Det pågår protestaksjoner mange steder i verden. Her fra Santiago i Chile. Det er ikke alle som vil føre til mer demokrati og endringer. Foto: Alberto Valdes/ NTB scanpix

Hva skal til for at opprøret vinner fram?

Det siste året har det brutt ut regimekritiske protester over hele kloden. Sirianne Dahlum har forsket på hvem som må involvere seg for at opprørsbevegelser fører til demokratisering på sikt.

Av Elida Høeg Sist oppdatert: 12.12.2019 08.21.36

Sudan, Hongkong, Ecuador, Libanon. Chile, Irak, Bolivia, Iran. Siden desember i fjor har vi sett protester bryte ut og fylle gatene i en rekke land i verden. Mange av dem har demokratiske reformer og omfordeling øverst på agendaen – men hva skal til for at demonstrantene når gjennom med kravene sine? Og hvem må engasjere seg for å få det til?

Sirianne Dahlum har forsket på hvilke sosiale grupper som har drevet gjennom demokratiseringen de siste hundre årene, ved å ta for seg regimekritiske opprør fra 1900 til 2006. Hun er seniorforsker ved fredsforskningsinstituttet PRIO og postdoktor ved Harvard Kennedy School i USA, der hun nå befinner seg.

– Stereotypien av protestbevegelser for demokrati er at det er medlemmer av middelklassen som driver dem, gjerne studenter. Men vi finner at industriarbeidere er en viktigere gruppe for demokratisering enn middelklassen, sier Dahlum.

Sammen med Carl Henrik Knutsen og Tore Wig ved Universitetet i Oslo kommer forskeren fram til at bevegelser som domineres av folk i byene, er de som oftest leder til demokratiske overganger: Det er når middelklassen og arbeiderklassen i urbane strøk gjør opprør, at protesten har størst sjanse til å demokratisere samfunnet. Men, om man ser man på de to sosiale gruppene hver for seg, viser studien at arbeiderklasseopprør oftere har ledet til demokrati enn det middelklasseopprør har.

Her kommer fire faktorer som påvirker opprørsbevegelsens forutsetninger for å vinne fram med krav om demokratisering:

 

1.Verdifull organisasjonserfaring

Om en protestbevegelse skal ha noe for seg, må den nå ut til mange mennesker, ha mulighet til å organiseres og koordineres – samt å holde koken oppe over tid. Det er det ikke alle som får til, sier Dahlum.

– Mange protester i dag preges av at de blusser opp og spres raskt, det er masse folk som samles plutselig, uten noe langvarig perspektiv. Det er ikke det beste om man skal holde momentumet oppe lenge nok til at å faktisk kunne promotere demokratisering.

Forskeren forteller at fordelen med industriarbeiderne som gruppe, er at de er organiserte allerede før protestene starter gjennom fagforeningene sine, og kan dra nytte av nettverkene og de organisatoriske strukturene for å bygge opp protesten. Videre er en viktig grunn til at industriarbeiderne er en kraft for demokratisering, at de som regel har sterke preferanser for demokrati.

– Ofte vil de være en lavinntektsgruppe, som har ønske om omfordeling, og dermed også demokrati. Grunnen til at man også tror de vil få gjennom omfordeling i et demokrati, er at de vil forvente å være i majoritet, ettersom de utgjør en stor gruppe.

Mønsteret kommer tydelig fram i alle typer samfunn, både i industriland og utviklingsland, sier Dahlum. Når industriarbeidere og den urbane middelklassen protesterer har det positiv effekt for demokratiet, selv om den er litt mindre i rurale samfunn. 

– I rurale samfunn vil industriarbeidere utgjøre en mindre andel av den totale befolkkningen, og da vil de ikke nødvendig forvente å få så stort gjennomslag hvis det blir et demokrati, fordi de da vil få mindre gjennomslag i valg.

 

Hva med noen utviklingsland, der gruppen med industriarbeidere er mindre, den urbane middelklassen også, mens gruppen av bønder større? Du finner at bondeopprør sjelden leder til demokratiske reformer?

– Ja, det har faktisk negativ effekt. Om bøndene protesterer er det mindre sjanse for at blir demokrati enn hvis ingen demonstrerer i det hele tatt. Hvis bønder mobiliserer blir det ofte endringer fra demokrati mot autokrati i etterkant.

 

Hvordan kan det ha seg?

– Det kan komme av den samme logikken. De fleste samfunnene vi har går mot industrialisering. Bøndene vil derfor forvente å være i et økende mindretall i et demokrati, og ha mindre gjennomslagskraft. De har mer å frykte i et demokrati, og de har derfor ikke de samme insentivene for å promotere demokrati. Og selv om de skulle ønske demokrati  har de heller ikke de samme organisasjonskapasitet som de kan bygge på for å mobilisere, som industriarbeidere eller den urbane middelklassen har.

