Mange kvinner i Algerie har vondt for å akseptere at de skal bli nektet å bruke bikini på stranden eller ta en joggetur før de bryter fasten. Foto: NTB scanpix

Bikiniopprør og slaget om likestilling i Algerie

I fjor sommer tok en ung algerisk kvinne på seg bikini og dro på stranden. Hun tenkte ikke videre over det før en gruppe menn begynte å trakassere henne, for det som i deres øyne var usømmelige atferd. Da reagerte mange kvinner spontant, organisert via ulike Facebooksider: Flere tusen av dem tok på seg bikini og inntok Algeries mange strender.

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen Sist oppdatert: 12.10.2018 09.08.53

For aktivistene i det som etterhvert ble kjent som Bikiniopprøret, var mobiliseringen en måte sette makt bak kravet om reell respekt for kvinners rettigheter, utover det som står i lovboken.

Denne sommeren, under ramadan, bestemte en ung kvinne seg for å ta en løpetur langs strandpromenaden i Alger. Ryma, som kvinnen het, var kledd i lang løpedrakt og brukte hijab. Likevel var joggingen hennes for mye for en ung mann som antastet henne, og ropte til henne at hun burde være hjemme og forberede aftensmåltidet, snarere enn å være ut å jogge. Da den unge kvinnen ba en politimann om hjelp, ble hun forferdet. Istedet for å hjelpe henne, sa politimannen seg enig med overgriperen. Ryma burde vært hjemme på kjøkkenet, og ikke ute for å jogge.

Ryma la ut en video på YouTube der hun fortalte om hendelsen, og ikke lenge etter møtte menn og kvinner opp i hopetall for å delta i et solidaritetsløp på den samme strandpromenaden der Ryma hadde løpt, for på den måten å vise sin avsky mot det som hadde hendt.

 

Midtøstens Sveits

Under den arabiske våren, så det lenge ut til at de nord-afrikanske landene, som resten av Midtøsten, skulle klare å riste av seg autoritære styresett og legge grunnlaget for genuint demokrati. Nå, syv år etter, har situasjonen stabilisert seg og det begynner å bli klart at omveltningene ikke har ført til så radikale samfunnsendringer som mange hadde trodd og håpet på.

I Tunisia flykter ungdommen fra et økonomisk kaos som en stadig mer splittet politikerklasse ikke ser ut til å få bukt med.  I Algerie derimot, er situasjonen annerledes. Den arabiske våren var gammelt nytt i landet som ofte kalle Midtøstens Sveits.

Landet gikk igjennom en intern liberalisering allerede på slutten av 1980-tallet, og nyter i dag godt av en relativt fri presse med en skarp kritikerrøst, samt et svært aktivt sivilsamfunn.

 

Jessica Northey, forsker ved Universitet i Coventry kommer i disse dager ut med bok om sivilsamfunnet i det nordafrikanske landet. Ifølge Northey ble tiårene som fulgte frigjøringen fra Frankrike, preget av økonomisk og sosial liberalisering. Etterhvert begynte de ulike makthaverne likevel å utøve sterkere kontroll med det sosialie livet, ikke minst for å sikre nasjonalt samhold i den likevel unge staten. Dette systemet kollapset imidlertid da islamistene vant lokalvalget i 1990. Valget og statskuppet som fulgte, blottla en identiteskrise som aldri er blitt løst. Hvordan kan Algerie være et moderne, vestvendt, men samtidig muslimsk land?

I kjernen av dette dilemmaet, befinner algeriske kvinner seg. De har alltid hatt en naturlig plass i det offentlige rom. Kvinner kjempet på barrikadene under frigjøringskrigen mot Frankrike, og de gikk fremst i demonstrasjonstogene på 80-tallet. At de nå skal bli nektet å bruke bikini på stranden eller ta en joggetur før de bryter fasten, har mange av dem vondt for å akseptere. Men hvorfor denne plutselige motstanden mot at kvinner skal få utøve sine rettigheter på lik linje med menn?

 

Et patriarkalsk samfunn

– Algerie er et patriarkalsk samfunn, hvor menns syn på kvinner er farget av menns eget behov for kontroll, forklarer Yasmine (27) en algerisk journalist og aktivist, hvis facebookside har mer enn 27 000 følgere.

Etter at en ung kvinne ble nektet adgang til det medisinske fakultetet på universitetet i Alger fordi hun gikk i miniskjørt, tok Yasmine for noen år siden initativ til det som er blitt den algeriske miniskjørtdagen. Ifølge Yasmine stemmer ikke kulturelle overbevisninger overens med lovverket. For eksempel er likelønn garantert og kvinner har utstrakte rettigheter i forbindelse med skilsmisser. Utfordringen ligger i å informere algeriske kvinner om deres rettigheter. Mens høyt utdannede kvinner i de store byene kjenner til lovgivningen og kan hvis de har behov for det, hyre en advokat for å fremme sin sak, er situasjonen på landsbygda svært annerledes. Der finnes det mange kvinner som ikke aner hva slags rettigheter loven gir dem, og er fullstendig prisgitt sine menn, forteller Yasmine, som også skriver jevnlig for magasinet Maghrebelle.

