Professor Erik S. Reinert gir råd om økonomisk utvikling til regjeringen som leder Sudan etter diktatoren Omar al-Bashirs fall. Foto: Christopher Olssøn / Klassekampen

– Afrikanske land vil mislykkes uten industri

INTERVJUET: Afrikanske land trenger å bygge opp industri, sier økonomiprofessor Erik S. Reinert. Han mener de ellers risikerer å havne i rekken av mislykkede stater.

Av Asle Olav Rønning Sist oppdatert: 11.12.2019 08.55.16

Sudans diktator Omar al-Bashir ble tidligere i år kastet, etter 30 år ved makten. En hovedsakelig sivil overgangsregjering skal lede landet til demokrati. Landet, som er i dyp økonomisk krise, mistet det meste av oljeressursene da Sør-Sudan ble selvstendig i 2011. Nå forventer folk resultater som viser at landet er på rett vei. Men hvor går veien ut av det økonomiske uføret?

En av de som gir innspill, er den norske økonomiprofessoren Erik S. Reinert. Han kom nylig hjem fra hovedstaden Khartoum etter møter med statsminister Abdalla Hamdok og flere av statsrådene.

– Hva var ditt råd til overgangsregjeringen?

– Rådet er rett og slett å gjøre det samme som alle land som har blitt rike har gjort. De må ha en selektiv industripolitikk, sier Reinert.

Han er internasjonalt kjent som en kritiker av hvordan institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) har fremmet en politikk som etter hans mening har ført til avindustrialisering i fattige land. Reinerts bok “How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Countries Stay Poor” fra 2007 kommer stadig ut i nye opplag og på nye språk.

– Hvordan ble ditt budskap mottatt i Sudan?

– Statsministeren hadde lest min bok, han hadde den på bordet og sa til og med at dette var «den riktige oppskriften». Han skjønner at de er nødt til å industrialisere i stedet for å importere en masse industrivarer, sier Reinert, men legger til at det også er andre syn innad i regjeringen.

Sudan får også råd fra andre internasjonale eksperter, Verdensbanken og IMF. Landet trenger desperat å bli slettet fra USAs liste over land som støtter terrorisme og samtidig oppnå gjeldsslette fra Verdensbanken og IMF, noe som kan forsterke de to institusjonenes innflytelse.

 

– Stater uten industri mislykkes

Reinerts perspektiv er at Sudan må etablere et produktivt næringsliv utover landbruk. En sentral sudanesisk politiker han snakket med stilte spørsmål ved om Sudan faktisk var en nasjon eller bare en samling av ulike folkegrupper.

– Det ga meg anledning til å si at forskjellen på en samling etniske grupper og et land er om de har industri eller ikke. Sist jeg gikk i dybden på dette, for noen år siden, var det omtrent 50 sårbare stater der ute. Ingen av disse hadde mer enn 6 prosent av brutto nasjonalprodukt som industri. Problemet ligger i den økonomiske strukturen, sier Reinert.

At industri ikke bare er veien til velstand, men også grunnlaget for nasjonsbygging, er noe alle forsto som en selvfølge tidligere, framhever han. Ikke minst da Vest-Europa skulle gjenreises etter annen verdenskrig. Den amerikanskledede Marshall-planen tok utgangspunkt i behovet for å bygge opp europeisk industri igjen etter annen verdenskrigs ødeleggelser.

Reinert viser til at USAs utenriksminister George Marshall i en tale i 1947 sa at landsbygdas byttehandel med industriprodukter fra byen var selve grunnlaget for vestlig sivilisasjon. Denne ville bryte sammen om ikke industrien ble opprettholdt. Landbruket alene kunne ikke holde det hele oppe.

 

Muslimske forbilder

Reinert peker på muslimske land som har hatt en aktiv industrialiseringspolitikk – fra Tyrkia under landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk til dagens Malaysia og nå i det siste Marokko. Dette er muslimske land som etter Reinerts syn kan være forbilder for Sudan.

– Gå inn og se hva dere importerer og se hva dere med et minimum av inngrep kan produsere selv, er rådet fra den norske økonomen.

