Den norske kirurgen Mathias Onsrud har i mange år vært fredsprisvinner Denis Mukweges venn og samarbeidspartner. Mukwege har gjennom årene samarbeidet med mange norske organisasjoner og knyttet tette bånd til flere nordmenn. På bildet står Mukwege til venstre, Onsrud i midten og sjefsykepleier Bahane fra Kaziba-sykehuset til høyre. Bildet er fra 1994 og er tatt da Onsrud og Bahana besøkte Mukwege for å lære av hvordan han drev sykehuset i Lemara i øst-Kongo. Foto: Privat. 

Fredsprisvinner Denis Mukweges norske venner

En pensjonert kirurg på Ryen, en underdirektør i Norad, en Kirkens Nødhjelp-veteran og en miljøterapeut fra Sørum vil juble litt ekstra når Denis Mukwege sammen med Nadia Murad får Nobels fredspris på mandag.

Av Jan Speed og Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 06.12.2018 13.59.47

Den kongolesiske legen Denis Mukwege har i en årrekke drevet Panzi-sykehuset i DR Kongo og gjort en formidabel innsats for kvinner som er blitt utsatt for seksualisert vold. Det var svært populært da Nobelkomiteen i oktober offentligjorde at han fikk fredsprisen sammen med irakiske Nadia Murad.

Det som kanskje ikke er så kjent er hvor mange og tette bånd det er mellom den kongolesiske legen og Norge og Sverige. Bånd som strekker seg 60-70 år tilbake i tid og involverer en rekke mennesker og organisasjoner.

 

Inspirert av norsk lege

Norsk og særlig svensk misjon har hatt stor innflytelse på Mukweges liv. Sammen med den svenske misjonæren Oskar Lagerstrøm etablerte Mukweges far, Maettheo Mukwege, den første protestantiske menigheten i Bukavu i øst-Kongo på 1940-tallet. På 50-tallet var fredsprisvinnerens far pastor tilknyttet den norske misjonsstasjonen i Kaziba i øst-Kongo.

Denne misjonsstasjonen ble etablert i 1922 av Gunnerius og Oddbjørg Tollefsen som var utsendt av norske pinsemenigheter. En rekke norske misjonærer jobbet gjennom årene i Kaziba. En av dem var legen og misjonæren Osvald Orlien. Han var  opprinnelige pastor i Filadelfiakirken i Oslo, men tok legeutdannelsen i voksen alder og dro til Kongo. Orlien, som kom fra Kongsberg, var helt sentral i arbeidet med å etablere sykehuset i Kaziba på 50-tallet.

Fredsprisvinner Denis Mukwege ble født i 1955. Han tilbragte deler av barndommen på den norske misjonsstasjonen. Den unge gutten så mye nød og fattigdom under oppveksten. Samtidig gjorde legen Osvald Orliens arbeid og framferd dypt inntrykk på ham.

«Jeg ville bli lege, og kanskje mer enn det – jeg ville være der for mennesker som var oversett, og stå opp mot urettferdighet. Det var den innstillingen jeg hadde sett hos Osvald Orlien, den norske legen i Kibiza. Det var han som satte meg på ideen», skriver Mukwege i selvbiografien sin Lege på liv og død.

Han jobbet hardt på skolen for å oppnå legedrømmen sin. Etter hvert begynte han på en misjonsskole som var drevet av den norske og svenske pinsemisjonen i fellesskap. Senere var den svenske pinsemisjonen med på å betale Mukweges legeutdannelse. Først i Burundi og så videreutdannelse i Frankrike.

 

Gode venner

Osvald Orlien beskrives av mange som en svært karismatisk mann. Han gjorde ikke bare inntrykk på Mukwege, men også på en nydannet norsk lege fra Snertingdal. Mathias Onsrud dro til Kongo sammen med sin kone Ellen i 1970. Siden den gang har de to lagt ned et enormt arbeid i Kongo, begge har undervist og de har blant annet etablert en jordmorskole.

