ENT

Rafto-prisvinner Rouba Mhaissen under fakkeltoget i Bergen søndag. Mhaissen får prisen for sitt arbeid for syriske flyktninger. Foto: Marit Hommedal/NTB scanpix

Rafto-prisvinner Rouba Mhaissen: – Norge bør gi mer til lokale, mindre til FN

– Norge bør gi mer bistand via lokale organisasjoner og sivilsamfunnet. Nå gir Norge mye via FN og andre store aktører, vi vet at det ikke er effektivt, sier årets Rafto-prisvinner, syrisk-libanesiske Rouba Mhaissen.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 05.11.2019 16.11.50

31-åringen er leder av organisasjonen Sawa for development and aid som jobber blant syriske flyktninger. Prisvinneren er kritisk til hvordan mye av det humanitære arbeidet som foregår, og mangelen på lokal innflytelse. 

– Jeg deltok på et stort givermøte under Syria-konferansen i London i 2016. Det var 40 statsledere og flere hundre embetsmenn på møtet. Men jeg og en person til var de eneste syrerne i rommet. Det sier litt om hvordan beslutninger tas uten at de som er berørt får delta i prosessen og blir hørt, sier Mhaissen.

Hun har syrisk far og libanesisk mor. Hun er økonom, forsker, aktivist og hjelpearbeider. Mhaissen er oppvokst i Libanon, men under oppveksten besøkte hun ofte familien sin i Syria. Til tross for sin unge alder har hun allerede markert seg som en sterk forkjemper for syriske flyktningers menneskerettigheter.

Og det er for dette arbeidet hun på søndag ble tildelt årets Rafto-pris i Bergen.

 

Begynte i det små

Hun forteller at det hele begynte en januardag i 2011. Mhaissen var hjemme og så på tv. Bilder av syriske familier som flyktet fra krigen i Syria, til Libanon, flimret over skjermen.

– Sammen med noen venner kjørte jeg til grensen for å se om vi kunne hjelpe. Møtet med flyktningene, historiene de fortalte, berørte meg sterkt. Jeg sendte ut noen meldinger til folk hvor jeg forklarte hvor store behovene var og ba folk om å hjelpe. Sånn begynte dette arbeidet, sier hun.

Mhaissen, som dengang var bare 22 år gammel og student, etablerte organisasjonen Sawa for development and aid. Fra den spede, improviserte begynnelsen har organisasjonen vokst og har i dag prosjekter både i Libanon og i Syria.

Hun forklarer at utfordringene har vokst i takt med at organisasjonen har vokst.

– Tro det eller ei, men det var på mange måter lettere å skaffe penger da Sawa var en liten organisasjon. Den gang var det mange rike syrere og libanesere som ga oss penger. Vi fikk utvikle oss i fred og tok ikke imot penger fra givere med interesser i konflikten i Syria eller fra kirker og moskeer. Nå er situasjonen annerledes og mer komplisert. Men vi mottar kun støtte fra givere som støtter våre verdier og måten vi jobber på, sier hun.

 

– Systemfeil

Mhaissen understreker at organisasjonen hun leder jobber sammen med de syriske flyktningene og lokalsamfunnene på grasrotnivå, at de samarbeider tett med menneskene de skal hjelpe. Libanesisk lov gjør også at de kan ansette flyktinger på korte kontrakter.

– Det er helt avgjørende at flyktningene selv er med på å bestemme over hvordan penger skal brukes og at de føler eierskap til  prosjektene. Det er et stort, stort problem med mye av hjelpen som gis både i Syria og landene rundt. Ofte tas beslutningene i en skyskraper i New York, mens de som er berørt har liten eller ingen innflytelse, sier hun.

31-åringen er kritisk til store deler av det humanitære systemet og måten mye av hjelpen gis på.

– Systemet er tregt, byråkratisk og ineffektivt. Folk som skal motta hjelp blir i liten grad hørt. Så det er noe vi jobber mye med: at syrere skal bli hørt. Det er mange som jobber med humanitær innsats som har hjertet på rett sted, men systemet fungerer for dårlig.

 

Presses til retur

I øyeblikket er det trolig minst 1,5 million syriske flyktninger i Libanon. Det er en enorm belastning for et land som før krigen i Syria brøt ut hadde en befolkning på rundt 4,5 millioner mennesker. Mhaissen understreker at hun er imponert over den generøsiteten mange libanesere har vist mot de syriske flyktningene. Men hun er ikke imponert over politikerne i landet.

– Libanon er jo nesten en «failed state». I Jordan og Tyrka har myndighetene klart å bruke milliardene som er kommet inn i bistand til også å hjelpe egen befolkning. Det har myndighetene ikke klart i Libanon. Istedet bruker de flyktningene som syndebukk for alt som er galt i Libanon.

Menneskerettighetsaktivisten er bekymret over det økende presset på syriske flyktninger for at de skal returnere til Syria.

– Jeg er ikke imot at flyktninger drar hjem til Syria, de fleste av dem ønsker selv det mer enn noe annet. Men det må være en reellt frivillig retur. Ikke at de presses til å dra på grunn av fattigdom, trakassering, mangel på skoler, mangel på muligheter, manglende sikkerhet og så videre. Og det må være trygt for dem i Syria, sier hun.

 

 – Bør følge pengene tettere

Mhaissen skryter av Norges støtte til regionen, og hun mener Norge som en stor bistandsgiver har ansvar og kan spille en betydelig rolle.

– Norge gjør mye bra. Men etter min mening bør Norge gi mer penger via lokale organisasjoner og via sivilsamfunnet. Nå gir Norge mesteparten av sin støtte via FN og andre store aktører, vi vet at det ikke er effektivt. Mye penger nå aldri ut til folk på bakken.  Norske skattebetalere bør følge bedre med på hvordan pengene deres blir brukt. Det er ikke bra at bistandspenger havner i lommene på folk som er ansvarlig for å ha drept egen befolkning. Og skal jeg være ærlig synes jeg godt Norge kan ta imot flere syriske flykinger, dere er rike og har mye plass.

– Hva betyr det for arbeidet ditt at du får Rafto-prisen?

–Det er selvfølgelig en stor ære. Det er også en mulighet til å fortsette med arbeidet jeg allerede har startet. På grunn av Rafto-prisen og støtten fra Rafto-stiftelsen kan vi i Sawa blant annet støtte 100 kvinner i deres arbeid med å skape et bedre liv for seg selv, familiene sine og samfunnene sine.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 05.11.2019 16.11.50 Sist oppdatert: 05.11.2019 16.11.50