Kinesiske ­investeringer har gitt sterk vekst i Etiopias sko­eksport. Bildet er fra samlebåndet hos skoprodu­senten Huijan. Foto: AFP/Jenny Vaughan/NTB 

Håper på afrikansk tigersprang

I Øst-Asia begynte det økonomiske miraklet med arbeidsintensiv industri. Kan afrikanske land kopiere de asiatiske tigrene?

Av Asle Olav Rønning Sist oppdatert: 19.04.2015 16.03.44

Økte priser på olje og gass, mineraler og andre råvarer har vært viktige faktorer bak veksten som mange afrikanske land har opplevd siden 2000. Men oljeleting og gruvedrift gir få arbeidsplasser og veksten er ujevnt fordelt.

Det som virkelig kan skape jobber er om afrikanske land greier å utvikle en industriproduksjon for eksportmarkedet etter asiatisk mønster. Tall fra FNs organisasjon for industriell utvikling, UNIDO, viser at Afrikas andel av verdens industrielle vareproduksjon i dag kun utgjør 1,5 prosent.

Nå ser imidlertid optimistene tegn på at flere afrikanske land står i startfasen av en eksportbasert industrivekst. En av dem som har grepet mulighetene er kinesiske Helen Hai, leder for konsulentfirmaet China Africa Consulting.

– Hemmeligheten til de asiatiske tigrene var at de skapte millioner av jobber ved å koble seg på globale produksjonskjeder, sier Hai.

Hun mener Afrika nå kan være i ferd med å gjøre det samme.

Etablerte fabrikk

Hai er tidligere visepresident i den kinesiske skoprodusenten Huajian. Hun ledet selskapets etablering av produksjon utenfor Addis Abeba i Etiopia i 2011, en etablering som kom etter invitasjon fra tidligere statsminister Meles Zenawi.

Etiopia har tradisjon for produksjon av sko og andre varer i skinn. Med mer enn 50 millioner storfe, og like mange sauer og geiter, har landet på Afrikas Horn god tilgang på hjemmeavlede råvarer av skinn og lær.

I dag, tre år etter etableringen, har Huajian 3500 ansatte i Etiopia som lager to millioner par sko i året. Hai startet senere konsulentfirma og gir råd til flere afrikanske regjeringer som vil lokke til seg kinesiske investeringer. Målet er å finne hvert enkelt lands konkurransefortrinn.

– Det er en myte at Afrika har lav effektivitet. Dette er kun et spørsmål om opplæring, sier Hai til Bistandsaktuelt.

Lønnsvekst

For kinesiske selskaper er lave lønninger et viktig argument. Kinesiske industriarbeiderlønninger stiger, og de mest arbeidsintensive delene av industrien er på vei bort fra Kina.

Hai presenterer noen enkle regnestykker: En arbeider koster ti ganger mindre i Etiopia enn i Kina. Produktiviteten er noe lavere, men dette overskygger ikke forskjellen i månedslønn. Med bedre opplæring vil dessuten produktiviteten bli like god.

Svakt utbygd infrastruktur i Afrika er et stort problem, og gir høye utgifter til varestrømmer, transport og lagerhold. Ifølge Hai kan utgiftene på disse områdene være fire ganger så høye som i Kina, men sluttsummen blir likevel positiv.

Kina har hittil vært mest interessert i Afrikas naturressurser. Offisielle kinesiske tall viser at samlede investering i vareproduksjon i Afrika kun utgjorde 15 prosent i 2011. Petroleum og gruver sto da for 30 prosent.

Hai forteller imidlertid om stor interesse fra kinesiske selskaper for å etablere seg med industriproduksjon i afrikanske land. Hun sier at det også er merkbar interesse fra vestlige selskaper som IKEA og Hennes & Mauritz.

85 mill. jobber

Rapporter fra Verdensbanken viser at det er muligheter for afrikanske land i en rekke ulike sektorer. Nøkkelen er å satse på produksjon som er lite kapitalkrevende. Ved siden av lave lønninger er tollfri adgang til markeder i USA og EU en viktig faktor.

Allerede i 2011 beskrev tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, kinesiske Justin Yifu Lin, hvordan utflytting av bare en liten andel av Kinas om lag 85 millioner industriarbeidsplasser i vareproduksjon vil være en viktig vekstimpuls for afrikanske land.

Lin tar til orde for en utviklingspolitikk der staten spiller en sentral rolle og støtter entreprenørene som går foran. Samtidig må innsatsen konsentreres om bransjer der det enkelte land har fortrinn.

Stor medieinteresse

Internasjonale media som BBC, CNN og Economist har i år hatt fyldige reportasjer om Afrikas muligheter i vareproduksjon. Veksten i Etiopias skoproduksjon er kroneksempelet. Men positive tegn også i andre land og bransjer trekkes fram. Økonomer og politikere er på banen.

