Copyright © Norad, tlf. 22242040

Er glansbildet av Costa Rica i ferd med å endre seg? Foto: Gunnar Zachrisen

Costa Rica – det tropiske velferds­samfunnet?

Mens resten av Mellom-Amerika er fanget i en ond spiral av vold, maktmisbruk og masseflukt, nyter Costa Rica godt av fred, velferd og hundre år med demokrati. Hva har landet gjort riktig? Og kan man unngå at regionens problemer med narkokriminalitet og korrupsjon infiserer mønsterstaten?

Av Magnus Boding Hansen, i San José  Sist oppdatert: 26.07.2019 11.05.07

Historien om Costa Rica er historien om hell i uhell.

Naturressurser var det lite av her, selv om erobreren Christoffer Columbus trodde at landet fløt med gull, da han døpte det Den Rike Kysten i 1502. I stedet levde landet av jordbruk og handel, uten store sosiale forskjeller. Costa Rica arvet ikke et oligarki etter uavhengigheten, som landet fikk per brev i 1821. Fordelen ved å ha vært imperiets fattige og forsømte innland – gjemt bak høye fjell midt mellom maktsentrene i Colombia og Guatemala – var at costaricanerne også lå i le, da modigere menn andre steder døde for sin frihet.

Og etter det har hellet vært selvforsterkende.

Uten et nedarvet oligarki, ingen bitter strid om jorden. Med fred kom velstand og med den velferd og fordragelighet; mange levde stille og godt. Dermed var det ikke grobunn for en sint venstreopposisjon med våpen, som i resten av regionen – og uten en slik var det alltid et annet lite naboland som herskesyke USA fant det mere presserende å kuppe eller krige i.

Så i 1948 la Costa Rica like godt ned hæren sin. Det står sterkt i selvforståelsen. Man får vite det med en gang innenfor borgmurene på nasjonalmuseet, som holder til i en ombygd militærkaserne på en bakketopp i hovedstaden San José.

 

«Våpnene kan sikre seieren, bare lovene friheten.»

Sitatet er inngravert på en steintavle, og stammer fra daværende president José Figueres Ferrer. Det var han som tok beslutningen om å legge ned hæren. I forhallen er det regnskog med fargerike sommerfugler. Barn i hvite skoleuniformskjorter får sprayet duskregn i håret, mens en lærer forteller at de er heldige som er født i fredens og naturens land. Det samme sa veilederen min stolt, da jeg for ti år siden var på utveksling her på det store, offentlige Universidad de Costa Rica. Det er regionens ledende, «fordi vi alltid har brukt pengene på utdannelse og ikke på soldater», forklarte mine medstudenter.

– Våre eliter var aldri sterke nok til ikke å forhandle med arbeiderklassen, sier historieprofessor David Diaz-Arias om sitt lands suksess. 

 

Grønn og godhjertet

Det forhandlingsbehovet ble ifølge historikeren til en fredskultur.

Den første borgerkrigen i 1823 varte bare én dag. Hvorfor skal vi slåss, resonnerte det lille folkets generaler, de var jo i familie alle sammen. Krigene med Nicaragua var korte. Den siste diktatoren, en halvhjertet svekling, stakk av til Paris i 1919. Og landets eneste virkelige borgerkrig varte bare fem uker og kostet 500 liv, mens hundretusener døde i årtier lange borgerkriger i resten av regionen.

Sosialdemokratene vant borgerkrigen, forsonet landet og bygde ut velferden. Landet hadde fra før sykehus med hederlig standard, for president Cleto González hadde i begynnelsen av århundret satset stort på helse – av frykt for at kinesiske og afrokaribiske innvandrere skulle bli flere enn de «virkelige costaricanerne», i hans øyne de hvite. Etterkrigsregjeringene bygde fremskrittene videre uten rasisme, og Costa Rica fikk etter hvert et feel good-ry som grønt og vennlig.

