Stucks programleder Emilie Beck besøker ofre for voldtekt og menneskehandel. Her er hun i Haiti. Foto: TV Wonder / Aftenposten

Stuck anklages for å være Plan-kampanje

Aftenpostens populære nettserie om overgrep, menneskehandel og barneekteskap er klagd inn til Pressens faglige utvalg (PFU).

Av Martin Skjæraasen Sist oppdatert: 05.02.2018 10.20.31

De siste årene har Aftenposten hatt stor suksess med web-dokumentarer om global urettferdighet rettet mot ungdom. Stuck og Sweatshop har fått Gullrute-pris, Twitter-skryt fra Hollywood og flere millioner visninger. Men seriene er også kritisert for å være unyanserte, fordomsskapende – og umerket kampanje. 

Nå skal Pressens faglige utvalg (PFU) se nærmere på nettserien Stuck og samarbeidet mellom Aftenposten og Plan International Norge, som har vært med å finansiere programmet.

Klagen til pressens selvjustisorgan er sendt inn av syv privatpersoner, som mener at Aftenposten ikke ”markere[r] godt nok at dette er et kommersielt prosjekt for Plan”.

– Serien fremstilles som journalistikk, men bærer preg av å være en kampanje, hvor Aftenposten ukritisk blir Plans talerør, sier Larissa Munch, som har signert klagen.

 

Delte regningen

Stuck følger norske Emilie Beck (25) til Asia og Sør-Amerika, hvor hun treffer jenter som er utsatt for overgrep, barneekteskap og menneskehandel. Serien består av korte episoder på rundt 10 minutter bygget rundt følelsesladde personmøter; som når Emilie innser at barnet til kvinnen hun intervjuer i Kambodsja, er døende, eller når hun finner ut at åtteåringen på politistasjonen i Haiti har blitt voldtatt av morens kjæreste.

– Hva slags monster voldtar en 8-åring, spør Emilie Beck gråtkvalt før hun går bort til moren for å trøste henne.

Stuck er laget av Geir Fredriksen i produksjonsselskapet TV Wonder. Regissøren forteller at han selv hadde ideen til serien. Han kontaktet Aftenposten, og sammen vurderte de samarbeidspartnere.

Ingen steder i serien nevnes Plan, men episodene starter med en tekstplakat som lyder: ”ADVARSEL Inneholder grove brudd på jenters rettigheter. Plan arbeider hver dag for å stoppe dette”. Rulleteksten avsluttes med ”I samarbeid med Plan International”.

På Aftenpostens nettside er videoen omgitt av Plan-annonser: ”Du kan endre barns historie – bli planfadder”. Serien ligger også ute på Plans egne hjemmesider.

– Selv om det blir opplyst at dette er et samarbeid, får vi jo ikke vite hva dette samarbeidet går ut på, sier Larissa Munch.

Klagen viser blant annet til den delen av Vær varsom-plakaten – pressens etiske kjøreregler – som omhandler sponsing (se mer info i høyremargen eller nederst i saken om du leser på mobil). 

Aftenposten vil ikke uttale seg om en pågående PFU-sak, men kommunikasjonssjef Siv Meisingseth i Plan opplyser at Stuck er "et spleiselag mellom Plan og Aftenposten", at Plan ikke har betalt Aftenposten for å sende serien og at annonseplassen rundt videoen er kjøpt på vanlig måte.

Om dette er god presseskikk, skal PFU avgjøre i løpet av våren. 

 

Skaper fordommer

Klagen kommer etter at Stuck i Morgenbladet og NRK er blitt kritisert for å være unyansert og spre fordommer. 

”Aftenpostens tilpasning til nye mediers formspråk resulterer i en problematisk gjenbruk av eldgamle stereotypier”, skrev Harmeet Kaur i en kronikk i Morgenbladet i januar.

Kaur, som tar utviklingsstudier på OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus), mener at serien mangler historisk kontekst, at menn fremstilles som monstre, kvinner hjelpeløse ofre og situasjonen i landene hun besøker som håpløs.

Hun reagerer blant annet på Emilie Becks avslutningsmonolog i Stuck sesong 2:

Jentene jeg har møtt her i Latin-Amerika lever i en helt annen verden enn meg. De får ikke bestemme over eget liv, sin egen kropp og egen helse. Mens jeg får oppleve mye av det jeg drømmer om, lever de liv som kan virke mer som mareritt. Og i marerittene er alle monstrene menn.

– Det hjelper ingen å bli sinte på alle asiatiske og latinamerikanske menn, mens vi gråter for kvinnene. Samtidig er det viktig å fortelle de mest sårbares historier, men uten å stakkarsliggjøre dem. Gjennom programlederens blikk ser vi at kvinnene ikke kan gjøre noe for seg selv og sin situasjon. Hva med de som har brutt løs fra slike livssituasjoner og dermed skaper håp for andre? sier Kaur til Bistandsaktuelt.

