-afghanere engasjerer seg også i utviklingen i «gamlelandet». Foto: Privat. 

Kjemper for norske verdier i Afghanistan

– Jeg mener at jeg kjemper for norske verdier, sier Samina Ansari fra Drammen. Hun har flyttet til Kabul og jobber for å styrke demokratiet. Hun er en av mange barn av innvandrerforeldre som brenner for å hjelpe befolkningen i hjemlandet. Vi har møtt fem unge norsk-afghanere som på hver sin måte vil bidra til et bedre Afghanistan.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 20.12.2019 09.52.06

Klokka er 18 og høstmørket har senket seg over Tøyen i Oslo. Men i 5. etasje i Kolstadgata 1 er lysene på. Afghanistankomiteens lokaler er fulle av folk denne tirsdagskvelden i oktober. De fleste er unge norsk-afghanere.

Det er utviklingen i Afghanistan og unge afghaneres rolle i fredsprosessen som står på dagsordenen. Debatten er livlig og engasjementet for «hjemlandet» er sterkt. Også blant mange av de som har tilbrakt hele eller mesteparten av livet sitt i Norge.

Bistandsaktuelt har snakket med fem unge norsk-afghanere som var på møtet, eller som fulgte det på nett. De har forskjellige historier og bakgrunn. Men de har en ting til felles; et bankende hjerte for «gamlelandet», Afghanistan.

 

– Kjemper for norske verdier

28 år gamle Samina Ansari ble født under borgerkrigen i Afghanistan i 1991. Sammen med mor, far, lillesøster og to brødre flyktet Samina til Norge via Pakistan. De slo seg ned i Troms, men flyttet senere til Drammen.

Allerede som ung begynte Samina å interessere seg for landet hun hadde flyktet fra. Spesielt hvordan jentene hadde det der.

– Mamma og pappa fortalte meg hvor vanskelig mange kvinner hadde det og hvor stor forskjellen var fra Norge. Jeg var bare 8-9 år da jeg innså at dette var dypt urettferdig, sier hun.

Samina har studert i Oslo, Nederland, Frankrike og USA. Allerede dagen etter at hun leverte sin siste eksamensoppgave, satt hun på et fly til den afghanske hovedstaden Kabul, hvor det ventet en jobb som foreleser ved Det amerikanske universitetet.

Samina har også jobbet for den liberale muslimske hjelpeorganisasjonen Aga Khan. Nå arbeider hun for Drops, en tankesmie som blant annet jobber for å styrke demokratiet og kvinners rettigheter.

Hvordan er det å jobbe i Kabul nå?

– Det er veldig spennende og interessant. Men det er også mange begrensninger. Sikkerheten er et stort problem. Jeg kan alltids reise til Norge, men jeg bekymrer meg mye for venner og kollegaer.

Hva tenker folk i Kabul om fredsprosessen?

– Mange unge afghanere har liten tillit til prosessen, som har vist at mange ledere er mer opptatt av egen posisjon enn av fred. Jeg og mange andre er livredde for Taliban og at Vesten skal gi opp rettighetene som er kjempet fram. Jeg tror det blir veldig vanskelig å få gehør for kvinners rettigheter og demokrati om man gir opp nå.

– Hva kan Norge gjøre?

– Norge kan bruke bistanden og stille krav om at menneskerettigheter og demokrati blir respektert i en eventuell fredsavtale. Norge kan også bruke sin posisjon som tilrettelegger for intra-afghanske samtaler så mye som mulig.

Hun mener det er viktig at fredsnasjonen Norge ikke glemmer hva man har kjempet for og oppnådd i Afghanistan.

– Jeg føler at jeg kjemper for «norske verdier» i Afghanistan, som er blitt en demokratisk stat hvor menneske- og kvinnerettigheter er sikret. Men Norge og de andre landene har vist begrenset vilje til å stå opp for disse verdiene. 

Hvor lenge blir du i Afghanistan?

– En stund til. Jeg har på langt nær gjort nok.

 

Omran 1.jpg

Omran Mansoor fra Vestby studerer juss, jobber deltid for Afghanistan-komiteen, jobber frivillig for NOAS og har starte sin egen organisasjon som jobber for vanskeligstilte barn i Afghanistan. 

 

– Viktig at folk ikke gir opp

Omran Mansoor var 14 år gammel da han kom til Norge med familien sin. Han er nå 28, studerer ved Universitetet i Oslo og er snart ferdig jurist. Dessuten jobber han deltid i Afghanistankomiteen og som frivillig i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

I 2016 stiftet han From Street to School, en norsk organisasjon som jobber for å stoppe barnearbeid og få barn tilbake til skolebenken i Afghanistan.

– Hvorfor engasjerer du deg i «gamlelandet»?  