 

2. Voldelige flanker kan ødelegge

Når en protestbevegelse vokser og blir stor, kan det skje at noen går i konfrontasjon med politiet, begynner å kaste stein eller tenner på søppelkasser. Disse voldelige flankene kan svekke protestbevegelsens mulighet til å få gjennom kravene sine på sikt, ifølge Dahlum.

– Det handler om å vinne kampen om legitimitet. En protestbevegelse får ofte gjennomslag når de blir oppfattet som en legitim kraft både i det internasjonale samfunnet og blant egne innbyggere, og som en gruppe som er konstruktive og vil godt. Når det da oppstår voldelige flanker, vil det kunne ødelegge bildet av bevegelsen, sier hun.

Dahlum holder nå på å forske på hvordan andre innbyggere i landet som ikke deltar i protestene oppfatter protestene om det også blir brukt vold.

– Vi ser at viljen til å støtte opp om protestbevegelsen reduseres ganske kraftig hvis de ser bilder og nyhetsartikler som viser at det brukes vold, sier Dahlum.

– Voldelige strategier er generelt mindre effektive, og kan gjøre det lettere for regimet å legitimere egen voldsbruk.

Om myndighetene på sin side slår svært hardt ned på demonstrasjonene, for eksempel ved å sette inn politi- og militærstyrker, bruke tåregass og gummikuler, kan det imidlertid svekke deres legitimitet – som igjen kan styrke protestbevegelsen.

 

3. Myndighetenes motkampanjer påvirker folkeopinionen

Samtidig som demonstrantene skal overbevise flere om å slutte seg til bevegelsen, driver myndighetene ofte en motkampanje på flere fronter, som skal delegitimere demonstrantene.

– Myndighetene prøver ofte å fremme bildet av protestbevegelser som en skadelig, forstyrrende kraft som fører til sosial uro, for eksempel i Hongkong, sier Dahlum.

En fersk studie viser at for hver syvende regimekritiske demonstrasjon, mobiliserer regimet kontrademonstrasjoner. På den måten kan myndighetene få det til å virke som om det er indre urolighet i landet, heller enn «folket mot makten».

– Offentlig og utad er det ikke nødvendigvis myndighetene som setter disse kontrademonstrasjonene i gang, så for en innbygger som ikke har bestemt seg, kan det se ut som to likeverdige protestbevegelser. Om det virker mer som en intern konflikt, kan det ha mye å si også utad. Det er veldig viktig for protestbevegelsene å få støtte, så hvis myndighetene kan vise at dette bare er en av flere som pågår, så er det ikke så lett for andre stater å støtte en av dem.

Mange drevne regimekritikere bruker sosiale medier aktivt for å vinne det internasjonale samfunnets hjerner og hjerter. Dahlum forteller at mange av protestbevegelsenes ledere har studert mediestrategier og tidligere bevegelser nøye, og bruker gjerne engelsk på plakatene for å nå ut til det internasjonale samfunnet.

 

4. Lederløse bevegelser mobiliserer bredt – men kan by på problemer

Om en protestbevegelse skal få gjennom målene sine, er den nødt til å mobilisere mange mennesker, så mange som mulig. Når det gjelder å bare få folk ut i gatene, kan det faktisk være en fordel å ikke ha en leder, sier Dahlum. Om det mobiliseres av flere forskjellige grupper, gjennom sosiale medier, bekjentskap og nettverk, vil flere møte opp og gå ut i gatene. Men – når alle disse senere skal forhandle om sine krav, kan det bli vanskelig.

– Når man har kommet til det punktet hvor myndighetene faktisk er villige til å gå med på endringer i møte med presset fra protestbevegelsen kan det være en svakhet å ikke ha noe definert lederskap. Hvis man bare er en spontan gruppe som har blitt bragt sammen av sosiale medier i forhandlingsfasen, så kan det være utfordrende. Fordi man mangler både den enhetlige tilnærmingen som skal til, og de lederskikkelsene som kan stake ut veien, sier Dahlum.

– De som protesterer har jo sjelden samme mål, ofte er man enige om at man er misfornøyde med dagens situasjon, men ulike mennesker med ulik bakgrunn har ulike meninger om hva som er neste steg. Da er man avhengig av at det er noen som tar lederskapet, og som staker ut veien videre.

– Mange protester i dag preges av at de blusser opp og spres raskt, det er masse folk som samles plutselig, uten noe langvarig perspektiv. Det er ikke det beste om man skal holde momentumet oppe lenge nok til at å faktisk kunne promotere demokratisering, sier seniorforsker ved PRIO, Sirianne Dahlum. Foto: PRIO

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 12.12.2019 08.21.36 Sist oppdatert: 12.12.2019 08.21.36