Marit Hernæs’ liv er en reise i global solidaritet. Blant stoppestedene er Polen, Sør-Afrika, Palestina, Guatemala, Kenya, Sudan og Sør-Sudan. Hjertet hennes brenner aller mest for folkene i Sudan og Sør-Sudan.

Et rikt liv, i arbeid for andre

Hva er det som gjør et menneskeliv rikt? Etter å ha møtt Marit Hernæs, er vi kanskje litt nærmere et godt svar.

Av Av Mariken Lauvstad og Espen Røst (foto) Sist oppdatert: 24.06.2019 15.51.54

Ildsjel. Det er slik hun ofte beskrives. De siste årene mest kjent som engasjert leder for Støttegruppen for Sudan og Sør-Sudan, men også i årtiene før dette har livet hennes vært en reise av ulike engasjementer og oppdrag rundt om i verden.

Vi er på balkongen i huset hennes på Hosle i Bærum – der hun har bodd sammen med mannen sin størsteparten av sitt voksne liv. Marit serverer kaffe. Et lett sommerregn faller i hagen denne juni-ettermiddagen. I en liten, sildrende dam midt i hagen svømmer noen fisker.

Atmosfæren er så fredelig, utsikten fra huset er mot åpne jorder og skog, den svake lyden av mild vind i trær fyller meg med ro. Vi er uendelig langt fra den støvete flyktningleiren Kakuma i Kenya, eller lyden av bomber som faller over Sør-Sudan. Likevel har også dét vært en sentral del av denne kvinnens liv.

 

Gløden

Marit Hernæs mener at hun fikk mye av styrken sin fra foreldrene.

– På tross av at de ikke hadde mer enn seks-syv års skolegang, åpnet de blikket mitt ut mot verden, sier hun.

Faren hadde vært krigsseiler, overlevd tre torpederinger og deltatt i invasjonen av Normandie. Hans opplevelser fra krigen kastet imidlertid en skygge over barndommen til Marit. – Han var et fantastisk menneske som krigen på mange måter hadde ødelagt.

De voldsomme traumene faren slet med forårsaket hyppige mareritt, forklarer hun.

Ettersom årene gikk, skulle han flykte stadig dypere ned i alkoholen – og trekke moren, som satte alt inn på å hjelpe ham, med seg ned i mørket.

Marit ble under denne tiden stående mye alene. Det var liksom ikke plass til henne.

– Et mindre robust barn kunne nok ha gått til grunne, reflekterer hun alvorlig. – Men samtidig fikk jeg så utrolig mye kjærlighet. Jeg skjønte at det ikke handlet om meg, men om det som hadde skjedd faren min. Det var ikke min skyld.

 

Drømmen

Hun ble tidlig voksen, og tidlig opptatt av hva som rørte seg ute i verden. Første gang hun engasjerte seg politisk var i forbindelse med borgerrettighetsmarsjene i USA. Da gikk hun på realskolen.

Marit husker hvor sint hun ble da hun forstod omfanget av kriger og konflikter som gikk under den norske radaren på den tiden: – Det handlet liksom om de andre, det angikk ikke oss. Men for meg har aldri geografisk distanse spilt noen rolle når det kommer til menneskelig lidelse.

Dermed var hun snart engasjert i anti-apartheid-bevegelsen, og involverte seg også i palestinernes situasjon.

– Jeg syntes det var helt forferdelig da jeg senere i livet fikk møte mennesker i flyktningleirer i Libanon, som var født samme år som meg, men som aldri hadde vært på palestinsk område. De hadde levd hele sine liv som statsløse, uten noen demokratiske rettigheter. Skulle jeg liksom da bare reise hjem, lukke døren bak meg og glemme alt jeg hadde sett?

Drømmen om å bli lærer, en lærer med omtanke og forståelse for hver enkelt elev, hadde hun båret med seg siden hun var barn. Lærerskolen ble et enkelt valg. Der, under aktivismens storhetstid på 70-tallet, ble hun omgitt av andre unge, politisk engasjerte mennesker.

– Det var ingenting som gikk under radaren på Sagene lærerskole, forteller hun med glød i øynene.

