Josephine Kimani jobber for Family Health Options Kenya (FHOK), som blant annet driver med holdningsarbeid blant unge. Hun mener Kenya trenger en #MeToo-kampanje. Foto: Nina Bull Jørgensen

Håper #MeToo sprer seg også i Afrika

#MeToo har ikke helt tatt av i Afrika. Samtidig er behovet for å bekjempe seksuell trakassering og maktmisbruk kanskje enda større der enn i Norge, Europa og USA, mener Josephine Kimani fra Kenya og Luwiza Makosa fra Zimbabwe.

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 28.05.2018 07.38.10

– Vi har sjefer som misbruker sine ansatte. Vi har lærere som misbruker studenter. Og vi har folk på gata som tror de kan trakassere og ta for seg jenter, kun fordi de går i korte skjørter, sier Josephine Kimani fra Kenya.

Kimani 
jobber som ungdomsarbeider i Nairobi for organisasjonen Family Health Options Kenya (FHOK). Hun er i Oslo, blant annet for å delta på et seminar i regi av Sex og Politikk om #MeToo i et internasjonalt perspektiv, med spesielt fokus på Afrika.

– Vi trenger absolutt #MeToo-kampanjen i Kenya. Vi trenger en plattform der folk kan stå fram med sine historier. Men den har ennå ikke tatt av. Kanskje timingen var litt dårlig, for #MeToo-kampanjen kom akkurat da det var masse fokus på valget i Kenya.

#MeToo havnet i skyggen av valget, forteller Kimani. Problemet er også at mange i Kenya ikke har tilgang på internett, fortsetter hun.

 – Det er mest de unge og urbane som nåes via internett. Men #MeToo-problematikken er vel så stor på landsbygda. Så vi må prøve å tenke alternativt når vi skal nå ut med #MeToo-budskapet.


Frykt for å fortelle

Behovet for å bekjempe seksuell trakassering og maktmisbruk er kanskje enda større i Kenya enn i Norge, Europa og USA. Samtidig er det på mange måter vanskeligere å «gå viralt». Det er vanskeligere å få kvinner (og menn) til å stå fram med sine historier. Og oppfølgingen er mer utfordrende, mener Kimani. Mange er redde for å rapportere om det de har opplevd.

– Det kan være på grunn av seriøse trusler fra overgriperen, frykt for konsekvensene – enten det er å miste jobben eller å miste livet. De blir truet til taushet. Det kan også være fordi mange ikke kjenner sine rettigheter som kvinne. Eller de forblir tause på grunn av stigma og skamfølelse, sier den kenyanske ungdomsarbeideren til Bistandsaktuelt.

Men det fins også de som med åpne øyne «er med på leken», legger Kimani til.

– De later som de er villige, fordi de trenger støtte, penger eller en tjeneste fra overgriperen.

Et fattigdomsproblem

Kimani viser til en undersøkelse fra UN Women som ble publisert for et par år siden, der kenyanske kvinner ble spurt om de var villige til å melde fra om de var utsatt for seksuell vold. Mer enn 70 prosent sa at de ikke ville meldt fra. Kun fem prosent sa at de var villige til å gå rettens vei for å straffe overgriperen.

– Vil du si at frykten for å rapportere også er et fattigdomsproblem?
– Ja, definitivt. Når du hver dag kjemper for å få mat på bordet, har du som regel ikke tid og ork til å å følge opp en overgrepssak. Og selv om du skulle gå rettens vei er sjansen for å vinne fram liten. Spesielt hvis overgriperen er en mann med makt og penger, som kan bestikke både politiet og dommere. 


«A thigh for a mark»

Fattigdom og arbeidsledighet er faktorer som gjør at også kvinnene i Zimbabwe tier om maktovergrep og misbruk, forteller Luwiza Makosa, som er i Norge på utveksling med Fredskorpset.  Makosa er spesielt opptatt av hvordan lærere og professorer på skoler, universiteter og andre læresteder utnytter sine posisjoner.

«A thigh for a mark» er et kjent uttrykk i hjemlandet mitt. Det betyr at du bruker kroppen din for å få bestått på eksamen... Læreren utnytter sin posisjon.