– Jeg ble kjent med Mukwege på 1990-tallet. Mens jeg var ansatt på sykehuset i Kaziba, jobbet han på sykehuset i Lemera som var drevet av den svenske pinsemisjonen, forteller Onsrud.

Den norske og den kongolesiske legen ble venner og har vært det siden. Onsrud, som i dag er pensjonert, har flere ganger jobbet og undervist ved Panzi-sykehuset som Mukwege leder. Onsrud underviste legestudenter på sykehuset så sent som i fjor

Hvordan vil du beskrive fredsprisvinneren?

– Han er en fin mann. Og han har et sterkt engasjement for kvinnenes situasjon. Hver morgen klokka sju er det andakt på sykehuset. Mukwege bruker ofte den anledningen til å «kjefte» på mennene for at de ikke gjør mer for å ta vare på kvinnene sine.

Han opererer fortsatt selv?

–  Jada, det gjør han. Det blir ofte lange dager på han, når han er ferdig med operasjonene på ettermiddagene er det alltid en lang kø med kvinner utenfor kontoret hans som vil ha hjelp. Det tror jeg handler like mye om omsorgen og varmen han har som det rent medisinske. Samtidig er det viktig å få fram at han har en veldig dyktig stab rundt seg. Den aller beste kirurgen på Panzi-sykehuset er faktisk en sykepleier som har fått videreutdanning.

 

Desperat telefon

Tilbake til sensommeren 1994: Flyktninger strømmet over grensen inn i det østlige Kongo, bort fra kaoset i nabolandet Rwanda.  I løpet av noen måneder var rundt 800 000 tutsier og moderate hutuer blitt drept under folkemordet. Parallelt rykket den tutsi-dominerte opprørsgruppen fram og erobret makten. Hundretusener av hutuer, som var redd for represalier flyktet østover til det lutfattige og fra før av ustabile Kongo.

Kirkens Nødhjelp fikk en desperat telefon fra Ann-Kristin Müller som satt på kontoret til Pinsevennenes ytre misjon (PYM) i byen Bukavu: «Vi blir oversvømmet av minst 300 000 flyktninger. Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi trenger hjelp,» sa hun.

– Jeg ble sendt fra Oslo til Bukavu. Der traff jeg Denis Mukwege første gang, forteller Odd Evjen i Kirkens Nødhjelp. Det var innledning til en langvarig samarbeid og vennskap mellom Mukwege og Evjen.

Mukwege var del av pinsekirkenes nettverk. Det var to nettverk, den ene med utspring i den norske pinsemisjonen og den andre i svenskenes virksomhet i Øst-Kongo. 

– Disse nettverkene utgjorde en stor humanitær ressurs med flere hundre klinikker og skoler. Jeg og Mukwege jobbet intenst sammen i en uke og fikk til en felles plattform for innsats for flyktningene som var samlet i tre leirer. Nettverket ble da del av FNs koordineringsgruppe i Bukavu. Der hadde det tidligere vært vanskelig for en afrikaner å få innpass blant de store internasjonale som Leger Uten Grenser og Oxfam. Men FN-sjefen var superglad. Han sa at «de internasjonale kommer etter hvert til å dra sin vei, men kirkenettverkene vil bli værende», forteller Evjen. Behovene var desperat.

 

Måtte flykte

Fra den overfylte byen ringe Evjen så til Utenriksdepartementet i Oslo.

– Nærmest over telefonen ga UD klarsignal til Kirkens Nødhjelp om å sende et feltsykehus med fly til Bukavu. Mukwege bidro til at arbeidet kunne settes i gang i leirene umiddelbart, sier Evjen.

Etterhvert ble flyktningene betraktet som en sikkerhetstrussel av det nye regimet i Rwanda og ble presset bort fra grensen. Tusener flyktet innover i landet og så langt nord som Kisangani.