Stuck er sett over 800.000 ganger, hovedsakelig av jenter i alderen 17-24, en målgruppe utenriksredaksjonene ellers sliter med å nå. Serien har blitt nominert til Gullruten og skapt mye engasjement i sosiale medier.

Ifølge Kaur er det riktignok problematisk at engasjementet bygger på ”feilinformasjon og utdaterte bilder av land som faller i en simplifisert «tredje verden»-bås."

"Hva er poenget med dette?” skriver Kaur - og forsetter: 

”Jeg vil si det er her organisasjonen Plan kommer inn i bildet. Beskjeden er subtil, men klar: Vestlige organisasjoner som Plan er de eneste som kan oppnå endring gjennom bistand, mens lokal aktivisme usynliggjøres. Det er svært problematisk at Aftenposten bevisst velger denne formen i Stuck som opprettholder stereotypier og virker som et kommersielt prosjekt for Plan Norge.”

Men det Kaur mener er unyansert innhold, er ikke nødvendigvis presseetisk feil i seg selv. Problemet med Stuck er at nyansene tilsynelatende har måttet vike for å fremme Plans interesser, mener tidligere redaktør i Verdensmagasinet X, Elida Høeg.

– Når problemet som fremstilles er folks kultur eller slemme menn, blir det vanskelig å tenke at man kan gjøre noe med det herfra. bortsett fra å gi penger til Plan, da, og det fremstår jo som intensjonen, sier Høeg.

Hun mener at Stuck minner mistenkelig om Plans egne kampanjevideoer, hvor jenter ifølge Høeg fremstilles som hjelpetrengende ofre.

– Om en journalist fra Aftenposten skulle dekke et tema helt fritt, uten Plan på laget, ville det ikke vært naturlig å oppsøke folk i landet som jobber for endring, og ikke bare er ofre for den? Jeg ville i hvert fall reagert om jeg leste en reportasje i Aftenposten der alle kildene var ofre, og den eneste aktive part var journalisten selv – som gjerne gikk inn og begynte å endre situasjonen og "hjelpe til". Det ville vært merkelig.

 

Uakseptabelt samarbeid

Også presse-ekspert og tidligere PFU-sekretær Gunnar Bodahl Johansen mener slike samarbeid er prinsipielt betenkelige. Selv om journalister ofte bruker bistandsorganisasjoners nettverk når de er i felt, legger samarbeidet ofte premisser for sluttproduktet, mener han.

– Alle journalister vet at det er godt å få  hjelp når man kommer til et sted man ikke er kjent. Men denne saken er noe mer. Et organisatorisk samarbeid mellom Aftenposten og Plan er helt uakseptabelt. Aftenposten bør stå på egne ben, sier han.

Bodahl-Johansen minner om at dette også gjelder andre medier. Han er blant annet svært kritisk til TV-sendte innsamlingskampanjer, deriblant Artistgallaen og TV-aksjonen, hvor TV2 og NRK ”ukritisk” samler inn millioner til bistandsbransjen.

– Det betyr ikke at programmene ikke er interessante å se, at folk blir fenget, at det skaper engasjement og at formålet er godt, men det er ikke uavhengig journalistikk. I verste fall svekker dette folks tiltro til mediene, sier han.

 

Regissør: – Uforståelig

Aftenposten vil ikke uttale seg om PFU-sak, men før klagen ble sendt inn, forsikret produsent og programansvarlig i Aftenposten, Jonas Brenna, at Plan ikke har hatt innflytelse over innholdet i Stuck.

”Ifølge Kaur er den «subtile», men «klar[e]» beskjeden at Plan og vestlige organisasjoner er «de eneste som kan oppnå endring gjennom bistand». Hvor hun har dette fra, er uforståelig. (…) Ingen steder i Stuck nevner eller viser vi til vestlige bistandsorganisasjoner, ei heller Plan” skriver Brenna i en Morgenbladet-kronikk. 

Brenna medgir at serien ikke fanger opp alle nyanser, og at ”det er forståelig at Harmeet Kaur, som er i ferd med å sluttføre utviklingsstudier, mener programmet burde gått dypere”.

”Vårt mål har ikke vært å utelate nyansene, men å løfte frem den overordnede problematikken rundt situasjonen til millioner av jenter i Latin-Amerika”, skriver Brenna.

Regissør Geir Fredriksen forteller at han lagde Stuck får å få norske ungdommer interessert i noe som i utgangspunktet ikke angår dem. Kritikken mot fokuset på jenter i håpløse situasjoner, kaller han "skivebom". 

