Da fotball-hysteri førte til flykapring og forlenget ferie

Zambias fotball-landslag hadde spilt seg fram til finale i Afrika-mesterskapet. Det ledet til et fotballhysteri uten like - og medførte forlenget ferie for to norske "bistandsfamilier" på ferie i Mauritius. Men hvorfor ble de kjørt til øyas mest luksuriøse hotell?

Av Erik Berg Sist oppdatert: 09.08.2019 12.13.29

Det første tiåret etter uavhengigheten i 1964 levde Zambia godt på høye internasjonale kopperpriser. Inntektene ga landet mulighet til å bygge fysisk og sosial infrastruktur i stor skala. Landsfaderen, president Kenneth Kaunda (KK), karakteriserte i ettertid investeringene slik: «vi brukte penger som fylliker».

Noe av det mest prestisjefylte på denne tiden var egne statlige flyselskap: «national flagcarriers». At idrettsprestasjoner kunne bygge egen identitet og stolthet var statslederne også godt klar over.

Gjennom 27 år som president prioriterte Kaunda Zambia Airways (ZA) høyt. Mens økonomien kontinuerlig forverret seg, økte bare subsidiene. Og selskapet framsto etter hvert som ledende i Det sørlige Afrika med oversjøiske ruter til Europa, Asia og Amerika.

Mindre synlige var investeringene i turisme og hoteller i flere land.  Noe av inntektsgrunnlaget lå i bistandsindustriens reisevirksomhet og i Zambias sentrale rolle som frontlinjestat. Det zambiske flyselskapets nære samarbeid med Alitalia, Lufthansa og Air Lingus førte til at driften gikk i noenlunde balanse. Investeringskostnadene var imidlertid skyhøye.

 

«Lokal ferie»

I Zambia hadde jeg ansvaret for den norske landbruksbistanden mens kona Sissel (med etternavn Volan) arbeidet med likestillingsspørsmål. Som NORAD-utsendte hadde vi den gang en ordning med rett til lokal ferie.  For vårt vedkommende ble ferien i 1984 ikke så lokal, men like fullt afrikansk.

Vår familie talte fem medlemmer; to voksne og tre barn på henholdsvis 14  år, 8 år og et spedbarn på rundt ett. Sammen med Sjøhelles, en norsk «ekspert-familie» med to barn (på 6 og 15 år), reiste vi til øystaten Mauritius. En viktig grunn var at ZA hadde en direkte rute Lusaka - Port Louis - Lusaka til en rimelig penge.

Vi leide vi oss inn på et pensjonat nord for hovedstaden. Det var enkle forhold, men den vakre stranda rett utafor døra kompenserte for det meste. Kokospalmer og hvit strand så langt øyet kunne se. For barna våre, som ellers kun var vant til innlandshav som Lake Kariba, Lake Tanganyika - og Mjøsa, var det en fantastisk opplevelse. 

 

No problems…?

Mens vi nøt strandlivet og løp rundt med innkjøpte t-trøyer påtrykt «No problems in Mauritius», hadde det skjedd store ting for folk hjemme i Zambia.

Det zambiske fotball-landslaget hadde nemlig spilt seg fram til en finale i Afrika mesterskapet i Kampala, Uganda. Det var en betydelig bedrift for et lite land, en president og en befolkning som hungret etter internasjonal oppmerksomhet. Og som knapt hadde vunnet noe som helst. Zambiske media med den legendariske radio-reporteren «Dennis» i spissen gikk av hengslene i begeistring over KK 11s bedrifter.

Fotballbragden og det medfølgende fotballhysteriet skulle imidlertid vise seg å ha følger også for oss ferierende nordmenn på en idyllisk øy ute i det sørvestlige Indiahavet.

 

Velstående og fotballgale

Pengesterke zambiere ville nå sporenstreks fly til Kampala for å støtte «sine gutter».  Denne søndagen var imidlertid alle fly belagt, inkludert et nyervervet DC 10 «døpt» «Nkazi» («Guds nåde»). Det skulle til Port Louis, hovedstaden på Mauritius, for bl.a. å hente ni solbrente nordmenn. Ledelsen i ZA sa konsekvent nei til omdirigering, og trodde først at gemyttene ville roe seg. Det gjorde de definitivt ikke.