Men heller ikke i Zimbabwe har #MeToo tatt av hverken blant kvinnelige studenter eller i arbeidslivet ellers, forteller Makosa.

– Vi har en enormt høy arbeidsledighet. Derfor vil jentene bare bli ferdig med studiene, få sine eksamenspapirer og reise til utlandet i håp om å få seg jobb. Ingen ønsker å snakke høyt om at de opplever seksuell trakassering, sukker hun.

Makosa sier hun skulle ønske at unge kvinnelige studenter ville gå sammen i protest og at i det minste én ung student ville stått fram i offentligheten og sagt «dette skjedde med meg, dette er min historie».

– Og så ville vi sett at flere studenter satt fokus på problemet, og etterhvert ville omfanget av seksuell trakassering på skoler og studiesteder kommet fram i lyset. Vi trenger definitivt en #MeToo-bevegelse på dette feltet. 

Fattigdom og arbeidsledighet er faktorer som gjør at kvinner i Zimbabwe tier om seksuell trakassering, forteller Luwiza Makosa.

Politiker sparket

Det fins likevel enkeltsaker og positive fremskritt på området både i Zimbabwe og Kenya, forteller de to afrikanske kvinnene. I 2016 ble for eksempel 22 kenyanske lærere sparket fordi de hadde hatt seksuelle relasjoner med sine elever. Og et medlem av parlamentet ble suspendert og stilt for retten etter at hans sekretær anmeldte voldtekt.

– Hun er en sterk kvinne som har motivert mange andre til å anmelde overgrep. Men vi har fortsatt en lang vei å gå, sier Josephine Kimani.

I Zimbabwe innkalte den nye presidenten flere representanter fra kvinnebevegelsen til sitt kontor. Han ba om innspill til nye retningslinjer for å bekjempe seksuell trakassering på utdanningsinstitusjoner.  

– Det er i hvert fall et skritt i riktig retning, sier Luwiza Makosa. 

Starter med de unge

Politiske vedtak og strategier fra øverste hold er viktig. Men det er også viktig å jobbe på grasrota og med de unge mener Josephine Kimani. Hun jobber med seksuell og reproduktiv helse blant unge kenyanere, og holdningsarbeid er en del av dette.

– Vi prøver å "hjernvaske" dem, sier hun.

– Det fins mange som mener gutter er mer verdt enn jenter. Derfor prøver vi å banke inn i hodene deres at jenter og gutter er like mye verdt. Vi fokuserer på gjensidig respekt og likestilling. Vi snakker om seksuell trakassering og at det ikke skal skje. Samtidig forteller vi jentene hva de bør gjøre hvis de blir voldtatt eller trakassert, forklarer den kenyanske ungdomsarbeideren.

Hun forteller videre at de prøver å nå ut på alle slags platformer, både via sosiale medier som WhatsApp og Twitter, og direkte gjennom gruppesamtaler, egne ungdomsfora og møter med de som besøker ungdomsklinikkene i landet.

– Vi har også frivillige helsearbeidere og peer educators som jobber ute i lokalsamfunnene. De hjelper oss med å rapportere om problemer, og de jobber tett med ofre for overgrep.

Bedre enn sine fedre

Organisasjonen Family Health Options Kenya (FHOK) jobber også tett med politiet.
De har nylig fått gjennomslag for nye retningslinjer som vil gjøre det letter voldtektsofre å anmelde det de har vært utsatt for.

– De vil blant annet slippe å fylle ut så mange skjemaer og gå gjennom flere runder med screening. Faren for at bevis forspilles vil bli mindre, og man unngår at smerten over det de har opplevd blir forlenget og forsterket i møtet med politiet.

FHOK jobber i fjorten fylker, og nådde i fjor ut til nærmere tre millioner unge, forteller Josepine Kimani.

– Snart vil disse unge menneskene bli voksne, og jeg tror de vil oppføre seg bedre enn sine fedre. Og de unge kvinnene vil ha mer selvtillit og kunnskap om kvinners rettigheter. Og det smitter, for de tar med seg det de har lært hjem til sine foreldre og yngre søsken. 


 

 

Publisert: 28.05.2018 07.38.09 Sist oppdatert: 28.05.2018 07.38.10

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes. Vi aksepterer heller ikke innlegg med lenker til andre sider.