Flyktninghjelpen beskriver situasjonen i de engelskspråklige delene av Kamerun som prekær, og har satt landet øverst på sin liste over de mest neglisjerte fluktkrisene i verden nå.
Selv om humanitær hjelp skal gis basert på behov, får noen kriser mer oppmerksomhet og støtte enn andre, påpeker organisasjonen og spør hvorfor en persons lidelse får internasjonal prioritet – som resulterer i konferanser, mekling og donasjoner – mens en annen persons lidelse forbigås i stillhet.
Ifølge Flyktninghjelpen er situasjonen i Kamerun så oversett av verdens beslutningstagere, at landet havner over DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk på lista der organisasjonen har analysert situasjonen i 36 land.
– Nødhjelp skal ikke være et resultat av et politisk spill. Likevel ser vi at millioner av mennesker på flukt blir neglisjert fordi de har blitt rammet av «feil» krise, sier generalsekretær Jan Egeland i en pressemelding.
«Deprimerende liste»
De fleste av landene på lista (se høyremargen) befinner seg på det afrikanske kontinentet. Flyktninghjelpen ber nå om økt oppmerksomhet rettet mot disse krisene, slik at man kan forhindre millioner av menneskers lidelser.
– Denne deprimerende lista må være en oppvekker. Bare ved å skape oppmerksomhet rundt disse krisene, lære om dem og sette dem på den politiske dagsordenen kan vi skape de nødvendige endringene, sier Egeland.
Kamerun omtales ofte som et «Afrika i miniatyr» på grunn av sin beliggenhet med sine varierte geografiske soner og klimatiske forhold, sine mange språk og ulike folkegrupper. Ifølge Flyktninghjelpen har krisen røtter i Kameruns kolonihistorie.
Etter første verdenskrig ble den tyske kolonien delt mellom Frankrike og Storbritannia, og da den franske delen ble uavhengig i 1960, fikk innbyggerne i Britisk Kameruns to deler i nord og sør valget om de ville slå seg sammen med Nigeria eller fransktalende Kamerun. Den sørlige delen valgte det siste.
Internt fordrevet: Minette (38), ektemannen Achu (55) og datteren Fevour (2) måtte flykte fra landsbyen Manyu etter at hjemmet deres ble brent ned. Med hjelp fra Flyktninghjelpen har de bygget seg et midlertidig hjem i utkanten av byen Buea. Foto: Tiril Skarstein / NRC
Administrativt er landet i dag delt inn i ti regioner, alle styrt av en guvernør utnevnt av presidenten. Kamerun er derfor i stor grad sentralstyrt med forholdsvis liten lokal styringsrett. Dette er en arv fra den franske kolonitiden, da landet var styrt direkte av franske tjenestemenn, til forskjell fra indirekte styre via lokale råd, slik det var vanlig i engelske kolonier i Vest-Afrika.
Som i andre tidligere franske kolonier ble det derfor lagt stor vekt på assimilering av befolkningen til fransk språk og kultur. Dette har medført mye irritasjon og opprør i den engelsktalende delen av landet der mange innbyggere, ifølge Flyktninghjelpen, føler seg marginalisert.
«Ingen alarmklokker»
Krisen startet med fredelige protester sent i 2016, og har siden eskalert til konflikt mellom militæret og ikke-statlige, væpnede grupper. Når slike brutale kamper sender hundretusener av sivile på flukt, pleier de internasjonale alarmklokkene ifølge Flyktninghjelpen å ringe – men det har ikke skjedd med Kamerun.
Ifølge organisasjonen har det ikke vært noen vellykket mekling, ingen store nødhjelpsprogrammer, ingen medieinteresse eller noe press på partene for å stoppe angrepene på sivile. Den manglende oppmerksomheten gjenspeiles også i mangelen på penger til hjelpearbeid. Av de fire millionene som er rammet av krisen trenger 1,3 millioner mennesker hjelp, ifølge organisasjonen som påpeker at «mange av dem fortsatt venter» på hjelp.
I tillegg til de to engelskpråklige provinsene på grensa mot Nigeria, er Kamerun også rammet av to andre fluktkriser. Nord i landet er mange på flukt som følge av Boko Harams vold, og i øst har et stort antall flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk søkt tilflukt. Flyktninghjelpens generalsekretær mener det internasjonale samfunnet sover i timen, og sier «handlingslammelsen» må ta slutt.
– Brutale drap, nedbrente landsbyer og massive fordrivelser er blitt møtt med øredøvende stillhet. For hver dag krisen får fortsette, bygger bitterheten seg opp og regionen beveger seg stadig nærmere en full krig, sier Egeland.
