– Det er alltid en fare for å bli «bløffet»

I seks år arbeidet Dag Nylander for fred i Colombia. Hans nye jobb er enda vanskeligere.

Av Martin Skjæraasen (tekst) og Espen Røst (foto) Sist oppdatert: 27.09.2019 14.12.34

– Jeg har vel i likhet med de fleste begått endel synder, men jeg vet ikke helt hva jeg har gjort for å fortjene dette!

Dag Nylander, mannen som har fått mye av æren for at borgerkrigen i Colombia er over, smiler bredt under den kraftige barten. Mange vil nok mene at han ikke har så mye å smile for.

Ikke bare spøker det for fredsavtalen han viet seks år av livet sitt på å lose i havn. 49-åringen har attpåtil fått en nytt og enda vanskeligere prestisjesak på sitt bord. Nå står uroen i Venezuela for tur.

 

En «grov synd»

Da Venezuelas president Hugo Chávez døde i 2013, begynte Colombias naboland å rakne. Seks år senere har millioner flyktet, det er mangel på mat, medisiner, bensin og – inntil nylig – håp om en fredelig løsning. Krisen nådde kokepunktet da den unge opposisjonslederen Juan Guaidó i februar erklærte at det er han, og ikke Chávez´ arvtaker Nicolás Maduro, som er landets president.

Paven ba om dialog. FN likeså. Men mannen som til slutt klarte å få rivalene til forhandlingsbordet, det var Dag Nylander. Sammen med en gruppe tilretteleggere hadde sjefen for Utenriksdepartementets Seksjon for fred og forsoning jobbet i det skjulte for å få partene til Oslo. Avisene slo det stort opp da nyheten om de hemmelige samtalene sprakk i mai. Men ikke alle var like overrasket.

Nylander må ha begått en «grov synd» for å være belastet med disse konfliktene, sa Colombias tidligere fredskommisjonær Sergio Jaramillo da vi ringte ham før dette intervjuet. Men, la han til, er det én mann som kan klare å få partene til å bli enige, så må det være Dag.

EXPLANATION, POVERTY, OUTRAGE, DEMOCRACY, VENEZUELA, POLITICS, PROTESTS, MADURO, SOUTH AMERICA, GOVERNMENT, ECONOMY

Flere millioner venezuelanere har forlatt sitt kriserammede hjemland. Her har folk samlet seg for å få mat av militæret i Brasil. 

Foto: Meridith Khout / NTB scanpix

 

Ingen steinerskoleelev

Dag Nylander ble født på St. Hanshaugen i Oslo. Faren døde da han var to. Da moren, den kjente legen og ammeaktivisten Gro Nylander, fant seg en ny mann, flyttet familien til Bærum. Her vokste Dag opp sammen med en bror, en halvsøster og to stesøsken (Dag selv gjør ikke forskjell på dem) i «et av de få radikale hjemmene på Høvik».

– Det var en stille og rolig og fredelig oppvekst med diverse fritidsaktiviteter, sier Nylander kort og smiler litt gåtefullt, slik han gjør iblant.

Men, innrømmer han, årene som steinerskoleelev kunne han ha vært foruten.

– Steinerskolen er for de skoleflinke og kreative. Jeg er verken spesielt skoleflink eller kreativ, så det gjorde meg nok godt å flytte til en normalskole og få litt disiplin.

Det var i «normalskolen» interessen for storpolitikk våknet. Dag var opptatt av Den kalde krigen, slik mange unge var på den tiden, og pepret lokalradioen med spørsmål om USA og Sovjet og atomvåpen. Interessen ble ikke mindre da han ble utstasjonert som menig dykker på et kystvaktskip som patruljerte russergrensa.

 

Var i Syria da tårnene falt

Kursen var satt. Etter jusstudiene bar det inn i UD. Den kalde krigen var over, EU var det hete temaet, men fordi alle ville til Brüssel, søkte Nylander seg til Argentina for å slippe å bli sendt til et sted han absolutt ikke ville.

Nylander hadde alltid hatt en «uforklarlig fascinasjon» for Latin-Amerika, og Buenos Aires var dessuten en «morsom by for en ung mann» (på ny dette smilet). Men den argentinske hovedstaden var ikke akkurat sentrum for verdensbegivenhetene.

