unrest, Horizontal

Soldater holder vakt etter angrepet på Redd Barnas kontor i Jalalabad  24. januar. Situasjonen for hjelpeorganisasjonene er svært vanskelig i Afghanistan og de lokale organisasjonene er særlig utsatt.

Foto: NTB scanpix

Lokale hjelpearbeidere tar støyten i Afghanistan

I Afghanistan er det svært farlig å være hjelpearbeider. Og aller farligst er det for de lokale hjelpearbeiderne. Mens internasjonale organisasjoner trekker seg ut eller reduserer innsatsen, blir de lokale organisasjonene igjen.

Av Mohammed Harun Arsalai og Mohsin Khan/ IRIN i Jalalabad Sist oppdatert: 14.02.2018 14.10.31

Noen dager etter det militante angrepet på den internasjonale organisasjonen Redd Barnas kontor i Jalalabad øst i Afghanistan står Jehanzeb Sherzad på den andre siden av gaten og ser på ødeleggelsene. Han er ansatt i en lokal organisasjon i nærheten.

– Disse angrepene er katastrofale, sier Sherzad mens han følger med på arbeiderne som undersøker ødeleggelsene.

– Folk har ikke jobber, og disse organisasjonene skaffer oss og vårt lokalsamfunn en utvei slik at vi kan leve på en anstendig måte med litt verdighet.

24. januar angrep bevæpnede menn Redd Barnas kontor og drepte fire ansatte. Islamic State Khorasan Province (ISKP), en avlegger av Den islamske staten (IS), tok på seg ansvaret. Angrepet ble fulgt av flere angrep i Kabul som Taliban tok ansvaret for, blant annet en bombe som tok livet av mer enn 100 mennesker 27. januar.

Den siste rekken av voldelige angrep har tvunget bistandsorganisasjoner over hele Afghanistan til å revurdere omfanget av arbeidet sitt i et land der humanitær tilgang allerede har blitt trappet ned. Mens store internasjonale bistandsorganisasjoner trekker seg ut, fortsetter lokale organisasjoner å være i skuddlinjen.

 

Tilbaketrekning til urbane områder

– Vi har en følelse av konstant trussel og uro, sier Sherzad, som jobber for Afghanistan Center for Training and Development i Jalalabad.

– Alle venter på flere angrep, og det er ødeleggende for de lokale organisasjonenes muligheter til å tilby tjenester.

Mens angrep på internasjonale bistandsorganisasjoner eller høyprofilerte mål stjeler overskriftene i mediene, er det lokale, afghanske ansatte og arbeidere som er mest utsatt. De siste 20 årene har mer enn 1150 bistandsarbeidere blitt bortført, såret eller drept i overlagte angrep i Afghanistan, ifølge Aid Worker Security Database.

Afghanere utgjør nesten 90 prosent av disse. 372 av de som ble drept, var afghanere. Meena Ahmad Alokozay, assisterende direktør i Jalalabad-baserte Afghan Trust Development Service Organization, forteller at den økende usikkerheten har begrenset organisasjonens rekkevidde de siste årene.

Drapstrusler relatert til organisasjonens arbeid med utdannelse og kvinners rettigheter på landsbygda har tvunget dem til å nedjustere programmer og avslå tilgjengelig internasjonal finansiering, selv om de ansatte har ferdigheter og kunnskap nok til å ta på seg mer arbeid.

Usikkerheten har tvunget organisasjonen til å redusere antall ansatte og trekke seg tilbake til  urbane områder, der det bor færre mennesker som er i målgruppen for bistandsprosjektene.

– Nå må vi begrense oss til byene, sier Alokozay. – Vi tør ikke å reise til avsidesliggende områder.

De siste angrepene har redusert organisasjonens rekkevidde i enda større grad. Alokozay sier at hun har bedt de fleste av sine ansatte om å jobbe hjemmefra. De som fortsatt jobber i bistandsprosjekter i avsidesliggende områder, må være ekstra forsiktige.