På 1970-tallet ble store områder gjort til nasjonalparker. Her er det nå dobbelt så mye skog som for 30 år siden, og førstedamen går rundt i en «grønn er det nye sort»-T-skjorte. Kvinnene er nærmere likelønn enn i noen av de skandinaviske landene, ifølge OECDs 2018-tall. Mange av de tre millioner årlige besøkende er økoturister. I 2011 ble oljeboring helt forbudt. Man har nylig satt som mål å bli verdens første karbonnøytrale land innen 2050. Gjelden er imidlertid vokst og økonomien gått i stå, så man har ikke de 43 milliarder det vil koste de første elleve årene.

 

«Ticoene» har alltid hatt ry for at føle seg bedre enn sine naboer. Det verste mange mellomamerikanere vet, er å få besøk på arbeidsplassen av en konsulent fra Costa Rica.

– Dere er litt arrogante, er dere ikke? erter jeg den tidligere FN-ambassadøren Eduardo Ulibarri, som var sjefredaktør for landets største avis, La Nación, fra 1982 til 2003. En rolig og rasjonell mann.

– Nei, men vi har jo unektelig klart oss bedre, svarer han, men kan godt høre det selv:

– Kanskje litt – lavmælt selvtilfredse.

 

Nasjonalt uskyldstap

Landets gode rykte har imidlertid nylig lidd så stor skade at det rokker ved selvforståelsen.

Mordratene er steget, etter at man i 2010 ga USA lov til å patruljere landets farvann. Det beslaglegges mer narkotika, men mer av det sendes derfor over land, hvor små, lokale narkobander av den grunn styrkes. Det gjør det plutselig mindre selvfølgelig ikke å ha en hær. Også den sosiale ulikheten har økt. Begge problemene er imidlertid mindre enn i resten av Mellom-Amerika, der El Salvador, Honduras og Guatemala er en slags feilslåtte stater. Fattige, men tidligere fredelige Nicaragua er blitt et diktatur. Bare Panama er like velstående og sikkert som Costa Rica.

 

Noen kaller det et uskyldstap at den kjente indianerlederen Sergio Rojas i forrige måned ble myrdet – den slags pleide man å være forskånet for. Ekspresident Óscar Arias, selve symbolet på landets gode rykte, som fikk Nobels Fredspris i 1987 for sin mekling i de mellomamerikanske borgerkrigene, er samtidig kommet i MeToo-storm. Han anklages for å ha tatt en skjønnhetsdronning på brystene uten å spørre om lov, og for å ha voldtatt flere andre kvinner. En über-kristen folkesanger og sterk motstander av homoekteskap vant første valgrunde i fjor og ble nesten president. Det bygges flere private byer med piggtråd rundt i nedlagte kaffefarmer i forsteder som Heredia.

Alt dette får flere til å snakke en «sentralamerikanisering» av landet.

 

– Vi er i ferd med å miste oss selv, sukker den 34-årige designeren Sophia del Sol Conde, som jeg møter før en taiwansk kunstfilm under landets velrenommerte filmfestival. Alt ved henne taler mot hennes påstand om et nasjonalt syndefall: Hun er mild av sinn, freelancer for Netflix og har naive tatoveringer på armene av ville roser og en spurv. Men det snille og tolerante Costa Rica, som hun ligner legemliggjørelsen av, er en myte, mener hun.

Middelklassen skrumper, flere er på korte og usikre ansettelser, og velutdannede unge har ikke råd til at kjøpe et hus, slik deres foreldre hadde. Det er færre kvinnedrap enn i resten av Latin-Amerika, men alarmsentralen får ofte oppringninger om hustruvold hvert femte minutt. De ofte litt sjenerte costaricanske mennene ser godmodige ut, men de har et middelaldersk kvinnesyn, hevder Sol, og bakkes opp av sine kloke, velkledde venninner. Da hun hadde langt hår plystret mennene etter henne på gata. Da hun klipte seg kort, begynte de å rope «lesbe».

– Vi må bryte ut av løgnen. Vi har problemer som vi mangler ryggrad til å løse.

 

Europeisk velferd, afrikanske skatter

– Har dere hvilt på laurbærene? Jeg spør Luis Guillermo Solís, president fra 2014 til 2018. Jeg intervjuet han også for tre år siden i presidentboligens audiensrom, med gulldekor på alle kanter. Fra utsiden ser den en-etasjers betongbygningen mer ut som en sosialbolig. 

