De bankende hjerter

Møt tre ildsjeler som med hele sitt hjerte har kastet seg inn kampen mot urettferdighet. De gir mer enn hjertesjokolade for å vise at de bryr seg. Hva får noen til å vie livet sitt for å hjelpe andre? Les kjærlighetserklæringene de har sendt oss.

Av Anne Håskoll- Haugen Sist oppdatert: 19.04.2015 16.03.17


– Kameraet er mitt viktigste våpen


Navn: Kirsten Mellin- Olsen (78)

Kjærlighet til: Guatemalas enker

Kirsten Mellin-Olsen på skurrete linje fra Guatemala:

 – Ildsjel? Ja, jeg er jo det. Hun ler.

 – Du vet, det er veldig smittende. Når man er sammen med så mange andre engasjerte mennesker er det vanskelig å la være.

Mellin-Olsen snakker om de andre aktivistene i Latin-Amerikagruppen, organisasjonen hvor hun har vært aktiv siden 1980-tallet. Her startet hun en egen kvinnegruppe for 27 år siden; kampsaken var å informere nordmenn om menneskeretthetssituasjonen på kontinentet.

– Jeg reiste til Guatemala første gang i 1986. Jeg trodde jeg kom til et demokrati, det var slik landet ble fremstilt i norske aviser. Men da jeg kom over grensen fra Mexico, ble mennene revet ut av bussen og slått av militæret. Det var en voldsom opplevelse.

Mellin-Olsen er utdannet på Statens Kunst- og håndverksskole og Kunstakademiet, hun reiste til Guatemala for å bli kjent med urfolkets fargerike kunst. Det ble i stedet et livslangt engasjement for å fortelle nordmenn om overgrepene mot maya- befolkningen i landet. Spesielt har hun engasjert seg for alle de som ble enker i den væpnede konflikten som fortsatt pågikk da hun kom til Guatemala i 1986. Og da urfolksleder og fredsprisvinner Rigoberta Menchú Tum kom til Norge i 1988 – fire år før hun fikk prisen – var det hos Mellin- Olsen hun fikk losji.

"Jeg ville endre livene deres"

– Jeg hadde et håp om at hvis jeg klarte å opplyse folk i Norge om hvordan disse kvinnene ble behandlet, så kunne jeg bidra til å endre situasjonen deres, forteller hun.

Hennes viktigste våpen har vært kameraet. Det har blitt flere fotoutstillinger, bok og  kunstprosjekter med barna som mistet foreldre under konflikten. Hun har vært ledsager for de som overlevde massakrer, og har ikke minst brukt hundrevis av timer som pådriver i Latin- Amerikagruppens opplysningsarbeid i Norge. Snart er også en film ferdig. Alt er frivillig arbeid uten en krone betalt. Hvert år tilbringer hun et par måneder i Guatemala og jobber i enkenes organisasjon, Conavigua.

– Jeg har blitt æresmedlem der nå, forteller hun. Og i kveld skal hun spise middag med sin gamle venn, fredsprisvinner Rigoberta Menchú Tum.

 

 – Vi trodde alt var mulig

 

Gro Randby 

Navn: Gro Bøckmann Randby (56)

Kjærlighet til: Voldtektsofre i Kongo

– Jeg har visst helt siden jeg var liten at jeg ville ut i verden å engasjere meg. Det har vært et eventyr, selv om det var hardt, vi ofret mye, forteller Gro Randberg når hun oppsummerer 25 år med engasjement i Romania, Armenia, Mosambik, Bosnia, Rwanda, Uganda og DR Kongo.

Hun er odelsjenta, sykepleieren og agronomen som aldri følte hun var noen typisk bygdejente. Samtidig som hun drev en stor gård i Sørum og oppdro sine seks barn, bygget hun opp organisasjonen Christian Relief Network sammen med ektemannen. Det har blitt mange prosjekter; alt fra nødhjelpssendinger til Romania og Armenia, suppekjøkken i Mosambik og Bosnia, til store prosjekter i DR Kongo og Uganda.