– Vi sender våre arbeidere og ansatte til landsbygda i forkledning slik at de kan gå på jobb og reise tilbake i trygghet, sa hun.

 

Tør ikke jobbe på landsbygda

Dette er et annet tegn på det skiftende humanitære landskapet i Afghanistan, der ustabilitet har tvunget bistandsorganisasjoner til å ta tøffe avgjørelser.

Etter angrepet i Jalalabad har Redd Barna uttalt at de har innstilt arbeid over hele landet. Andre organisasjoner har sagt at de vil revurdere arbeidet sitt i Afghanistan. I fjor sa Den internasjonale Røde Kors-komiteen at de vil «drastisk redusere sin tilstedeværelse» i Afghanistan etter at flere av de ansatte har blitt bortført eller drept. Men når bistandsorganisasjoner trekker seg ut, blir store deler av landet som anses som for risikabelt, forlatt.

«I Afghanistan har områdene med størst behov minst humanitær tilstedeværelse» står det i en rapport fra OCHA, FNs nødhjelpskoordinerende arm, som ble utgitt i 2017. I rapporten ble de økende problemene med bistandsarbeid i voldsherjede områder analysert. 

 En undersøkelse utført av programmet The Secure Access in Volatile Environments i 2016 satte søkelys på det de kalte «en tydelig ubalanse» i bistandsdekningen i Afghanistan. Undersøkelsen målte humanitær tilstedeværelse over hele landet i en treårsperiode med dårlig sikkerhet. Et av funnene var at internasjonale organisasjoner jobbet i samme antall provinser som tidligere i denne perioden, men de var mindre ute i distriktene. I 2012 jobbet de observerte organisasjonene i gjennomsnitt i 18 distrikter, mens i 2014 var gjennomsnittet bare ti.

Mens internasjonale organisasjoner kan skifte base, styrke sikkerheten eller forlate det hele, har mange lokale organisasjoner ingen valgmuligheter.

– Lokale organisasjoner må håndtere situasjonen og fortsette siden de ikke har andre muligheter, sier Pastana Durrani, som jobber i utdanningsorganisasjonen Pen Path.

 

Lokale arbeidere i skvis

Deler av østlige Afghanistans Nangarhar-provins, der Jalalabad er hovedstad, har lenge vært en slagmark. De siste årene har tilkomsten av ISKP-militante grupper bidratt til ustabiliteten. Kamper som har involvert amerikanske styrker, regjeringstropper, Taliban og ISKP-krigere, fortsetter å rykke sivile opp med roten: Nesten én million mennesker i Nangarhar er fordrevet, ifølge OCHA. Provinsen er også hjem for hundretusenvis av personer som har returnert fra Pakistan med få ressurser. De humanitære behovene er økende, men lokale bistandsarbeidere føler seg skviset.

Durrani forteller at de som jobber i lokale organisasjoner, ofte møter sterk mistro blant sivile som de prøver å hjelpe. Mens militante står bak de fleste angrep på sivile i Afghanistan, er det også mange luftangrep som regjeringen eller internasjonale styrker står bak. Ifølge FN ble mer enn 460 mennesker drept eller skadet i luftangrep de første ni månedene i 2017 – et år da USAs luftstyrker registrerte flest luftangrep på seks år i Afghanistan.

– Mennesker på landsbygda, både sivile og militante, er skeptiske til oss, selv om organisasjonen er lokal, forteller Durrani.

– De sier: «På den ene siden dreper dere oss, og på den andre siden opptrer dere som om dere hjelper oss.»

Siraj Hadaf Pathan, en journalist som også jobber med lokale organisasjoner som deler ut poliovaksiner og medisiner utenfor Jalalabad, sier at de mange fordrevne menneskene betyr at det er større humanitære behov enn noensinne, men situasjonen er også farligere enn noensinne for bistandsarbeidere.

Pathan fortalte at han vekselvis har blitt anklaget for å være «uislamsk», etterretningsagent fra Pakistan og medlem av Taliban. De siste angrepene har gjort situasjonen enda farligere.

– Jo verre volden blir i områdene rundt der vi jobber, jo farligere blir jobben vår.