– Verden er ikke relativ, noe er galt. Vi kan forstå oss så langt ned i noe at vi slutter å engasjere oss, og denne serien prøver å gjøre det motsatte. Vi oppsøker jenter som er i forferdelig vonde situasjoner, og da blir det meningsløst å si at ikke alle har det som dem. Det er ikke mandatet til denne serien. Mandatet er å vekke et ungt publikum fra en dvale, sier Fredriksen til Bistandsaktuelt.

– At «løsningen» på problemene vi tar opp ikke virker så enkel å få øye på, kan selvsagt ta motet fra noen og hver, men alle tilbakemeldingene vi får, handler om et vekket engasjement - ikke om apati. Folk takker for at de har blitt gjort oppmerksomme på dette, og har et oppriktig ønske om å få gjort noe med situasjonen for jenter i verden, sier han.

 

Ikke flere faddere

Ifølge Fredriksen bisto Plan Norge med faglig ekspertise og tilrettelegging av reisene. De var med å finansiere serien og hadde egne ansatte med på turen. Men Plan la ikke premisser for serien, understreker han.  

– Det er grunnløse påstander. Utgangspunktet for Stuck er tunge rapporter fra FN og Verdens helseorganisasjon (WHO) om jenters rettigheter, barneekteskap og seksualisert vold. 

– Ville Stuck vært annerledes om Plan ikke var samarbeidspartner?

 – TV Wonder ville aldri ha laget en slik serie der så sårbare jenter forteller så utleverende historier hvis vi ikke var trygge på at de fikk den nødvendige beskyttelsen og oppfølgingen i etterkant. Her har Plan vært uunnværlig, og sånn sett hadde det ikke vært noen serie uten et samarbeid med en organisasjon som Plan, sier Fredriksen.

Plans kommunikasjonssjef Siv Meisingseth forteller at Plan ikke har fått oppsving i donasjoner eller nyrekrutterte faddere som følge av Stuck, og at ”det heller ikke [er] målet”

– Vårt mål med å bidra til Stuck er å skape oppmerksomhet om alvorlige brudd på jenters rettigheter. Vi vurderer effekten av serien ut i fra hvor mange som har sett episodene, hvor mye de har sett og hvor mye engasjement seerne viser. På alle disse indikatorene ser vi at Stuck har vært en suksess, sier hun.

Personene som har klaget inn Aftenposten til PFU, mener det er uklart om Stuck er  kampanje eller journalistikk. Denne skjermdumpen er fra Aftenpostens Stuck-side. 

Sponset innhold

Sponsing av redaksjonelt stoff – såkalt content marketing – har vært et hett tema i presse-Norge. I jakt på nye måter å finansiere stoff, har flere mediehus inngått samarbeid med kommersielle aktører.

Stuck er klaget inn til PFU for brudd på Vær varsom-plakatens punkt 2.2 og 2.3, som sier at "Redaktøren skal opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet" og at pressen skal "unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet"

Klagerne viser også til punkt 2.6, 2.7 og 2.8, som pålegger redaksjoner å ”avvis[e] kommersielt innhold som kan forveksles med det enkelte mediums journalistiske presentasjon”, ”unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff”, mens ”sponsing eller produktplassering i nyhets- og aktualitetsjournalistikk er uforenelig med god presseskikk”.

Saker som tidligere er felt på punktene om sponsing er VG-saken ”En norsk tsunami” – en reportasje om en flodbølge på Vestlandet i 1934 – som var sponset av Nordisk film i forbindelse med kinofilmen Bølgen. Her mente PFU at det for leseren var uklart at dette var et sponset produkt og felte VG for brudd på VVP punkt 2.6. 

PFU felte også TV2-dokumentaren «Rå fisk og sylskarpe knivar» - hvor Arne Hjeltnes reiste til Japan for å møte sushi-kokker. Programmet var finansiert av Sjømatrådet, og PFU mente at skillet mellom reklame og journalistikk var utydelig.

Aftenpostens nettdokumentarer har også vært i PFU tidligere. I 2014 klagde Hennes & Mauritz webserien Sweatshop – som omhandlet unge motebloggeres møte med tekstilfabrikkene i Asia - inn til PFU. Et av klagepunktene gikk på at Aftenpostens hadde samarbeidet med Fremtiden i våre hender.

PFU avviste denne delen av klagen fordi ”programmet ikke handler om [H&M]. Men Utvalget vil på generelt grunnlag peke på viktigheten av publisistens fulle og hele ansvar for innholdet, uansett samarbeidsrelasjoner og eksterne oppdrag”, het det i PFUs uttalelse. Aftenposten fikk ellers fullt medhold. 

Publisert: 05.02.2018 10.20.30 Sist oppdatert: 05.02.2018 10.20.31

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes. Vi aksepterer heller ikke innlegg med lenker til andre sider.