Han mener også at Sudan ikke burde lytte så mye til hva USA i dag sier om verdien av frihandel, og heller se hvordan landet gjennom hele 1800-tallet aktivt brukte tollbeskyttelse for å støtte opp om egen industriproduksjon. Da brukte USA toll for å beskytte sin industri mot den mer effektive engelske industriproduksjonen. England på sin side var en forkjemper for frihandel.

I dag er levende dyr en av Sudans største eksportartikler. Dette kan være en basis for industriell foredling.

– På industriministerens kontor var det flotte, importerte skinnmøbler. Jeg spurte om ikke de kunne kreve at de som skal importerte møbler må bruke skinn fra Sudan, sier Reinert, og legger til at klassiske tunge møbler av tre heller ikke er noen heksekunst å produsere.

 

Egen og andres spagetti

Hans løsning er ikke hermetisk lukkede grenser, men toll i samspill med andre økonomiske virkemidler som gjør at hjemlig industri har vekstvilkår. Reinert, som har en omfattende internasjonal erfaring som akademiker og som bedriftsleder, henter fritt eksempler fra noen av de 72 land der han har arbeidet.

To av disse er Ukraina og Usbekistan, som har motsatt tilnærming til hvordan man skal skaffe seg spagetti.

– Ukraina eksporterer hvete til Italia for 400 euro per tonn og kjøper spagetti tilbake for 4000 euro tonnet. Poenget er ikke at det er så mye penger å tjene, men arbeidsplassene. Mellom hveten og spagettien er det masse jobber. På markedet i Usbekistan finner du italiensk spagetti i blå pakker fra Barilla, men også usbekisk spagetti i lignende pakker fra to-tre lokale produsenter til halve prisen, sier Reinert.

At også internasjonale merker er tilgjengelige tvinger de lokale produsentene til å holde kvaliteten oppe, framhever han.

 

Trump fjerner hykleriet

En av Reinerts skyteskiver er «the Washington Consensus», et sett av økonomiske prinsipper som Verdensbanken og IMF siden 1980-tallet har anbefalt for utviklingsland, ofte som betingelse for å få lån og kreditter. De to institusjonene holder til i Washington DC i USA.

Washington-konsensusen kan oppsummeres i vektlegging av kutt i underskudd på statsbudsjettene, frihandel, privatisering av statsbedrifter og deregulering. Det er omdiskutert om dette fortsatt er en god beskrivelse på politikken som Verdensbanken og IMF fører i dag.

Det som er sikkert er at i USA har høyre og venstre fløy i politikken møttes i en felles overbevisning om at globalisering og frihandel har gått for langt og skader amerikanske interesser. President Donald Trump har lagt mest vekt på konkurransen fra Kina.

– Om Trump mener at USA trenger beskyttelse, er det opplagt at Afrika trenger det. Trump kan på en måte være en fordel. Han har fjernet hykleriet rundt frihandel. Alle har jo jukset. Men til nå har de opprettholdt retorikken om frihandel, sier Reinert.

– I dag er ikke USA, men Kina, den største forkjemperen for frihandel. Kina har bidratt til oppbygging av industri og infrastruktur i afrikanske land, men Kinas eksport av ferdigvarer er samtidig en stor trussel for land som Sudan?

– Ja absolutt. Jeg finkjemmet et supermarked i noen timer for å se hvor varene kommer fra. Det var mye Kina. Men det var en del europeiske ting også, som melk laget av melkepulver fra EU blandet med lokalt vann. Det var også varer fra Saudi-Arabia og Qatar, og for eksempel parfyme fra Bahrain. Sudan blir på en måte en slags økonomisk koloni, ikke bare av Vesten, men også av Kina og Midtøsten. Vi må huske på at det viktigste elementet i kolonipolitikken var at det var forbudt å drive industri i koloniene. Europas politikk i Afrika har vært så effektiv at det fremdeles er svært lite industri.

 

Mener nøkkelen ligger i hjemmemarkedet

Reinert har imidlertid tro på at teknologisk utvikling kan hjelpe afrikanske land å «hoppe over» utviklingstrinn ved å gå direkte til solenergi eller jordvarme og direkte til mobiltelefoni. Han legger også vekt på at hjemmemarkedet i et så folkerikt land som Sudan kan bli en drivkraft. Den viktigste utfordringen er å øke etterspørselen lokalt og skape et positivt samspill mellom landbruk og industri. Økt sysselsetting i industrien vil ifølge denne oppskriften bidra til å heve lønningene også i landbruket, og dermed gjøre det lønnsomt å mekanisere og effektivisere jordbruksproduksjonen.