– Vi sendte Mukwege med fly innover i landet for å lokalisere flyktningene. Takket være det kirkelige nettverket kunne vi - tross vanskelig terreng - gi en rask respons lokalt. Dette er en fortelling om hvor uhyre viktig lokal innsats er i humanitære situasjoner, sier Evjen.

 

Bryllupsgave til Panzi-sykehuset

Etterhvert gjenopptok Mukweke sitt arbeid på Lemera-sykehuset litt lenger sør i landet. Men det ulmet i Kongo med store politiske og etniske motsetninger. Da soldater marsjerte inn på sykehusområdet, måtte Mukwege flykte.

– Vi i Kirkens Nødhjelp fikk sendt han til sikkerhet i Nairobi. Vi fikk et nært vennskap gjennom disse årene, sier Evjen. 

Tilbake i Bukavu begynte Mukwege gradvis å bygge opp Panzi-sykehuset. Samtidig med dette hadde Kirkens Nødhjelp det de kaller Tamar-kampanjen i tilknytning til det forestående valget i Kongo. (Prinsesse Tamar var en del av det israelske kongehuset i Det gamle testamentet. Hun blir voldtatt av sin halvbror, men kong David tier om saken.)

– Det er en fortelling om fortielse og om at vold avler vold. Jeg var sammen med Mukwege da vi diskuterte Tamar sammen med Bukavus religiøse ledere. Her ble grunnlaget laget for engasjementet mot voldtekt som vi ser i dag. Mukwege sa da: Hvorfor tier vi om voldtekt. Vi er dagens kong David, forteller Evjen.

Kirkens Nødhjelp fortsatt samarbeidet med Mukwege uteover 2000-tallet ved å støtte etableringen av rehabiliteringssenteret Dorcas hus i tilknytning til sykehuset. Penger til sykehuset fra organisasjonen er videre kanalisert gjennom Panzi Foundation.

–  Jeg har veldig tro på arbeidet Mukwege gjør. Det er fortelling vi deler sammen. Da jeg giftet meg på nytt i 2011 ble bryllupsgaven gitt til Panzi, og vi reiste på bryllupsreise til Bukavu, sier Evjen.

 

Norsk par

Krisen i de store sjøenes område etter Rwanda-folkemordet hadde også fått en liten norsk organisasjon, Christian Relief Network (CRN) som nå heter JOIN, til å engasjere seg på nordsiden av Kivusjøen i Goma. Derifra ble det også etter hvert knyttet bånd til Mukwege.

Et norsk ektepar, Bent Rønsen og Gro Randby,  og den svenske misjonærsønnen Danne Andersson var viktige for at Mukweges drøm om et sykehus for å behandle fistel gikk i oppfyllelse.

– Vi hadde først kontakt med Mukwege i forbindelse med at CNR fikk transportert sykehusvarer fra 72 ulike lagre i Norge til helseklinikkene som pinsekirkenettverkene drev i det østlige Kongo. Dette var utstyr som Norge i sin tid hadde fått som Marshallhjelp fra USA.  Det var aldri blitt brukt, men i god stand, forteller Gro Randby.

Mukwege fikk velge en del av det han trengte til sykehuset på Panzi som hadde komme i gang.

Gro Randby ved Panzisykehuset

CRN hadde helt siden folkemordet i nabolandet Rwanda i 1994 arbeidet i Nord-Kivu-provinsen. De hadde bidratt til at å etablere et kvinnenettverk i kirkene for å hjelpe voldtektsofre og kvinner med obstetrisk fistel.

– Da krigen i øst ble trappet opp fra 2003 og utover, økte antall kvinner som søkte hjelp på klikken Kyesheru i Goma. De vanskeligste tilfellene sendte vi sørover, over Kivusjøen, for å få hjelp fra Mukwege i byen Bukavu.

En dag satt Randbys daværende mann, Bent Rønsen og Danne Andersson sammen med Denis Mukwege på Panzi-sykehuset.