– Vi sendte et team til Kongo rett etter folkemordet i Rwanda i 1994. Vi startet med å jobbe med barn.  Så delte vi ut hakker, spader og såkorn og bygde opp igjen skoler og helsestasjoner. Gjennom helsestasjonene og arbeidet blant flyktninger fikk vi innsikt i de brutale voldtektene kvinner og barn var utsatt for. Vi engasjerte to sterke kvinner til å lede arbeidet og mobiliserte kvinnenettverk i kirkene. Mottakssentre ble etablert, lokale helsestasjoner utrustet, og etterhvert bygde vi ut ekspertise og sykehus innenfor fistelkirurgi. Vi var unge, optimistiske, fulle av tro og pågangsmot – vi trodde alt var mulig!

"Jeg tror vi er lagd for å hjelpe andre"

– Var det det?

– Ja! Folk ser brannen din og setter deg i kontakt med andre som brenner. Det ene leder til det andre. Du må ville noe og ha en sterk overbevisning for å få det til. Men vi gjorde det; samlet inn penger og skaffet finansiering fra Norge og England.

Randby forteller at troen er drivkraften.

– Men det er ikke et kall. Min tro er praktisk orientert, jeg tror det er dette vi er skapt til, det vi er lagd for; å hjelpe andre. Jeg har åpnet verden for barna mine, men de har også måttet lide under foreldre som har reist mye. Det har vært en høy pris å betale.

 

– Det er urettferdigheten som motiverer meg 

David Durkan crop

Navn: David Durkan (66)

Kjærlighet til: Nepals land og folk

 – Jeg reiste til Nepal første gang i 1977 for å klatre fjellene der. Men da jeg forsto hvordan befolkning hadde det, ønsket jeg a gjøre noe for dem, forteller klatreren som har besteget topper på fem kontinenter.

David Durkan var bråkmakeren på skolen som droppet ut og vervet seg til militæret da han var 16 år. Han kom til Norge med NATO i 1971. Senere ble det jobb i sportsbransjen og som reiseleder. Durkan vendte tilbake til Nepal flere ganger for å være tur- og klatreguide for turister, og møtet med befolkning der endret livskursen.

– Mange lokale blir brukt som bærere når turister skal ledes opp fjellene, og de ble behandlet dårlig. På Mount Everest, er de nepalske arbeiderne utsatt for stor fare; de jobber under enormt press, har lite kunnskap, dårlig utstyr, lav lønn og dårlig forsikring. Mens de lokale gjør alt det harde arbeidet, ligger turistene trygge i teltene sine. 104 lokale har dødd på Everest, forteller Durkan.

"Jeg brukte alt jeg tjente på å bygge skole for sherpaenes barn"

I 1985 ledet han turister til Base Camp under den aller første norske ekspedisjonen til Mount Everest, ledet av Arne Næss. Han brukte alt han tjente på jobben til å bygge en skole for sherpaenes barn.

– Jeg møtte en dame som studerte de fattige, og tenkte at det må være det siste de trenger. Folk vet jo at de er fattige! sier han oppgitt.

Siden har briten reist tilbake 36 ganger, og etter hvert startet han sin egen organisasjon; Mountain People. På 30 år, har det blitt over 500 små og store prosjekter. Blant mye annet, har han oppgradert 20 skoler, skaffet dem toaletter, rent vann, byttet ut jordgulv med betong og bygget på flere klasserom der det har vært nødvendig. Han har gitt symaskiner til fattige kvinner som syr sanitetsbind og selger videre. Et eget helse- og tannlegesenter for to skoler og et blindehjem er også blant tiltakene han har satt i gang.

Nepal har blitt hans tredje hjemland. 

– Det er urettferdigheten som motiverer meg til å bruke så mye tid og energi på dette. Og jeg blir forbanna når jeg ser de store organisasjonene bruke enorme summer på dyr administrasjon. Det vi har fått til, har kostet en brøkdel av hva de bruker. Det blir mye gratis arbeid. Penger får jeg fra venner og fra jobben min. Så mye av bistanden går til å finansiere store prestisjeprosjekter, men jeg tror mer på de små prosjektene, sier han.

I mars reiser han tilbake for 37ende gang.

 

Kjenner du flere bankende hjerter? Del historiene deres med oss i kommentarfeltet! 

 

 

Kirsten Mellin- Olsen flankert av fredsprisvinner Rigoberta Menchú Tum (t.v) og menneskerettighetsaktivist Rosalina Tuyuk. 
Publisert: 13.02.2015 13.01.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.03.17