Brent jord i Amazonas

Skogen felles i rekordfart i områder som før var kontrollert av FARC-geriljaen i Colombia. Staten har ikke overtatt FARCs rolle, sier lokale innbyggere i Caquetá. Bøndene feller trær for å så gress til kuene. Hva skal de ellers leve av langt ute i jungelen.

Av Lise Josefsen Hermann (tekst) og Andrés Cardona (foto) Sist oppdatert: 29.03.2019 07.39.41

Tumbas. I den colombianske delen av Amazonas kalles det Tumbas. Enorme områder, der alle trærne er felt. Etterpå blir området svidd av. Tumbas betyr også gravplasser. Gravplasser over Amazonas.

Jeg står midt i en slik gravplass sammen med Jairo (46). Han blir kalt Peluche. Teddybjørn. Han er smilende og jovial - som en koselig teddybjørn. Peluche står på en stor stubbe og speider ut over tumbaen han har skapt. Stolt over området han har ryddet i jungelen. 100 hektar. Han gjør seg klar til å svi det av. Her skal det såes gress, til 100 kuer. En del av arven til sønnene. Stubben han står på var et flere hundre år gammelt tre.

Som journalist prøver jeg normalt å være nøytral og ikke stille ledende spørsmål. Men midt i ødeleggelsen av jungelen blir jeg overmannet av sørgmodighet. Jeg føler som om jeg står sammen med en morder, som med et stolt smil viser meg sine ofre. Han står oppå liket av ett av de eldgamle trærne, som en jeger med sitt trofé.

Colombia har det nest største mangfoldet i verden, med 5776 registrerte arter.

Jeg klarer ikke å holde mig tilbake.

– Hvordan har du det med at det er deg som har felt all denne skogen? Får du ikke dårlig samvittighet?

Peluche forsvinner inn i seg selv. Vi har vandret en time i skarp sol for å komme hit. Gått og hyggesnakket. Det er nesten en del av hans livsverk han viser meg.

– Vi er på vei mot verdens ende. De trærne er som barn for meg. Det gir meg moralske tømmermenn å felle skogen. Men hva skal jeg ellers gjøre? Hva skal vi leve av, spør Peluche.

Dersom ikke myndighetene begynner å investere i bærekraftig utvikling i våre lokalsamfunn vil skogen forsvinne, sier Jairo.

Gerilja-miljøpolitikk

Etter at den colombianske regjeringen undertegnet fredsavtalen med geriljagruppen FARC i desember 2016 har avskogingen i Colombia økt kraftig. I 2017 økte skogryddingen med 65 prosent i forhold til året før. Og 75 prosent av områdene er i Amazonas. Her hadde FARC makten og fungerte som myndighet, forklarer den lokale lederen William Mellizo (40). Han representerer 16 lokalsamfunn. FARC hadde en slags miljøpolitikk, forteller William. Det var obligatorisk å sette av 25 prosent til skogsreservat. Den som ikke overholdt reglene fikk bot, ble kastet ut – eller fikk ei kule for pannen. Folk respekterte FARCs regler.

Mange levde av å dyrke koka, som blir brukt til å produsere kokain. Det betalte seg godt, så det gikk greit å ha 25 prosent av jorda som reservat. Men så begynte militæret å slå til mot kokadyrkingen, og den innbringende businessen forsvant. Kort tid etterpå kom fredsavtalen, geriljaen la ned våpnene og FARC forsvant stort sett fra området. Og avskogingen begynte for alvor.

– Da FARC la ned våpnene og dro herfra, begynte den ville skogryddingen. Regjeringen har ikke overtatt den rollen FARC hadde, så nå råder en slags lovløshet. Folk feller i vei. Og vi kan ikke særlig mye om kvegdrift, så det er ineffektivt, forteller William Mellizo. De feller normalt én hektar jungel per ku. De fleste i området har ikke egne kyr, men forvalter storbøndene sine og får en liten prosentandel.

Williams vurdering bekreftes av Mario Angel Varon Castro, direktør for miljømyndigheten Corpoamazonia i den sørøstlige delen av Colombia. Vi møter han i delstatshovedstaden Florencia:

– Staten er svak i områdene der FARC var før. Der har skogryddingen gått amok. Vi klarer ikke å stoppe det, vi har ikke nok midler. Vi er bare et par hundre funksjonærer og en firehjulstrekker, sier han.

 

Skogens lunger og alt det der…

Det er ennå ikke offisielle tall for skogrydding i Colombia for 2018, men Colombias miljøminister Ricardo Lozano anslår at det er snakk om 270 000 hektar. Andre mener tallet er over 300 000. I alle fall skjer det med rekordfart.

– Hvis du kommer tilbake om ti år, vil det bare være savanne og ørken her. Det vil ikke være skog igjen. Det vil være en tragedie, sier Peluche.

 – Vi kjenner godt til det med jordens lunger og alt det der. Men vi trenger hjelp for å stoppe skogryddingen. Bøndene vet godt at de bør passe på skogen, men de tenker også på sine barns framtid, sier den lokale lederen William Mellizo. Skogryddingen er Peluches mulighet for utvikling:

– Det er dét jeg kan gi videre til mine sønner. På den ene siden er det beklagelig, men jeg er også glad for skogryddingen. Det er framskritt for meg. Nå får vi mer jord å arbeide med i framtiden, sier han.

Caquetá er den delstaten der det ryddes mest skog i Colombia, og står alene for nesten halvparten av avskogingen. I Caquetá er det i kommunen Cartagena de Chairá det felles flest trær. Det er her Peluche har ryddet 100 hektar.

