Den nigerianske forskeren Aderanti Adepoju har jobbet med migrasjon i og fra Afrika i mer enn tre tiår. Foto: Espen Røst

Forsker: De fleste afrikanske migranter drar til andre land i Afrika

Er afrikanske migranter på desperat flukt fra fattigdom? Blir de lurt inn i kyniske menneskesmugleres nettverk? Og er Europa i ferd med å invaderes fra Afrika?

Av Espen Røst Sist oppdatert: 05.09.2019 07.47.30

Migrasjonsforskeren Aderanti Adepoju stiller spørsmålene – og svarer selv:

– Nei, selvfølgelig ikke.

Den nigrianske professoren mener myter og misforståelser preger den internasjonale samtalen om afrikansk migrasjon.

– Dette understøttes av medier som formidler dramatiske bilder av overfylte gummibåter på vei over Middelhavet og innvandringskritiske politikeres stereotypiske fremstillinger, sier Adepoju.

Uttalelsen faller omtrent samtidig med at en norsk Frp-statsråd igjen har satt fyr på den norske migrasjonsdebatten med valgkamp-budskapet «Norge skal ikke ta imot båtmigranter – lik og del».

Sylvi Listhaug (FrP) postet Facebook-innlegget med teksten «Norge skal ikke ta imot båtmigranter – lik og del», og Statsminister Erna Solberg (H) så seg nødt til å presisere at utspillet ikke reflekterer regjeringens politikk. Faksimile: Facebook

Migrasjonsforskeren understreker at bildet av en truende migrantstrøm fra Afrika har liten rot i virkeligheten.

– Brorparten av den afrikanske migrasjonen foregår mellom land i Afrika, sier professoren når Bistandsaktuelt møter ham i Oslo.

 

Ukontrollerbar migrasjon?

Aderanti Adepoju har jobbet med migrasjon i og fra Afrika i mer enn tre tiår. Han har skrevet flere bøker om temaet og har levert forskningsartikler finansiert av FN-organisasjoner som IOM og UNFPA.

Adepoju forklarer at prosentandelen afrikanere som har valgt å forlate hjemlandet har holdt seg omtrent stabilt siden 1960-tallet. Den gang bodde om lag åtte millioner mennesker utenfor hjemlandet. I 2017 var antallet vel 36 millioner, men økningen i antall samsvarer med den generelle befolkningsveksten på kontinentet. Professoren påpeker at 65 prosent av de som nå har forlatt hjemlandet i Afrika befinner seg i et naboland – i Afrika.

– Av de som velger å forlate Afrika, er det heller ikke slik at et stort flertall velger seg Europa. Mange velger å dra mot Asia eller Amerika. Og om man ser på tallene, stemmer de ikke med det bildet som ofte fremstilles av media eller politikere som vil dekke over sin egen utilstrekkelighet. Det er lett å klandre migrantene for situasjonen, og bildene fra Middelhavet overbeviser populister og deres støttespillere om at «migrasjonen fra Afrika er ute av kontroll».

Men heller ikke det er riktig, argumenterer Adepoju.

– For om man ser på bilder av migrantene som krysser Middelhavet, ser man at de aller fleste ikke kommer fra Afrika. Selv om noen er fra land som Somalia og Eritrea, kommer de aller fleste fra Syria, Irak eller Afghanistan.

Omtrent fjorten prosent av de som forsøker å krysse Middelhavet er fra Afrika, poengterer Adepoju. Han tenker seg litt om, før han tar oss med bak tallene.

– Migranter er også mye mer enn det mange umiddelbart forbinder med mennesker som har forlatt hjemlandet. Veldig mange har høy utdannelse – de er profesjonelle; leger, ingeniører, farmasøyter eller IT-spesialister.

Han sier han kan bruke sin egen omgangskrets som eksempel.

– Jeg har høy utdannelse, men mange av mine kolleger jobber i Europa, for eksempel ved sykehus i Storbritannia. En av de beste kirurgene i verden opererte ut en 12 uker gammel baby fra morens mage, fjernet en kreftsvulst på barnet og puttet det tilbake i morens liv. I niende måned ble babyen født, helt frisk. En slik operasjon er ikke gjort av noen andre i verden, men ble utført av en nigerianer – en migrant, sier Adepoju entusiastisk…

– Imponerende!

– Ja, men ingen vil si at en migrant har gjort en slik fantastisk jobb. Det som får oppmerksomhet er de som er arbeidsledige, feier gata, eller står i oppvasken. Men om man snakker med en migrant som vasker gulvet på en restaurant her i Oslo, er det stor sannsynlighet for at vedkommende har en god utdannelse.

 

Fremmedfrykt

Professoren – invitert til Norge av Fellesrådet for Afrika – er grunnlegger av Network of Migration Research on Africa, et Lagos-basert forskernettverk som samler, analyserer og sprer kunnskap om afrikansk migrasjon.

Adepoju sier kombinasjonen av flyktninger og migranter som velger å ta seg over Middelhavet har utfordret og splittet europeiske land i spørsmål om hvordan man skal håndtere strømmen av mennesker.

– Byrdedelings-strategien har vært spesielt upopulær hos politikere som er mot innvandring. Mange har bidratt til at mytene om at migranter er «fattige analfabeter som skal oversvømme Europa for å utnytte velferdsgoder». Slik kunnskapsløshet bidrar til fremmedfrykt.

Adepoju sier anti-migrasjons-retorikken ofte peker mot to løsninger; enten at «disse menneskene må holdes ute ved makt», ved å sikre Europas grenser – eller at migrantene skal holdes ute «ved hjelp av insentiver», som bistand.