Sosiale medier er det foretrukne mobiliseringsverktøyet hennes. Den unge aktivisten sier at hun ikke bruker sitt eget navn på Facebook i frykt for represalier. Videre forklarer hun at mange mennesker har en tendens til å være dobbeltmoralske på Facebook.

– Jeg ville foretrukket en direkte dialog, understreker Yasmine, men hun tror likevel det er for risikofylt i Algerie i dag.

 

Islamsk rettsforståelse må dekonstrueres

Selv om lovgivningen på noen områder er relativt liberal, har algeriske kvinner enda en lang vei å gå før likestillingskampen er vunnet. Spesielt gjelder det familielovgivningen, som utelukkende bygger på islamsk kvinnesyn. Det forklarer Nadia Ait Zait, advokat, kvinnesaksforkjemper og grunnlegger av CIDEFF (Centre d’Information et de Documentation sur les Droits de l’Enfant et de la Femme), en organisasjon som jobber for å fremme kvinners rettigheter. På telefon fra Hellas, forklarer Zait at i familielivet er kvinnen stadig underordnet mannen.

Familieloven krever blant annet at kvinner trenger sin fars underskrift for å gifte seg, det til tross for at det er snakk om kvinner med universitetsgrader som jobber som leger, advokater eller lærere på universitetet.

Zait understreker at islamsk rettsforståelse på likestillingsfeltet må dekonstrueres dersom man skal oppnå reell endring, og hun er bestemt på at dette ikke er umulig.

– Vi jobber kontinuerlig for å få det til, sier hun, ikke bare i Algerie, men i hele Maghreb. Zait holder frem arveloven som eksempel. I Tunisia har man fra politisk hold uttalt seg positive til en ny arvelov som hvis vedtatt, vil gi kvinner lik arverett som menn. Både i Algerie og Marokko kjemper man nå for å oppnå det samme.

 

Et politisk byttemiddel

Den politiske motstanden mot liberalisering av lovverket er likvel stor, og det skyldes ikke nødvendigvis politiske overbevisninger.

– Kvinners rettigheter er blitt et politisk byttemiddel, sier Zait, som hevder at den sittende regjeringens konservative holdning er en måte å holde islamistene i sjakk på.

Den politiske situasjonen i Algerie er delikat, ikke minst på grunn av uroen i regionen. I nabolandet Libya regjerer kaoset, og med presidentvalg på kalenderen i 2019, er de sittende makthaverne svært interessert i å nøytralisere alle potensielle motstandere. Det gjør de gjennom et korrupt nettverk av politiske og økonomiske interesser, der nepotisme og klientelisme er hovedingredienser. Den som forklarer meg dette, er Nacera Benali, en av de svært mange algeriske journalister og intellektuelle som flyktet fra de borgerkrigsliknende tilstandene som fulgte islamistenes valgseier på begynnelsen av 90-tallet.  

 

Jeg møter Benali i en liten landsby i fjellene utenfor Roma, hvor hun nå har etablert seg. Til tross for at hun bor i eksil, følger hun situasjonen i Algerie tett og skriver fortsatt for den uavhengige avisen El Watan. Benali er enig med Zait i at regjeringen bruker kvinners rettigheter som forhandlingsmiddel i møtet med islamistene.

– Algerie er mindre liberalt og mer religiøst nå enn det var før, sier hun oppgitt når vi snakker om motstanden mot likestilling både i sivilsamfunnet og blant politikerne.

 

Redd for å reise hjem

Benali sier at hun som journalist ikke nøler med å kritisere makthaverne, spesielt for den ekstreme korrupsjonen i politiske sirkler. Samtidig er hun redd for å bli arrestert hver gang hun reiser hjem til Algerie. Hun forteller om den algeriske journalisten Mohammed Tamalt, som i 2016 ble arrestert på flyplassen Alger da han kom hjem på ferie. Tamalt, som var bosatt i London, var anklaget for å ha fornærmet President Bouteflika, og han døde under fangenskapet.

– Hva slags demokrati har vi, spør Benali oppgitt, når man som journalist frykter for sin egen frihet? 

Ifølge Jessica Northey har vestlige intervensjoner i den muslimske verden, spesielt i naboladet Libya, gjort situasjonen enda mer komplisert. I et land der kolonitiden fremdeles står friskt i minne, skal det ikke mye til for å vekke til live frykten for en ny europeisk maktovertakelse også i Algerie. Det er en frykt myndighetene aktivt spiller på når de oppfordrer folk til å akseptere innskrenkninger i egen frihet i bytte mot politisk stabilitet. Så langt har maktbalansen holdt, men nettopp kvinnenes uvillighet til å akseptere at deres egne rettigheter ikke blir respektert, er et tydelig tegn på at det ulmer sterkt under den algeriske fasaden. 

 

Nacera Benali flyktet fra de borgerkrigsliknende tilstandene i Algerie som fulgte islamistenes valgseier på begynnelsen av 1990-tallet.  Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 12.10.2018 09.08.53 Sist oppdatert: 12.10.2018 09.08.53