– På grunn av sosial ulikhet og evigvarende væpnede konflikter. Engasjementet har blitt styrket jo mer jeg har lært om landet og utfordringene der. 

– Har du vært i Afghanistan etter at du flyttet til Norge?

– Ja, jeg var der i april i år. På jobb for Afghanistan-komiteen. Jeg satt igjen med blandede følelser. Noe var fantastisk og annet helt håpløst, sier Omran. 

– Hva føler du at du kan bidra med?

– Bakgrunnen min fra Norge har lært meg mye. Jeg ønsker at det brytes med inngrodde maktstrukturer, som nærmest har gått i arv. Jeg håper at man lærer å bygge en rettsstat, med klare maktfordelingsprinsipper. Hvor folkevalgte jobber for folket og ikke for seg selv. Hvor politiske partier kan inngå kompromisser og være enige om å alltid respektere grunnleggende borgerrettigheter. 

– Hva kan Norge gjøre?

– Jeg håper de bruker posisjonen sin som en eventuell vert til intra-afghanske fredssamtaler på en konstruktiv måte. Norge er en fredsnasjon med gode forutsetninger for å bidra til fred. Jeg mener at de har en plikt til å sette rammer og legge premisser i slike samtaler for å bevare de unges, kvinners og minoriteters rettigheter i fredssamtalene.

Omran Mansoor mener norsk-aghanere bør være aktive for å påvirke utviklingen i Afghanistan. – Vi kan drive med påvirkningsarbeid og bidra til holdningsendringer. Det må være mulig for oss i Norge å mobilisere på tvers av bakgrunn og annen tilhørighet. Vi har også mange ressurspersoner som jeg håper Norge kan bruke når de lager strategier for partnerland-samarbeidet med Afghanistan.

– Tror du at du kommer til å fortsette å være engasjert i Afghanistan?

– Så lenge uretten pågår vil mitt engasjement kun styrkes. Jeg har sterk tilknytning til landet. Mitt opphav, kultur og språk gjør at jeg alltid vil være engasjert i Afghanistan, sier Omran. 

 

 

sonia 1.jpg

Sonia Ahmadi bor i Trondheim. Hun kom til Norge som 20 år gammel alenemor. Her har hun tatt entprenørutdannelse og engasjert seg i frivillig arbeid for Amnesty og Afghanistankomiteen.  

 

– Levde under Taliban

Sonia Ahmadi kom til Norge i 2008. Hun var 20 år og hadde med seg sønnen sin. Han var bare ett år gammel. Hun begynte på videregående og jobbet samtidig som språkassistent i barnehage og kursveileder for andre flyktninger.

Hun var også tolk, Sonia kan seks språk.

Så fort hun var ferdig med videregående, søkte hun plass på NTNU i Trondheim. I løpet av et par år tok hun en bachelor i statsvitenskap, samtidig som hun jobbet i Røde Kors. Deretter tok hun en master på NTNUs Entreprenørskole. Da hun var ferdig, fikk hun jobb som forskningsrådgiver ved NTNU.

Under og etter studiene har hun engasjert seg som frivillig, blant annet i Amnesty og Afghanistan-komiteen i Norge. Sonia har skrevet kronikker og innlegg. Hun har også etablert et eget oppstartsprosjekt.

– Du har hatt mange baller i lufta her i Norge. Hvorfor har du engasjert deg i utviklingen i Afghanistan også?

– Jeg har vokst opp i Afghanistan og vet hva det vil si å leve under Taliban. Jeg vet hva det innebærer for kvinner og jenter, og vil ikke tilbake til et slikt styre. Det er derfor jeg engasjerer meg. Det plager meg at kvinner er så lite representert i diskusjonene om Afghanistans framtid, sier Sonia.

– Hva kan Norge gjøre?

– Jeg er glad for at Norge er involvert og kanskje skal være vert for intra-afghanske samtaler. Men det er afghanerne selv som må ta ansvaret for å løse dette. Det er bra at Norge gir bistand til sivile i Afghanistan. Men jeg håper også at man fra norsk side gjør alt man kan for at alle grupper i det afghanske samfunnet, også kvinner og ungdom, blir hørt og representert.

– Og du selv – hva er planene fremover?

– Jeg elsker Afghanistan og folket der. Jeg er jo etablert her i Norge nå. Jeg er nygift og har barn. Men jeg er utdannet entreprenør (bedrfitsgründer, red.anm.) og tenker mye på hvordan jeg kan bidra til en bedre utvikling i Afghanistan fra Norge, sier Sonia.

 

pamir 1.jpg

Pamir Ehsas kom til Norge som sjuåring. Sammen med brødre og venner har han utviklet en app som de håper vil hjelpe afghanske barn til bedre utdanning. 

 

Fra borgerkrig til Lier

– Hei, jeg heter Pamir og jeg liker å lese og skrive.