Det var derimot hans neste arbeidsplass, på godt og vondt. Kort tid etter at han hadde begynt i FN-delegasjonen i New York, dundret flyene inn i World Trade Center. Da tårnene raste, var Nylander på tjenestereise i Syria.

– «9/11» preget alle i New York. Men det å sitte på utsiden og tenke at du skulle vært der, det var ganske, ja…

Han blir stille, tar en snus og ser ut i den skarpe sensommerlufta. Selv om det satte en støkk i ham, var det ikke terrorangrepene som gjorde at Nylander tok pause fra UD-jobben og flyttet til Trøndelag for å bli dommerfullmektig.

Han ville finne ut om det fantes et liv utenfor diplomatiet.

 

Fra FN til Fosen

Nylander byttet ut FN med Fosen tingrett, verdensproblemer med familiefeider, fyllekjøring og ulovlig spritproduksjon. Det var tilfredsstillende å se hvordan ens arbeid umiddelbart påvirker andre mennesker, forteller juristen. Likevel var han ikke helt tilfreds.

Brekstad er et lite sted, og Nylander ble fort «han dommer’n» ute blant folk. Han begynte å lengte vekk og var aldri i tvil da UD ba ham søke stillingen som ambassadør i Colombias hovedstad Bogotá.

– Jeg hadde en romantisert forestilling om hva Fosen var. At det satt skjeggete fiskere og røyket pipe på en trebrygge. Men det var jo ikke akkurat sånn. Det var veldig langt hjemmefra, mye lenger enn Buenos Aires og New York på mange måter.

 

Laksediplomat

Erfaringen som tvisteløser ble likevel mer verdifull enn Nylander kunne ane. For da partene i Latin-Amerikas lengste og blodigste konflikt omsider var rede til å starte fredsforhandlinger i 2012, var det den tidligere sorenskriveren på Fosen som skulle sitte i midten.

De neste seks årene møtte nordmannen jevnlig representanter fra geriljagruppen FARC og Colombias regjering i et avsperret område på Cuba. Nylander ledet forhandlingsteamet og inviterte iblant til mer uformell omgang i den norske residensen. De så fotballkamper, tok en øl og spiste norsk laks.

Nylander fikk mye av æren for at forhandlingene lyktes, og var hedersgjest da partene signerte den historiske fredsavtalen i Havanna og mottok Nobels fredspris i Oslo. Selv ble han tildelt San Carlos-ordenen, Colombias høyeste utmerkelse til utenlandske personer. Den ligger på loftet hjemme på Uranienborg.  

 

Faren for å bli bløffet

Under forhandlingene skaffet Nylander seg et stort nettverk i regionen, også i Colombias naboland Venezuela. Han hadde vært der flere ganger under Chávez´ regjeringstid, men den gangen hadde ikke vestlige diplomater tilgang til regimet.

Det var først under Colombia-prosessen og i den påfølgende jobben som FNs utsendte i grensestriden mellom Venezuela og Guyana, at Nylander ble kjent med folk i presidentpalasset i Caracas. Han møtte også Maduro: 

 

Da rivalene i Venezuela bestemte seg for å innlede forhandlinger i Oslo i vår, var det selvsagt for de fleste hvem tilretteleggeren skulle være.

– Dag befinner seg i en ideell posisjon. Hans erfaring fra og kontakter i regionen, hans forhold til USA, hans spanskkunnskaper – de kunne ikke valgt en bedre person, sier Bernard Aronson, som var USAs spesialutsending til Colombia-prosessen.

– Men dette handler ikke bare om Nylander. Dette handler først og fremst om hvorvidt partene er villige til å akseptere en løsning. Det er uklart om Maduro ønsker det eller om han bare kjøper seg tid for å forhindre mer drastiske tiltak. At han bløffer.

Dette vet nordmannen godt. Men han presiserer samtidig at «Norge aldri vil si ja til å tilrettelegge uten at vi tror partene har en genuin vilje til å forhandle frem en løsning».

– Likevel er det alltid en fare for å bli «bløffet»?

– Ja, det er alltid en risiko.

 

Ansvarsfølelse

Som norsk fredsmekler kjenner Nylander også risikoen for at avtaler ryker. Colombia er fortsatt gjennomsyret av vold. Gjennomføringen av fredsavtalen går sakte. Og nylig varslet FARCs tidligere forhandlingssjef Iván Márquez ny krig mot myndighetene.