Søndag morgen brøt hundrevis av supportere seg gjennom pass- og tollkontrollen på Lusaka International Airport. Fotballsupporterne tvang flygerne til å ta turen til Kampala. På «runwayen» foran flyet var det slåsskamper for å komme med. Flyverne våget ikke annet enn å ta seg av gårde. På Entebbe flyplassen i Uganda ventet de inntil kampen var ferdigspilt og fotballentusiastene kunne fraktes hjem. Med et surt tap i kofferten.

Dette er en unik historie i luftfartens historie som så vidt jeg husker fikk få konsekvenser for kaprerne. I relevant litteratur finner jeg heller ikke at episoden er omtalt. Den ble trolig dysset ned av folk med makt og innflytelse.

 

Uventet luksus for en natt

De feriefornøyde familiene Sjøhelle og Volan Berg hadde samme ettermiddag sjekket inn på «Sir Seewoosagur Ramgoolan International Airport» der alt så ut til å være klart for avreise. Vi regnet med å være hjemme i Lusaka noen timer senere.

Men tiden gikk. Vi fikk først beskjed om en times forventet forsinkelse. Begrunnelsen var den vanlige. «For sent innkommet fly i Lusaka». Tiden gikk imidlertid og én time ble til tre. Å sitte på en varm flyplass med fem unger, inkludert et spedbarn, var ikke den avslutningen på strandferien vi hadde sett for oss.

Så kom beskjeden: flyvningen var dessverre kansellert! I tråd med International Airtransport Associations bestemmelser tilbød imidlertid det zambiske flyselskapet oss overnatting på et nærliggende hotell.

Forventningene var ikke store og stemningen laber. Ventende busser tok oss til et hotell på nord-østkysten. «Beachcomber» tror jeg det het. Og for et hotell! Her møtte vi fasiliteter ingen av oss har opplevd hverken før eller senere. (VI ble også fortalt at forfatteren og havfiskeren Ernest Hemingway en gang skulle ha bodd på hotellet.)

Luksusen var helt ute av proporsjoner, særlig med tanke på at ZA knapt gikk i balanse, mente vi, mens vi badet i overdådigheter. «All inclusive» ordningen åpnet store muligheter, også for ungene. «Milk shakene» gled ned i stort antall.

Ingen fortalte oss om dramaet på flyplassen i Lusaka. Det leste vi først om i avisene dagen etter.

 

En sterkt subsidiert nasjonal stolthet

Hvordan kunne det nasjonale zambiske flyselskapet ha råd til å losjere sine reisende inn på et slikt luksushotell i et fremmed land?

Svaret fikk jeg først under forarbeidene til denne artikkelen. Zambia Airways eide faktisk hotellet på ferieøya Madagaskar, på samme måte som de eide hoteller i London og andre steder i verden. Selskapet kontrollerte i realiteten betydelige økonomiske ressurser. Det bygde seg i løpet av 1970- og -80-tallet opp til å bli Afrikas nest største selskap med over 2000 ansatte. Dog med hjelp fra tunge statlige subsidier. President Kaundas hovedbegrunnelse var: «ZA is a source of national pride».

At denne stoltheten innebar å ta seg av utenlandske bistandsarbeidere og deres familier i overdådig luksus på et berømt hotell på Mauritius hadde vi imidlertid ikke forutsett. 

 

Epilog: Flyselskapet Zambia Airways holdt det gående inntil 1992, da Verdensbanken og Det internasjonal pengefondet (IMF) fikk stanset mange av statssubsidiene i gjeldstyngede afrikanske land. Det førte samtidig til at det statlige flyselskapet måtte innstille sin virksomhet.

Etter bragden i Uganda i 1984 gikk også zambisk fotball inn i magrere tider. I en dramatisk og dødbringende flyulykke i Gabon i 1993 mistet de også et helt landslag. Men så, i 2012, høstet Zambias landslag mer fotball-jubel da laget vant «Africa Cup of Nations». Det skjedde nettopp i Gabon.

I 2019 tar for øvrig Zambia Airways opp igjen driften, nå i samarbeid med store afrikanske selskapet Ethiopia Airways.

Dermed er på et vis ringen sluttet. I hvert fall for denne artikkelens vedkommende. 

Artikkelforfatteren annonserer for "problemfri" ferie på Mauritius i 1984. Her med sønnen Simen på armen. Foto: Privat

Artikkelforfatteren annonserer for "problemfri" ferie på Mauritius i 1984. Her med sønnen Simen på armen. Foto: Privat

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 09.08.2019 12.13.29 Sist oppdatert: 09.08.2019 12.13.29