– Vi spurte: Om du hadde et ønske hva hadde det vært? forteller Andersson.

– Drømmen er å få en egen avdeling for å kunne hjelpe voldtektsofre, svarte Mukwege.

CRN søkte det britiske bistandsdepartementet Dfid om støtte til bygging av en fistelavdeling som ble åpnet i 2007. Norske utenriksdepartementet bidro også med noen midler.

CRN /JOIN sørget senere for at den vesle klinikken Kyesheru i Goma ble til et sykehus med 300 senger og en egen avdeling for behandling av voldtatte kvinner. Randby er nå med og mobiliserer til et fakkeltog i Oslo for å hylle prisvinnerne.

 

– Imponerende 

En annen som også var en viktig brikke for å få finansieringen på plass var Solbjørg Sjøveian som i dag er underdirektør i Norad. Men den gang jobbet hun i CRN.

– Jeg jobbet med ulike helseprosjekter i Kongo. I forbindelse med at jeg tok en mastergrad i internasjonal helse ble jeg også kjent med Mukwege og hans arbeid med fistler. Problemet var stort og Mukwege jobbet allerede med det. Men sykehuset i Panzi manglet både kapasitet og kompetanse, sier hun.

Sjøveian forteller at norske bistandspenger bidro til at Mukwege og de andre legene på Panzi-sykehuset fikk opplæring og til at det ble rundt 100 nye sengeplasser på fistelavdelingen ved Mukweges sykehus.

– Norge og CRN bidro i en viktig innledende fase. Det er også viktig å få med at svenskene har spilt en enda viktigere rolle enn nordmennene for Mukwege. Når det er sagt så skal også han og medarbeiderne hans ha all ære av det de selv har fått til. Mukwege har bygd opp et velfungerende sykehus i et fattig og krigsherjet land, det er veldig imponerende og ganske unikt, sier Sjøveian.  

Hun har selv vært i Kongo og på Panzi-sykehuset mange ganger. Sjøveian har blant annet skrevet flere vitenskapelige artikler om fistel-problematikken sammen med Mukwege og kirurg Mathias Onsrud.

–  Seksualisert vold er et stort problem i Kongo, og jeg synes det er viktig og flott at Mukwege får fredsprisen for sitt arbeid gjennom mange år. Hadde det ikke vært for han og hans evner til å organisere og drive det sykehuset, ville tusenvis av kvinner i Kongo stått uten nødvendig medisinsk hjelp, sier Sjøveian.  

 

Den nye fistelavdelingen på Panzisykehuset like etter åpningen - finansiert av norske og britiske penger. Foto: Jan Speed

Den norske bistandsarbeideren Solbjørg Sjøveian sammen med Denis Mukwege på Panzi-sykehuset. Sjøveian jobbet for Christian Relief Network på 2000-tallet og var en pådriver for å skaffe norske og britiske bistandspenger til Mukweges sykehus.

Foto: Privat 

Legen og misjonæren Osvald Orlien (øverst til venstre på bildet) inspirerte fredsprisvinner Denis Mukwege til å bli lege. Bildet er tatt på 70-tallet og er fra den norske pinsemenighetens sykepleierskole i Kaziba. 

Foto: Privat

Fistel

Skade som ofte oppstår i forbindelse med kompliserte fødsler uten tilgang til nødvendig medisinsk utstyr og pleie. Resultatet er store skader på fødselskanalen som blant annet kan føre til i inkontinens, svært sterke smerter, Infeksjoner og andre alvorlige medisinske tilstander. En del kvinner får fistel etter spesielt brutale voldtekter. Fistel rammer mellom 50 000 og 100 000 kvinner hvert år. Mer enn to millioner kvinner i u-land lever med ubehandlet fistel i dag.

Kilde: Wikipedia

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 06.12.2018 13.59.46 Sist oppdatert: 06.12.2018 13.59.47