Sånn introduserte sju år gamle Pamir Ehsas seg til klassen sin da han begynte på Hegg barneskole i Lier i 2002. Bare noen måneder tidligere hadde han, mor, far og tre brødre kommet til Norge. Pamir ble født i 1994, mens borgerkrigen herjet i Afghanistan. Familien flyktet, først til Russland og så til Norge.

– Jeg har hatt en fantastisk oppvekst i Lier. Jeg ble født under de verste omstendigheter, men har vokst opp under de beste. Den kontrasten har preget livet og engasjementet mitt​, sier 25-åringen.

Pamir studere​r juss i Oslo. I 2014 startet han og brødrene organisasjonen Brighter Tomorrow. Gjennom Studentaksjonen har organisasjonen samlet inn over to millioner kroner til utdanning i Afghanistan. I 2017 ble han, som første nordmann, kåret til «Ou​tst​anding Youth Delegate» av FN. Pamir holdt hovedtalen under prisutdelingen foran 1600 ungdomsdelegater i FN-hovekvarteret i New York.

Sammen med kretsen i og rundt Brighter Tomorrow ​har han utviklet en utdanningsplattform med over 35 spillbaserte apper.  Pamir håper ​den vil bidra til en bedre offentlig skole i landet. ​

I sommer var han tilbake i Kabul for første gang siden han og familien flyktet fra landet.

– Det var veldig sterkt. Det er vondt å se ​den menneskelige lidelsen og hvor store behovene er. Samtidig var det inspirerende. Det er mange unge flinke afghanere, og det er tydelig at folk lengter enormt etter fred. 

Pamir er kritisk til måten mye av bistanden til Afghanistan gis på. 

– Vi er opptatt av at det vi gjør skal skje i samarbeid med afghanske myndigheter. Altfor mye av bistanden ​passerer forbi myndighetene og offentlige kanaler. Det er ikke bærekraftig.

– Og du selv – hvordan ser du for deg framtida?

– Faren min har lært meg at ​i møte med urettferdighet, så kan et individ være med og skape store endringer. ​Du kan vel si at denne innsikten har preget hvordan jeg lever. Jeg skal fortsette med å jobbe for å utvide tilgangen til utdanningsplattformen vår i offentlige skoler og bidra til å trene opp utdanningsdepartementet i Afghanistan på området. 

 

sofia 1.jpg

Sofia Akbar er født og oppvokst i Norge; Hun har et sterkt engasjement for Afghanistan og jenters rettigheter og jobber blant annet frivillig i organisasjonen Brighter Tomorrow. 

 

– Vi unge bør engasjere oss

– Jeg synes vi unge norsk–afghanere bør bidra og engasjere oss i  utviklingen i Afghanistan. På den måten kan vi vise hvilke verdier vi står for og være et godt eksempel for andre,  sier Sofia Akbar. Hun er født og oppvokst i Lørenskog.

Bestefaren til Sofia kom til Norge allerede tidlig på 60–tallet og fikk etter hvert familien sin, inkludert Sofias mor, til Norge. Hun traff Sofias far her i Norge. Han hadde også flyktet hit med sin famille.

22–åringen forteller at bestefaren har vært en stor inspirasjon for henne. Før han forlot Afghanistan var han rektor på en skole nord i landet og politisk aktivist. Etter at han bosatte seg i Norge har han bidratt til å etablere en skole i landet han forlot. Hjemme hos familien Akbar ble situasjonen i «hjemlandet» mye diskutert.

– Engasjementet mitt  for Afghanistan har vært der siden jeg var ganske liten. Jeg hørte blant annet hjemme hvor vanskelig det kunne være for kvinner i Afghanistan, og det har inspirert meg til bidra å endre på  dette, sier hun.

Hun har også engasjert seg i flere organisasjoner, blant annet Right to Play og Brighter Tomorrow. I Brighter Tomorrow har hun blant annet vært aksjonsleder og har hjulpet til med  å oversette tekster til dari, et av hovedspråkene i Afghanistan. 

Sofia har drevet med kampsport i mange år og hun har holdt selvforsvarskurs for jenter.

– Jeg er særlig opptatt av jenter og kvinners deltagelse både her i Norge og Afghanistan. Jeg vil at jenter skal våge å være litt mer frempå, sier hun.

– Ser du for deg at du vil fortsette å jobbe med Afghanistan?

– Ja. Jeg har jo aldri vært der, men har veldig lyst til å dra dit. Jeg planlegger å studere jus. Det kan gjøres mye med lovverket i Afghanistan, slik at det beskytter og gir kvinner mer rettigheter. Jeg føler også det er mye av det jeg har lært i Norge om samhold og reell likestilling som kan være nyttig i Afghanistan.

 

Publisert: 08.12.2019 13.00.10 Sist oppdatert: 20.12.2019 09.52.06