– Den kinesiske modellen som følges blant annet i Etiopia er industrialisering basert på produksjon for eksport. Er det ikke denne veien Sudan og andre afrikanske land bør gå?

– Jeg tenker mer på hjemmemarkedet. Jeg var tre dager i Etiopia nå i begynnelsen av oktober. Det er veldig vanskelig å konkurrere på verdensmarkedet. Hva skal de produsere? Jo, de skal produsere avskårne blomster, ikke sant? Her er konkurransen allerede sterk, og vanskelig spesielt for et land med så dårlig infrastruktur.

– Hva med klær for Hennes & Mauritz?

– Ja, men når det gjelder klær for Hennes & Mauritz har Bangladesh og andre land kommet så utrolig mye lenger i læringskurven. Det kan være muligheter innen eksport. Men jeg ville si at det er lettere å se litt innover. Om det hadde vært 2 millioner innbyggere hadde det ikke gått. Men det er jo nærmere 40 millioner. Da kan du se på hjemmemarkedet. Det er jo det USA gjorde inntil 1880.

– De første 100 årene...

– De første 100 år, ja. Og nå ser det ut som om USA begynner med proteksjonisme på nytt, slik England gjorde først på 1900-tallet. Frihandel er alltid gunstigst for de teknologisk mest avanserte landene.

Erik S. Reinert

Erik S. Reinert (70) er økonom og professor ved Tallinn University of Technology og gjesteforsker ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen.

Han er mest kjent for boka «How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Countries Stay Poor» som er utgitt på 22 språk, med georgisk som det siste i rekken. Få norske sakprosabøker er utgitt i så mange land. Boka lanseres nå i ny engelskspråklig utgave.

Professorens budskap og foredrag er etterspurt i mange land. Han har mer enn 100 reisedøgn i året og har i år forelest i Armenia, Etiopia, Kasakhstan, Sudan, Sverige og Ukraina.

Om Trump mener at USA trenger beskyttelse, er det opplagt at Afrika trenger det.

Erik S. Reinert
Produksjon av lastebiler i Etiopia

Produksjon av Iveco-lastebiler i Addis Abeba, Etiopia. Foto: EPA / NTB scanpix

Industriproduksjon i Afrika

- I Afrika sør for Sahara var industri som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) 10 % i 2018. I regionen "East Asia and Pacific" var den tilsvarende andelen 23 %. Det globale gjennomsnittet er 15 %.

- Industri som andel av BNP i Afrika sør for Sahara har vært fallende siden slutten av 1980-tallet.

- 11 % av sysselsatte i Afrika sør for Sahara arbeider i industri inkl. gruvedrift, bygg og anlegg og kraftproduksjon. Det globale gjennomsnittet er 22 %.

- 9 av 10 land i Afrika sør for Sahara regnes som råvareavhengige.

Kilder: World Bank Open Data og UNCTAD: The State of Commodity Dependency 2019.

(Tallene for industriandel gjelder verdiskapning i ferdigvareproduksjon som andel av BNP).

Les også

Les også Erik S. Reinerts innlegg i Bistandsaktuelts Utsyn-spalte: Land blir ikke rike uten industri

Sudan

- Rundt 40 millioner innbyggere.

- Viktigste eksportvarer er olje, gull og levende sauer. Svært stor utenlandsgjeld.

- Er et av tre land som ikke har fått gjeldsslette gjennom IMF og Verdensbankens Heavily Indepted Poor Countries Initiative (HICP).

- Ledes av en sivil overgangsregjering etter diktatoren Omar al-Bashids fall etter folkelig opprør i 2018-2019. Statsrådspostene for forsvar og innenriks sikkerhet er fortsatt i hendene på de militære, som også har også betydelige eierinteresser i ulike økonomiske sektorer.

- Myndighetene i Khartoum forhandler om fred med flere regionale opprørsgrupper.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 11.12.2019 08.55.16 Sist oppdatert: 11.12.2019 08.55.16