– Problemet er at ingen av de to løser de underliggende årsakene til at mennesker velger å flytte hjemmefra, nemlig konflikter, klima- og miljøødeleggelser eller økonomisk og politisk vanstyre, sier Adepoju.

Det kommer ikke mange flyktninger eller migranter til Norge nå, men vi hører stadig om mennesker som forsøker å krysse Middelhavet. Noen politikere argumenterer for at Norge som bistandsgiver skal «hjelpe dem der de er» i stedet for å ta imot flere her i Norge, men kan bistand bidra til å stoppe menneskestrømmen over Middelhavet?

– Forskningsresultater tilsier at svaret er nei. Bistand kan kanskje bidra til å hindre noen former for migrasjon, men vil ikke nevneverdig bidra til å stoppe den mangefasetterte menneskestrømmen vi har vært vitne til de siste årene.

Professoren mener også at land som har vært involvert i konflikt – som Norge var i Afghanistan og Libya – har et spesielt ansvar.

– Når rike land involverer seg i konflikter i Afrika, Midtøsten eller andre deler av verden, bør de også ta ansvar for konsekvensene. Ironisk nok ligger mange av disse rike landene langt unna flyktning- og migrasjonsstrømmenes episenter.

 

Migranter – en ressurs

Professoren fremholder at vi må snu bildet av migranter som en byrde.

– Vi må endre fortellingen om at de er fattige og under-utdannede mennesker som forsøker å tilsnike seg samfunnsgoder. Migranter er en mangefasettert gruppe og de aller fleste vil kunne være en ressurs om det legges til rette for det.

Arbeidsledighet trekkes ofte frem som én av årsakene til migrasjon?

– Det er nok mer komplisert enn som så: Jeg nevnte dårlig styresett, konflikter og klimautfordringer. Mangel på arbeid er bare én del av forklaringen. Dette handler mer om mulighets-strukturer, at det er lettere å se forskjellene i verden i dag enn det var før. La oss si at jeg er en ung afrikaner og du er en ung nordmann, vi har omtrent samme utdanning. Om jeg blir i Nigeria vil jeg sannsynligvis ikke tjene mer enn hundre dollar i måneden. Du vil tjene mer, og selv etter å ha tatt bort levekostnader vil du sitte bedre i det enn meg. Mange unge på det afrikanske kontinent ser at mulighetene for et bedre liv er større utenlands, men når de kommer til et annet land møter de et lovverk som innskrenker mulighetene.

Gjør FNs migrasjonsplattform livet enklere for mennesker som har valgt å forlate hjemmet eller som er tvunget på flukt?

– Jeg tror ikke det, for det er ikke en bindende avtale. Og om den ikke er bindende, hva er vitsen med den da? I tillegg er det slik at flere av de store aktørene ikke har underskrevet avtalen. Så dette er en avtale som er mest bindende for landene migrantene kommer fra, sier Adepoju.

 

Utviklingspolitisk dilemma

Europa «flytter» nå sine yttergrenser ved å støtte sikkerhetsstyrker som skal håndtere migrasjonsstrømmen i flere afrikanske land. Hvilke implikasjoner får det?

I forbindelse med Valetta Action Plan som ble vedtatt i 2015 for å styrke samarbeidet mellom afrikanske og europeiske land, ble det også opprettet et fond som skulle hjelpe landene å sette opp egne migrasjons-systemer. Jeg tror ikke det vil hjelpe Senegal at de får helikoptre for å overvåke egen befolkning. Pengene burde heller vært brukt på utvikling, slik at folk kan få seg en jobb.

Han peker på at Frontex, EU-organet med ansvar for samordning av kontroll og overvåkning av Europas yttergrenser, støtter flere afrikanske land.

Hvorfor vil de sub-kontraktere sine egne forsvarsmekanismer til land som Sudan eller Mali? spør Adepoju, men svarer ikke på spørsmålet.

Han mener likevel praksisen er del av et større utviklingspolitisk dilemma:

Giverland bidrar ikke med det utviklingslandene selv sier de trenger, men med støtte som gagner deres egne prioriteringer. Det er også derfor mye av bistanden ikke virker, og det er derfor det ikke finnes umiddelbare løsninger på det mange omtaler som «flyktning- og migrasjonsproblemet». Innsatsen er ikke designet for utviklingslandenes egne behov, sier Adepoju.

Akkurat nå, mens vi sitter her, ligger norskregistrerte Ocean Viking med om lag 350 flyktninger og migranter i internasjonalt farvann mellom Malta og Lampedusa. Skipet får ikke gå i land i noen havn. Hva tenker du om det?

Det viser mangelen på en konsekvent og helhetlig politikk fra europeiske land. Fattige land som ikke har god politikkutforming på dette feltet klandres og situasjonen gjør at land i Europa, som Hellas og Italia, sier at «vi kan ikke ta imot flere før andre deler ansvaret med oss»; de sier «om vi tar imot et skip i dag, vil det komme et nytt i morgen og enda ett dagen etter», sier Adepoju.

Han mener spørsmålene man må stille seg er; «hvorfor flykter folk fra land som Syria og Afghanistan?» og «hvem gjorde Libya til en migrasjonssentral?»

Hvem var det som bombet Libya? Det er ikke politisk akseptert å stille slike spørsmål, men det er dét som er realiteten, sier Adepoju.

Siste nytt

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 05.09.2019 07.47.30 Sist oppdatert: 05.09.2019 07.47.30