Snart ble Hernæs tillitsvalgt ved Sagene lærerskole, et verv som skulle bli det første i en lang rekke gjennom et spennende yrkesliv. Da det noen år senere, i 1982, gikk ut et bud fra Solidarność (det uavhengige selvstyrte fagforbundet i Polen, red. anm.) om støtte fra andre fagforeninger i Europa, ville hun stille opp. Hernæs engasjerte lærerlagsmedlemmer i Asker og Bærum i en lærer-til-lærer aksjon, hvor de reiste til Polen med julegaver og brev.

– Vi hadde hemmelige møter med Lech Wałęsa og gjengen hans under krypter i kirker mens vi prøvde å unngå de grønne bilene, slik at vi kunne smugle papirer ut og inn for å få ut informasjon, forteller hun.

Målet med arbeidet var å bidra til at folket i Polen skulle oppnå frihet.

– Sammen med Gorbatsjov og hans perestrojka (reformpolitikk), så førte jo dette til murens fall. Jeg husker at vi dro til Polen og gratulerte våre forbundsfeller i Solidarność, før vi reiste rett videre til Berlin og hakket løs på muren. Og da Solidarność feiret 25-årsjubileum, var jeg invitert som æresgjest. Og i november skal jeg være med å feire 30 år siden murens fall!

Marit Hernæs internasjonale engasjement har ført henne til mange forskjellige steder i verden. Her er hun på 1. mai-markeringen med lærerorganisasjonen STEG i Guatemala i 1992. 

 

2003. Hernæs på jobb for Unicef etter jordskjelver i Bam i Iran.

Foto: Privat

Lenger ut i verden

Livet hennes har vært breddfullt av opplevelser. Hun forteller om 1. mai-tog med lærere i Guatemala City, om sine erfaringer fra Genéveskolen (ILO - International Labour Organization), om lærerutveksling til Thailand og spennende møter der. Men midt oppi sitt sosiale og politiske engasjement har hun alltid vendt tilbake til læreryrket:

– Jeg ser på meg selv først og fremst som lærer. Det er dét som er identiteten min. Og hver gang jeg har opplevd omveltninger i livet eller vært ute i felt og returnert med tunge følelsesmessige opplevelser, så har klasserommet vært et fantastisk sted å komme tilbake til. Det å få kjenne barnas tillit og få varme seg på klemmer, det er en veldig undervurdert form for mellommenneskelig synergi.

Da Utenriksdepartementet opprettet sin beredskapsordning for humanitær innsats på begynnelsen av 90-tallet, ble Hernæs bedt om å søke. Hun havnet etter hvert i flyktningleirene Dadaab og Kakuma i Kenya, først på delegatreise i 1996, senere som sekondert til FN i 1998.

 

Å skape ringer i vannet

På denne tiden var det 90 000 mennesker som bodde i Kakuma. De var flyktninger fra alle land i regionen, men hele 50 000 av dem var fra Sudan.

– Min funksjon var å være ‘gender advisor and educational expert’”, forklarer hun.

Målsetningen med stillingen var blant annet å få flere kvinner med i ulike former for beslutninger, og at flere jenter skulle få fullført grunnskoleutdanning.

Kontrasten mellom hennes egen FN-lønn og virkeligheten til de hun var omgitt av i leiren ble vel brutal: “Skal jeg sitte her og tjene mer enn jeg noen gang har gjort?” undret hun. Det gnagde på samvittigheten. Hun bestemte seg for at overskuddet skulle bli igjen i Kenya.

– Jeg lurte en god stund på hvordan jeg best kunne bruke disse pengene, forklarer Hernæs.

Men da det plutselig falt på plass, så føltes det helt opplagt.

Hernæs hadde sett at det var hard konkurranse blant ungdommene i leiren om utdanningsstipender. Kun studenter med de aller beste resultatene hadde mulighet til å oppnå stipend, og disse stipendene fantes det kun noen få av. Drømmen om utdanning var alt annet enn en selvfølge, uansett hvor hardt man jobbet med skolen.

I flyktningeleiren Kakuma i Kenya i 1998. Hernæs og den 17 år gamle flyktningen Fides Nunze fikk et spesielt nært forhold. Nunze ble kidanppet av soldater da hun var 13 år gammel. Hun klarte å flykte, da hun ankom flyktningleieren var hun gravid og alene. Men hun fikk, i likhet med flere andre i leiren, ekstra hjelp fra Hernæs. For et par år siden tok Nunze, som i dag er voksen, kontakt med Hernæs via Facebook. Hun bor nå i Australia og jobber som sosialarbeider. 