Ved siden av området han har ryddet har Peluche et skogreservat, som han drømmer om å bevare.

– Hvis jeg kunne få betaling for å være park-ranger og passe skogen, så ville min drøm gå i oppfyllelse, sier Peluches sønn Breiler.

Trærne er som mine barn. Det er som om vi nærmer oss endetiden, sier Jairo.

Det tok oss sju timer med båt å komme ut til Peluche. Da vi passerte kontrollposten Remolinos, advarte en soldat: «Herfra og nedover elva er det ikke vi som har kontrollen. Pass på». Han henviste til FARC-utbryterne. Store deler av colombiansk Amazonas er preget av lovløshet. I de områdene blir det felt trær på harde livet. Prisen for fred med geriljaen. Peluche forteller at FARC-utbryterne har vært innom for å få han til å dyrke koka igjen.

– Men jeg har ikke lyst til å dyrke koka. Jeg vil heller felle flere trær og så mer gress enn å dyrke koka, sier Peluche.

Colombia mottar penger fra en rekke land for å bekjempe avskogingen. Norge er kanskje Colombias viktigste samarbeidsland på miljøområdet. I februar ble den første investering på ti millioner dollar gitt fra Norge, Sverige og Sveits til å bekjempe avskogingen i Amazonas.

I Caquetá har sammenslutningen av 16 lokalsamfunn nettopp fått pengestøtte til å forbedre kvegdriften, for å stoppe skogryddingen. Men det er langt fra nok, mener den lokale lederen:

– Det går altfor sakte. Skogfellingen foregår her og nå. Bøndene er i ferd med å felle store deler av skogen. Det må skje noe fort, advarer William Mellizo.

 

Treet ble døpt Breiler

På vei tilbake til Peluches hus stopper vi ved to store trær. De er oppkalt etter to av Peluches sønner. Det er som å bli invitert inn i et fotoalbum, å høre Peluche og Breiler fortelle hvordan de ga trærne navn da de ennå var to små skudd. En del av familien, som de er i ferd med å utrydde.

Jeg klapper på en trestamme og oppdager en boa like over hodene våre.

– Slapp av, den gjør ikke noe. Den er vant til mennesker, og kommer ofte hit, sier Peluche. Et eksempel på én av konsekvensene av skogryddingen. De ville dyrene mister sine habitat og dukker opp i landsbyene.

Peluches sønn Breiler (20) er nylig kommet tilbake etter et lengre opphold i Bogota.

– Vi blir nødt til å felle trærne, for å få gress til kveget. Det er levebrødet vårt, sier Breiler.

– Det er trist å tenke på det. Men vi har ikke andre muligheter. Og jeg har tenkt å gå samme vei som faren min, legger han til. Han drømmer om å studere, men har ikke penger til det.

– Dersom jeg kunne studere, ville jeg slutte med å felle trær, sier han.

Skogen er ryddet og så svis det av. Her skal det såes gress, til 100 kuer.

 

I Florencia møter vi Major Yanny Alexander Melo, som er med i den såkalte Burbuja Ambiental -regionale enheter under miljødepartementet som skal bekjempe avskoging og trafficking av ville dyr og planter.

– Disse miljøskadene er irreversible. Det er som et monster, som er i ferd med å fortære Amazonas.

Det er ulovlig å felle trær, og bøndene kan bli straffet med bøter og fengsel. Rundt om i Colombia har der blitt tatt noen miljøforbrytere som står bak skogryddingen. Men det er ingenting, sammenlignet med hvor mye som felt.

Major Melo er frustrert over at myndighetene ikke klarer å bekjempe skogryddingen.

– Det er bare bøndene som står med motorsaga og feller trærne, eller brenner ned skogen, som blir tatt. Ikke bakmennene. Vi har ikke personell og kapasitet til å stoppe skogryddingen. Resultatet er at det ikke skjer noe om man begår disse miljøforbrytelsene.

 

Trist over å delta i avskoging

Alle vi snakker med virker å være enige om hva som skal til for å stoppe avskogingen:

– Løsningen er at disse bøndene får annet arbeid, noe annet å leve av, mener Major Melo.

–Myndighetene reagerer for seint på det som foregår. Folk spør hva de får for å la være å felle skogen. Og før staten reagerer går det et halvt år. Og hva skjer i mellomtiden? Vel… de feller skogen, sier Mario Angel Varon Castro fra Corpoamazonia.

Den 20 år gamle bonden Breiler starter på en vaskekte politikertale:

– Vi må lære framtidige generasjoner at de skal passe bedre på skogen, begynner han.

– Framtidige generasjoner? Faren din har nettopp sagt at skogen vil være borte om ti år. Er det ikke du som blir nødt til å gjøre noe med det?

Breiler blir trist og stille.

– Vi vet godt at det er en massiv ødeleggelse av naturen. Vi er bevisste om den skaden vi gjør på planeten. Men hva skal jeg ellers gjøre? Stemmen hans endres og blikket blir fjernt:

– Jeg beklager at vi deltar i denne skogryddingen.

Klar tale fra den 20-årige bonden i Amazonas. Men snart er det hverdag.

– Vi snakker ikke om dette i familien. Vi sier bare – skal vi snart ut og svi av litt skog? Er vi snart klare til å så gress til kyrne?

Kvegdrift er blitt den nye næringen for fattige familier i Amazonas. Dyrene trenger beite.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 29.03.2019 07.39.41 Sist oppdatert: 29.03.2019 07.39.41