Hva betyr egentlig «å få stokken sin», på luo?

HISTORIE-STAFETTEN: «Hodi, hodi!» Det er ikke lett å banke på en dør som er laget av kvist, leire og kumøkk. Lyden blir liksom bergtatt før den kommer fram.

Av Åslaug Håkås Tveite Sist oppdatert: 04.09.2019 13.29.12

«Karibu, karibu», ropte det innefra.

Mamma Rakels veldige skikkelse viste seg i døråpningen med et bredt smil og ønsket gjestene overstadig velkommen.

Straks etter satt vi benket om et meget enkelt bambusbord. Hildah og jeg på familiens eneste stoler, og mamma Rakel på sengen i hjørnet.

En ung pike kom rennende med hardkokte egg, og te som var tykk av sukker.

 

Ni barn, en far, to nieser, fem høns og ei ku

Skolens husmor Hildah Akongo og jeg var på snarvisitt hos skolens viktigste naturalia-leverandør, egentlig for å gjøre noen praktiske avtaler. Mannen hennes var kokk, het det seg, skjønt det var godt mulig han bare vasket gulv og tallerkener i den store hovedstaden, langt der sørøst over alle blåner.

For mange var Nairobi selve Soria Moria, med alle sine eventyrlige muligheter, mens virkeligheten der nok ofte fortonte seg annerledes. Ikke sjelden var det arbeidsløshet og fattigdom som møtte dem som kom inn fra landsbygda for å prøve lykken i storbyen.

Men mamma Rakel var ikke ensom. Hun hadde foruten ni barn i varierende aldre, en gammel far, to søsterdøtre, fem høns og ei ku, og dessuten et anselig stykke land å ta seg av. Der dyrket hun papaya og bananer, mais og peanøtter, samt noen kvaster spinat til egen husholdning. Slik hadde hun aldri problemer verken med å få dagen eller shillingen til å gå.

Jeg er ikke sikker på hva slags inntekter hun mottok fra sin ektemann i byen; han var nemlig svært anonym i bygdebildet. Men mamma Rakel var ingen sutrende gressenke. Hun arbeidet og lo, og måtte man iblant suge på labben til frokost der i familien, skulle iallfall ingen gjest merke det. For som alle andre afrikanere i min bekjentskapskrets, var gjestekontoen et slags under av en Sareptas krukke.

 

I flammeskjæret fra en kull-ild

Vel gjennom både innledende høflighetsfraser og mitt virkelige ærend, så vel som med et fat hardkokte egg og en liter sukker-te, gjorde vi miner til å gå. Men mamma Rakel protesterte, støttet av sin gamle far. Vil hadde jo ikke spist aftens, bare te-mat!

Mens mamma Rakel var ute i kjøkkenet og gav instrukser til sine eldste døtre og sin voksne niese, kikket jeg ut på tunet. Akkurat tidsnok til å se en hane løpe for livet med mamma Rakels eldste hakk i hæl. Den trollblå skyggetimen var allerede i ferd med å avløse nok en hektisk hetedag, og minnet meg på hjemveien.

Jeg gikk inn igjen og så bort på Hildah etter hjelp, men hun bare ristet på hodet. I det samme skar et hyl gjennom stillheten, en hane i dødsangst. Jeg grøsset, men visste at der ingen utvei var.

Det tok heldigvis noen timer før den samme ulykkelige herremann dukket opp på bordet, garnert med en tykk, ukrydret fettsaus og maisgrøt dertil.

 

«Nå kan dere få lov å gå hjem»

Men stemningen var upåklagelig. Vi satt i døråpningen og spiste, i flammeskjæret fra en lystig kull-ild rett utfor trammen. Takdekorasjonene måtte selv en Michelangelo ha misunt oss, et uendelig stjernehav som et gjenspeil av fakler i en himmelsk kirke, og en aldeles ny, blankpolert månesigd som signatur i nederste hjørne. Busker og trær kastet lange, drømmende skygger over markene, og over alt strømmet sikadesang, det måtte være generalprøve i symfoniorkesteret.

Vi satt der med mette mager og hender fete av fersk slakt, men alt har en ende. Vi fikk vasket hender med kostelige vanndråper og såpe; for øvrig samme ritual som før vi spiste.

Etterpå sa samme mamma Rakels gamle far plutselig: «Nå kan dere få lov å gå hjem.»

Etter en omstendelig avskjed med alle tilbørlige takksigelser, tok Hildah og jeg fatt på hjemveien. Tiden var inne for å få stilt min nysgjerrighet.

«Hildah, hvorfor ba den gamle mannen oss om å gå? Inntil da hadde vi jo nærmest blitt holdt der med makt?» 

 

Den eldste skal føre ordet

Min venninne lo, med hvite, vakre tenner i mørket.

«Det er god, gammel luo-skikk (folkegruppe i Øst-Afrika, red.anm.)», sa hun.

«Hadde han ikke sagt det, måtte vi ha  sittet der ennå», la hun til.

Jeg stirret på henne: «Er det da ikke mulig å komme fra før noen ber deg gå?»

«Å, du vet, tidene forandrer seg, blant den yngre generasjon er det friere og lettere i omgangstonen. Men de gamle holder på tradisjoner og formene. Det vil si, det er de gamle som skal føre ordet, ta initiativet og bestemme slike ting. Så hvis gjesten er den eldste, sier han bare fra at han vil gå. Men i så fall  må han gjøre det på en spesiell måte.»

«På hvilken måte?» 

«Vel, det igjen kommer av en gammel skikk fra da de gikk på besøk med en vandrestokk. Denne måtte tas godt imot av vertskapet, like godt som de tok vare på deg, og ble vanligvis satt på et sentralt sted i huset. Når så gjesten syntes det var på tide å gå hjem, sa han bare: «Jeg vil gjerne ha stokken min!» Da kunne ingen motsi ham og nøde ham til å bli lenger.»

 

(Utdrag fra en bok Åslaug Håkås Tveite har utgitt med tittelen «Hildah og the Young One og the Brown One». Hildah Akongo var "en meget dyktig og uerstattelig husmor" på Sinyolo Harambee ungdomsskole litt nord for Kisumu i Kenya, der forfatteren og hennes mann Inge Tveite arbeidet.)

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Publisert: 04.09.2019 13.29.12 Sist oppdatert: 04.09.2019 13.29.12