– Det har vi nok litt, erkjenner Solís på skype fra Miami, der han nå arbeider som historieprofessor. Han er sosialdemokrat og mener, ikke overraskende, at landets suksess skyldes en sosialdemokratisk tradisjon som kombinerer markedsøkonomi med omfordeling.

Luis Guillermo Solís, president fra 2014 til 2018, innrømmer at korrupsjon er blitt et større problem i landet. arkivfoto:Magnus Boding Hansen

– Men den modellen skaper ikke de samme resultatene som den pleide, sier han.

– Vi bruker hele 7,7 prosent på utdanning, men har for få velbetalte jobber til våre kandidater. Vi har gode velferdsytelser, men for mange av dem går ikke til de aller mest fattige. Folk her stiller europeiske krav til velferden, men vi betaler afrikansk lave skatter. Man kan jo ikke lage sjokolade uten kakao, som man sier, men hvis vi hever skattene så skader det konkurranseevnen og vekker et ramaskrik. Det dilemmaet mangler vi nye svar på som land.

Globalisering, finansspekulasjon og raske internetthandler har gjort det lettere å hvitvaske penger og være korrupt, fortsetter han. Han ble valgt på å ville bekjempe korrupsjon. Men folk fra hans regjering er siden blitt anklaget for å ha fått penger under bordet av et kinesisk sementfirma, da man opphevet landets sementmonopol. Hans fiender kaller ham konsekvent for «Big Chief», fordi en ukjent bakmann opptrer med det navnet i dokumenter fra skandalen. Han avviser blankt å ha vært involvert. De fleste analytikere mener at det er skjedd bak hans rygg.

Solís vedgår at korrupsjonen og ulikhetene har vokst, men kaller det «fornærmende» å snakke om et uskyldstap:

– Hør her. Vi har aldri vært det drømmelandet noen tror. Det er en myte at indianere og spaniere slet skulder ved skulder på markene, og at alle var glade. Vi har hatt slaveri! Vi har fattigdom. Vi er et deilig land som har gjort mye riktig med fred og velferd og naturvern, og nå har noen nye utfordringer, som vi nok også skal løse.

 

Trusler i palmeland

Frontlinjen i oppgjøret om Costa Ricas selvforståelse er på mange måter landets nordvestlige provins Guanacaste, som har grense til Nicaragua og en perlerekke av vakre palmestrender. Mange erkecostaricanske ting kommer herfra: folkedrakten, folkedansen der man løper nedover gata og roper »boooomba«, og folkeretten gallo pinto, en tung frokostblanding av ris og bønner.

 

Samtidig er mange av landets nye utfordringer konsentrert i dette området. Her er det flust med penger, særlig takket være mange vestlige turister og pensjonister, men også en voksende fattigdom, arbeidsløshet, ulikhet og landets laveste sosiale mobilitet.

 

Problemene er lette å overse. Der er jo fred og glade dage på strandrestaurantene i yndige badebyer som Sámara, hvor feriebarn løper fritt omkring i vannkanten, mens sola går ned bak bukten. Borgermesteren er, som i så mange Guanacaste-kommuner, suspendert for korrupsjon. Det merkes ikke på den lille hovedgata med stråhattebutikker, bilutleie, yogastudier og veganerrestauranter. Her er det alltid jobb å få og backpackerblondiner å danse med. «Pura Vida» hilser de hele tiden: «Her går det godt», det litt irriterende nasjonalmottoet som er trykket på nips og badehåndklær.

 

Stort sett hele turistøkonomien har vokst opp uten lokale planer, og uten at landets lover overholdes. Det er for eksempel ikke tillatt å bygge nærmere vannkanten enn 150 meter. Men det ses det stort på overalt på Guanacastes stillehavskyst. I Sámara har politiet ikke myndighet til å gripe inn, det skal innom et kontor i en av de større byene, og derfra kommer det sjelden videre. Så lenge noen kan huske, har ølpuben Sheriff Rustic fått stå, selv om den er bygd midt på stranda og i direkte forlengelse av badebyens lille nærpolitistasjon.

Og hva så? Mange vinner på det, og få taper noe særlig.

