Joda, sardiner, klær og kladdeark kom til nytte

HISTORIE-STAFETTEN: For å finne løsninger på ulike problemer og utfordringer, måtte beboerne i en zimbabwisk flyktningleir for barn og unge være kreative. De oppfinnsomme barna fant kreative måter å bruke nødhjelpsutstyr og -materiell, skriver Arve Ofstad.

Av Arve Ofstad Sist oppdatert: 13.12.2019 12.13.28

Matolje og sardinbokser kan bli til lys, maissekker gir beskyttelse mot rotter, klær kan bli til tobakk, og kladdebøker kan brukes til mange formål. Alt dette lærte jeg i flyktningeleiren for skolebarn og ungdom fra Zimbabwe da jeg besøkte dem i juli 1980. Det var forøvrig mens leiren ble pakket sammen og skolebarna skulle returnere til det frigjorte Zimbabwe.

Under frigjøringskrigen mot det hvite mindretallsregimet i daværende Rhodesia hadde godt over 100 000 flyktninger søkt tilflukt i Mosambik. Frigjørings­bevegelsen ZANU ledet av Robert Mugabe hadde også sitt hovedkvarter der.

Jeg var da saksbehandler, junior professional officer (JPO), betalt av Norge på UNDP-kontoret i Maputo. Jeg skulle bl.a. forvalte FN-systemets utviklingstiltak for ZANU i Mosambik. Vi ga mye støtte til utdanning for barn og unge som ZANU hadde organisert i egne flyktningeleirer, vi ga stipend for videre­utdanning, og vi ga lønn og biltransport for ledelsen av ZANUs utdanningsavdeling.

Jeg husker at vi kjøpte tusenvis av kladdebøker i tillegg til lærebøkene. Vi kjøpte også shorts, t-skjorter og litt kraftige tennissko, noen av dem i såpass store størrelser at vi undret på om de ville bli brukt av geriljasoldatene i stedet. ZANU påsto at de ville være helt uegnet til soldater, men vi fikk aldri sjekket dette helt.

Etter mye mas fra UNDPs side om å besøke selve leirene, fikk jeg endelig lov til dette i juli 1980. Da var Zimbabwe allerede blitt selvstendig. De fleste andre flyktningene hadde returnert og nå var det skoleungdommens tur. Det var derfor glade barn og ungdommer jeg traff langt oppe i Angónia-distriktet i Tete-provinsen, nær grensen til Malawi.

 

Matolje og sardinbokser ga levende lys

Det som kanskje imponerte mest, var barnas og ungdommenes innovative bruk av humanitær og annen bistand som hadde nådd fram til dem langt oppe i åsene.

Maten var stort sett levert fra Verdens matvareprogram WFP. De viktigste varene var maismel fra USAID, matolje også fra USA, og King Oscar sardiner fra Norge. Selvsagt uttrykte de takknemlighet til Norge for denne næringsrike fisken, men det var tydelig at de var ganske lei av så ensidig kost. Samtidig var sardinboksene nyttige.

Det erfarte jeg da jeg – i likhet med alle elevene – fikk utlevert en tom boks, fylt opp med matolje og en skolisse som veke, så jeg fikk lys om kvelden! Andre lyskilder fantes jo ikke, dette var lenge før alle hjelpeorganisasjonene kom med egne generatorer.

Jeg fikk bo i et eget gjestehus, bygd av stokker og med jordvegger. Taket var av halm. Men dette var ekstra godt utstyrt med et innvendig mellomtak; en stor duk sydd sammen av mange av tomme maismelsekker.

Så der lå jeg om natta, mens «Gifts from the American People» som det sto med store bokstaver, bidro til å holde alle rottene stort sett over meg, løpende på oversiden av maismelsekke­taket.

 

Klær og kladdeark ble utnyttet kreativt

Neste dag lærte jeg at det kom alt for mange kvinneklær fra innsamlingene gjennom UFF og andre glade givere. Dette var imidlertid også nyttig, for disse kunne selges i nærliggende landsbyer eller aller helst byttes i tobakk som ble dyrket i distriktet. For hvordan skulle de ellers ha skaffet seg litt røyk? Slikt kom ikke fra WFP.

Neste problem var sigarettpapir, som ble delvis løst ved å bruke papir fra kladdebøkene jeg hadde vært med på å kjøpe. Som ikke-røyker kan jeg ikke gå god for at dette var særlig smakfullt, men angivelig bedre enn ingenting.

For meg var en annen bruk av kladdebøkene enda nyttigere. Da jeg skulle på do, viste de meg hullet i bakken med en liten stråvegg rundt, og fortalte meg at de brukte avspiste maiskolber til den nødvendige rensingen. Her var det heller ikke vann, som de ofte bruker i Asia. Derimot fikk jeg med noen ark fra kladdeboka. Altfor stivt og altfor glatt, men de gjorde nytten.

Så tusen takk for alle King Oscar sardinene, takk for maissekker og matolje, takk for alle de flotte kvinneklærne, og ikke minst; takk for alle kladdebøkene. Elevene fra Zimbabwe i Angónia visste hvordan de kunne utnytte gode ressurser.

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Publisert: 13.12.2019 12.13.28 Sist oppdatert: 13.12.2019 12.13.28