Lå igjen og gråt

– En dag, da tildelingen av stipender var avklart, skulle vi lese opp utfallet for studentene. En av guttene var helt i særklasse. Han hadde satset alt på studiene sine og var nok ganske sikker på at han ville bli tildelt stipend. Men det viste seg at det hadde oppstått en feil i dataregisteret, som ikke var helt uvanlig i forbindelse med sørsudanske navn. På tross av at dette var en misforståelse, er det ikke alltid lett å rette opp slike feil i et land med begrenset infrastruktur. Da de andre elevene hadde gått, lå den magre, lange gutten igjen på bakken og gråt. Og da skjønte jeg hva jeg skulle bruke pengene på. Jeg gikk bort til gutten og sa at han måtte komme seg på beina, så vi kunne snakke sammen. Han reiste seg motløst opp.

– Hvis du går og henter sakene dine og kommer tilbake hit, sa jeg, så skal du få penger til bussen, og så drar du til Kitale (den nærmeste byen). Gå rundt på skolene der, vis fram karakterkortet ditt og spør om du kan få skoleplass. Hvis du får plass på en av dem, så skal jeg betale stipendet for deg.

Gutten var tilbake før det hadde gått en time.

– Jeg ga ham reisepenger, og tre dager senere stod han der med papirer fra skolen som hadde tatt ham imot. Deretter gjorde vi en avtale om at han skulle komme tilbake etter hvert semester og vise meg karakterkortet sitt, slik at jeg kunne betale for neste semester.

Og dermed begynte en lang reise. – Nå har jeg førti sønner og døtre som jeg har betalt skolegangen for. Det at vi også var veldig opptatt av å støtte unge jenter, gjorde at andelen jenter som søkte seg til videregående utdanning etterhvert steg med 50 prosent.

En av disse jentene het Rebecca, ei ambisiøs dame med drømmer og visjoner. En dag kom hun løpende inn på kontoret mitt i Kakuma og var helt fortvilet. De hadde kommet for å hente henne, hun var bare seksten år gammel men skulle giftes bort som kone nummer fire til en mann på 60 år som verken kunne lese eller skrive.

– Jeg orker ikke leve lenger! ropte hun. – Du må hjelpe meg, jeg vil ikke til den mannen!

– Så da fikk jeg meg en datter, da. Hun er nå jurist og jobber i dag for World Food Program i Sør-Sudan, er gift og har fire barn. Og den lille jenta hun fikk i fjor, hun heter Marit.

De siste tiårene er det særlig skjebnen til befolkningen i Sudan og Sør-Sudan Marit Hernæs har vært opptatt av. Hun har jobbet i Sør-Sudan for Norsk Folkehjelp og besøkt de to landene mange ganger. Bildet er fra krigsherjede og lutfattige Nuba Mountains i Sudan som Hernæs besøkte i 2017 og 2018. 

Foto: Privat 

Et nytt kapitel

Da Hernæs var ferdig i Kakuma ble hun tilbudt jobb i Norsk Folkehjelp, og engasjementet hennes for Sudan og Sør-Sudan skjøt fart for alvor.

I disse dager følger hun den betente situasjonen i Sudan og Sør-Sudan tett. Etter at Sudans president Omar al-Bashir ble styrtet i april, har en militærjunta overtatt makten. Hundretalls demonstranter er drept og skadet, innbyggerne i Khartoum og andre byer frykter for sine liv og flere sykehus har blitt lukket på ubestemt tid.

Hun mener at glørne til det som skjer i Sudan og Sør-Sudan har ligget og ulmet lenge.

– Dette blir en langsom prosess som vil ta lang tid og som trenger involvering og engasjement fra verdenssamfunnet. Men jeg er heldigvis ikke alene om å ha tapt mitt hjerte til Sudan. Har du først vært der og møtt det folket, så gjør det noe med deg, sier hun.

To timer har flydd forbi. Det begynner å mørkne, luften er kjølig og det er på tide å avslutte.

Når jeg går, tenker jeg at jeg har møtt et menneske som er vakkert i en utvidet forstand. Den skjønnheten man av og til opplever i møte med mennesker som har levd noen år og som på en eller annen bemerkelsesverdig måte bærer med seg sitt livs rikdom i øynenes varme, i ansiktets linjer og i smilets lunhet. 

Publisert: 24.06.2019 15.51.54 Sist oppdatert: 24.06.2019 15.51.54