 

 

 

Om IRIN News

Denne saken er opprinnelig publisert av vår samarbeidspartner IRIN News, et nyhetsbyrå som har spesialisert seg på å dekke humanitære kriser. 

Den engelske versjonen av saken kan leses her.

IRIN er ikke ansvarlig for oversettelsen.

–  Svært vanskelig, men fortsatt mulig å drive hjelpearbeid

Afghanistankomiteen har jobbet i Afghanistan over 30 år, blant annet under krigen mellom Sovjet og afghanske geriljagrupper og da landet ble styrt av Taliban. Men generalsekretær Liv Kjølseth legger ikke skjul på at arbeidsforholdene er svært vanskelige nå.

 Av: Tor Aksel Bolle

–  Den forverrede sikkerheten er særlig merkbar i Kabul og i Jalalabad. Bevegelsesfriheten til våre ansatte er svært redusert og nesten alle reise over distanse må gå med fly. Det er selvsagt dyrt. Men vi jobber videre og driften av jordmorskolen i Jalalabad går foreløpig som normalt, sier Kjølseth til Bistandsaktuelt

Hun understreker at det fortløpende vurderer situasjonen og er i tett dialog med andre organisasjoner og den norske ambassaden.

– Dere har jo nesten bare afghanske ansatte – hvordan opplever de situasjonen?

– De har det tøft. De lever jo under et voldsomt press, men er opptatt av å komme på jobb og arbeide videre. I tillegg til at sikkerhetssituasjonen er en stor belastning så er det også mange som frykter at de skal miste jobben. Så vi prøver å opprettholde en slags normalitet og et godt arbeidsmiljø selv om situasjonen er svært vanskelig, sier Kjølseth.

Det mange spør seg om nå er om angrepet på Redd Barnas kontor i Jalalabad var målrettet. Altså at det var hjelpeorganisasjonen som var målet. Taliban har ikke tradisjon for å bevist angripe hjelpearbeidere, men IS opererer trolig på en annen måte. IS har sagt at de sto bak og at de angrep «svenske og britiske organisasjoner».

– Vi vet ikke om angrepet i Jalalabad representerer et noe nytt, om det betyr at hjelpeorganisasjoner i større grad blir legitime mål for ulike grupper. Det vil i tilfelle være svært alvorlig, sier Kjølseth.

 

Astrid Sletten jobber for Norges Røde Kors i Kabul og forteller at bevegelsesfriheten i Kabul nå er ekstremt begrenset.

–  Jeg forflytter meg nå kun mellom kontoret og boligen. Jeg har jobbet i Afghanistan i nesten 6 år og det har aldri vært så ille som nå, sier hun.

I likhet med Kjølseth mener Sletten at angrepet i Jalalabad var svært alvorlig og at det kan representere noe nytt.

–  Det kan virke som det nesten pågår en slags konkurranse mellom Taliban og IS om hvem som kan gjøre det verste aksjonene. Taliban har tidligere vært ganske tydelige på at de ikke angriper hjelpeorganisasjoner, selv om det jo har hendt at ulike fraksjoner har gjort det. Det er klart at vi er veldig bekymret for at hjelpeorganisasjoner skal bli et prioritert mål, sier Sletten,

Hun forteller at arbeidet Røde Kors Norge støtter fortsatt i stor grad lar seg gjennomføre.

–  Vi jobber gjennom Røde Halvmåne som har en helt annet aksept lokalt enn utenlandske organisasjoner. De blir faktisk ofte bedt av både Taliban og av IS om å komme inn i deres områder med mobile helseteam. Men det er klart at muligheten til å kontrollere hvordan arbeidet foregår og så videre er kraftig redusert. Og Den internasjonale Røde Kors-komiteens arbeid er blitt rammet, de har trukket seg ut av en rekke områder, sier Sletten.

Publisert: 14.02.2018 14.10.30 Sist oppdatert: 14.02.2018 14.10.31

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes. Vi aksepterer heller ikke innlegg med lenker til andre sider.