Men om ikke lenge kan området komme til at stå over for alvorligere problemer enn den småkorrupsjonen man er blitt vant til. Klimaendringene har allerede skapt vannmangel i Guanacaste, som har hatt over 20 skogbranner i år. Costa Rica står i fare for å miste en tredel av vannressursene sine fram mot 2050, og det rammer særlig her. Regntiden skulle vært her, men kommer senere og senere, og det faller bare halvparten så mye regn nå som det historiske gjennomsnittet.

 

Vannkonflikter i vente

Over 90 prosent av costaricanerne har rent drikkevann, imponerende mange i forhold til regionen. Men bare 15 prosent av avløpsvannet blir renset før det renner tilbake til naturen. De færreste steder har myndighetene oversikt over grunnvann og vannreserver, eller styring med tillatelser. Det er hundrevis av ulovlige brønner i Guanacaste, som både har et mylder av organisasjoner som vil redde havskillpaddene, og en masse klondykeaktige nybyggerområder, ofte oppført av driftige utlendinger like over søvnige fiskevær i økologisk sårbare soner. 

– Det er som ville vesten, og det ender galt, sier Matthew Banes, når han ønsker meg velkommen i et av de berørte områdene, kystbyen Marbella i enden av en lang, humpete grusvei, der alt er knusktørt på denne årstiden. Banes sitter i styret i organisasjonen Nosara Wildlife Rescue, hvor han rykker ut og redder sårede dyr. Han er fra Huntington Beach i California – på samme måte som sin største rival Jeffrey Allen, som eier hundrevis av byggetomter her langs Costa Dorada og i det kuperte baklandet. 

Banes har klaget til kommunen over Allens firmaer, som han blant annet anklager for å stjele av grunnvannet.

 

Han viser mig droneopptak, rettsdokumenter og andre indisier på at Allen har kuppet de lokale vandmyndighetene. Vanntillatelser ble inntil nylig tildelt av asadaene, små lokalråd som lett kunne bli enige om vannfordelingen, og det var rikelig med vann til alle de små gårdsbrukene og byens noen hundre innbyggerne. Men det var før utlendingenes ankomst.

– Allen fikk sine folk plantet i asada-styret og begynte å bruke vannet som var det hans eget. For noen steg så prisen for å bli koblet på vann-nettet, hevder Banes.

Kontrollen med vannet ble nylig overtatt av en nasjonal vannmyndighet, begrunnet nettopp med korrupsjon og uregelmessigheter. Det er ikke mulig å få et intervju med Allen, får jeg vite på hans selskaps iskalde kontor, men han har i en lokal avis bedyret sin uskyld.

Der er en konstant trafikk av betongbiler og byggematerialer på de smale grusveiene.

 

Mange i byen arbeider i dag i bygningsbransjen. De er glade for all byggeaktiviteten, sier de.

– Før utlendingene hadde vi ikke engang elektrisitet, minnes den 63-årige bonden Eider Arreta. Han klør sig på sin bare mage i en plaststol foran restauranten som hans kone Victoria Espinoza driver. Hun er fra Nicaragua og er bare glad for, at «her er det levelig».

Vannrasjonering er vanlig andre steder i Guanacaste og fører ofte til vredesutbrudd mot turisthotellenes store svømmebasseng, selv om det er landbruket som bruker mest vann.

Men her er der fortsatt vann nok, og de fleste har enda ikke enset den ulmende konflikten.

– Vi har det deilig, smiler den runde rengjøringsdamen Julia Ramos og vipper i en rusten gyngestol i haven foran sitt lysegrønne trehus. Et par flatklemte ølbokser ligger i gresset. En hund sover i skyggen under mandeltreet, som et barnebarn uten melketenner er på vei opp i. Uten de jobbene byggherrene har skapt, ville mange ha flyttet vekk, forteller hun. Hun var nylig på et møte i lokalrådet. Der ble de enige om å la byggeaktiviteten fortsette.

– Det er derfor Costa Rica har hatt suksess som land, sier hun.

– Fordi vi løser våre problemer med lokalrådsmøter og ikke med revolusjoner.

Julia Ramos trives fortsatt i Costa Rica. Foto: Magnus Boding Hansen

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 26.07.2019 11.05.07 Sist oppdatert: 26.07.2019 11.05.07