– Føler du et ansvar for det som skjer i Colombia nå?

– Jeg føler et stort ansvar for den rollen vi har spilt og spiller. Men et ansvar for at Iván Márquez har gått ut av avtalen, det føler jeg overhodet ikke, sier Nylander.

Personlig tror han ikke at fredsavtalen er i fare, selv om han liker utviklingen dårlig. Uroen får ikke bare konsekvenser i Colombia, men også for nordmannens arbeid i Venezuela. Regimet i Caracas anklages nemlig for å gjemme Márquez.

– Det gjør en komplisert situasjon enda mer komplisert, og er enda en grunn til å finne en forhandlet løsning, sier Nylander diplomatisk.

I skrivende stund jobber han og kollegene med å få i gang en ny runde med forhandlinger, på Barbados. Den forrige ble lagt på is da USA strammet inn sanksjonene og Maduro trakk seg fra samtalene. I midten av september erklærte opposisjonen at samtalene på Barbados er over. 

– Det diktatoriske regimet til Nicolás Maduro forlot forhandlingsprosessen med falske unnskyldninger. Etter mer enn 40 dager der de har nektet å fortsette, bekrefter vi at Barbados-samtalene er ferdige, uttalte Juan Guaidó.

På Twitter var Nylander riktignok tydelig på at Norge vil legge til rette for videre samtaler dersom partene ønsker det. Men hva er målet? Hva slags løsning ser norsk UD for seg?

– Det kan jeg åpenbart ikke si noe om, fastslår Nylander.

Copyright 2016 The Associated Press. All rights reserved. This material may not be published, broadcast, rewritten or redistribu

Dag Nylander (i bakgrunnen) kunne omsider senke skuldrene da FARCs Ivan Marquez (midten) tok den colombianske regjeringens representant Humberto de La Calle i hånda etter seks år med forhandlinger. Fredsavtalen ble signert 16. august 2016.  

Foto: Desmond Boylan / AP / NTB scanpix

 

Likte ikke Tarantino

Det er mye han ikke kan si noe om. Nylander vil for eksempel ikke beskrive Maduro og Guaidó som privatpersoner, eller stemningen rundt forhandlingsbordet. Det kan gi «uheldige bilder av partene». Slike yrkeshemmeligheter lever han uansett godt med. Det er andre sider ved jobben som plager ham mer.

– Det er mye jeg ikke har fått være med på her hjemme. Norske diplomater bor store deler av livet sitt andre steder enn i Norge, og det er jo veldig spennende. Samtidig er det å bo et sted permanent kjempeviktig for familieliv og mental stabilitet, sier 49-åringen.

Dag Nylander reiser fortsatt mye, men mindre enn før. Han har fått seg kjæreste og er blitt onkel for en skokk med nieser og nevøer. Han jogger og kite-surfer, spiser ute med venner, går på konserter og kino.

Nylig så han Tarantinos siste. Den hadde noen «fantastiske ridescener». Men selv for en som beskriver seg selv som svært tålmodig, ble filmen i lengste laget. Den manglet mening. Gjorde ikke inntrykk.

 

Fascinasjon for Humbolt

Det gjorde derimot den siste boka han leste, en biografi om den tyske vitenskapsmannen Alexander von Humboldt. Når han forteller om Andrea Wulfs «The Invention of Nature», forvandles den reserverte diplomaten til en oppglødd guttunge.

– Humboldt! Tysk vitenskapsmann av adelig herkomst, født 1769, multitalent, den første som så at økosystemet var et globalt økosystem, at alt hang sammen med alt, ikke bare på mikronivå, en revolusjonerende tanke i sin tid. Men han gikk i glemmeboken fordi han ikke hadde én spesifikk greie.

– Ingen evolusjonsteori?

– Nettopp. Han hadde ikke én stor teori, men flere mindre teorier. Det er fascinerende at en person som var så stor i sin samtid, har gått helt i glemmeboken...

Hvordan ønsker Dag Nylander selv å bli husket?

– Jeg tenker at jeg er privilegert som får jobbe med et felt som betyr noe for mange mennesker, også meg selv. Om jeg blir husket for å ha gjort en god jobb, da er jeg fornøyd.

Publisert: 27.09.2019 14.12.34 Sist oppdatert: 27.09.2019 14.12.34