– Alle snakker nå om dette, sier forsker Peter Kragelund, leder for International Development Research Group ved danske Roskilde Universitet.

Afrika-eksperten mener imidlertid at de håndfaste bevisene på at en virkelig endring er i gang foreløpig mangler.

– Om man ser på historien, sier Kragelund, er det ingen umulighet for afrikanske land å kopiere suksessen fra land som Taiwan, Sør-Korea, Singapore eller Kina. Det er ganske sikkert at mange industrijobber vil flyttes bort fra Kina. Men i dag vet vi rett og slett ikke om disse jobbene ender i afrikanske land eller i lavkostland i andre deler av Asia.

Mangler grunnfjell

Kragelund peker på at de fleste afrikanske land mangler et industrielt grunnfjell å bygge på. Mange afrikanske land etablerte industriproduksjon etter frigjøringen og produserte varer som for eksempel sykler og radioer for hjemmemarkedet.

Denne industrien var ofte lite konkurransedyktig og forsvant «ut med badevannet» da det internasjonale samfunnet med Verdensbanken og det internasjonale pengefondet IMF presset fram strukturreformer i afrikanske land på 1980- og 1990-tallet.

– Alle subsidier ble kuttet fra den ene dagen til den neste. Det er riktig at industrien var preget av korrupsjon og dårlige ledelse. Men man var i ferd med å bygge opp en kompetanse. Alt dette er borte i dag. All teknisk kompetanse er gått tapt, sier Kragelund.

En rapport fra FNs organisasjon for handel og utvikling, Unctad, viser at industriproduksjon (gruvedrift ikke inkludert) som andel av Afrikas brutto nasjonalprodukt falt fra 15 prosent i 1990 til 11 prosent i 2008.

– Uten et grunnfjell av teknisk kompetanse og fagkunnskap er det svært krevende å bygge opp ny industrivirksomhet, påpeker Kragelund.

Et unntak fra denne trenden er Sør-Afrika, som har kontinentets største industrielle base. Lønnsmessig ligger imidlertid Sør-Afrika så høyt at landet er lite attraktivt for arbeidskrevende industri. For Kragelund er det logisk at det nå ser ut til å være Etiopia som viser flest industrielle lyspunkt. Etiopia er nemlig et annet unntak, som beholdt deler av sin industriproduksjon gjennom 1980- og 1990-årene.

Mindre optimistisk

Kragelund får støtte fra professor Deborah Bräutigam, som leder China Africa Research Initiative ved Johns Hopkins School of Advanced International Studies i Washington DC, USA.

Tall samlet inn av forskningssenteret viser at kinesiske investeringer i vareproduksjon i Afrika økte i verdi fra 300 millioner dollar i 2009 til drøyt 500 millioner dollar i 2012.

Bräutigam sier likevel til Bistandsaktuelt at hun i dag er mindre optimistisk når det gjelder afrikansk industriell vekst enn hun har vært tidligere.

– Det er fortsatt for tidlig å si. Men jeg er mer pessimistisk enn jeg har vært tidligere. Afrika har en lang vei å gå for å bli attraktivt for investorer, sier hun.

I praksis gjør mangel på elektrisk kraft at fabrikkene står stille, mens overfylte kontainerhavner gjør at varene ikke kommer fram. I Asia har landene kunnet bygge videre på erfaringer hos naboland. I Afrika er det ingen suksesshistorier i nabolaget, påpeker professoren.

– Det er noen interessante investeringer. Men vi kommer ikke til å se noen kraftig vekst etter kinesisk eller asiatisk modell, spår Bräutigam.

Hun mener at årsaken til optimismen ikke er en bevisst opphaussing. Heller et resultat av store forhåpninger og entusiasme.

Hennes & Mauritz opplyser til -Bistandsaktuelt at selskapet har begynt produksjon i liten skala i Etiopia og Kenya. Kleskonsernet vil «av konkurransehensyn» ikke opplyse hvor stort omfanget er.

– Etiopia er et land i utvikling og vekst, og vi ser at vi kan skape arbeidsmuligheter og redusere arbeidsledigheten i landet. Etiopia har også et tydelig fokus på å bygge opp sin tekstil- og klesindustri. Det er et ledd i regjeringens arbeid for å oppnå tusenårsmålene for utvikling, sier Andrea Ross i Hennes & Mauritz’ kommunikasjonsavdeling i en e-post.

Spår supervekst

Ledelsen i Nigerias største industrikonsern har sterk tro på Afrikas økonomiske utsikter.

Sani Dangote er visepresident i Dangote Group, Nigerias største private selskap med virksomhet innenfor en lang rekke økonomiske sektorer.

Han er stor optimist med hensyn til Afrikas industrielle potensial.

- Vi vil se en vekst som verden ikke har sett maken til, sa Dangote til Bistandsaktuelt da han deltok på Norwegian-African Business
Summit i Oslo tidligere i år.

Dangote peker på at utenlandske investorer så langt bare har forsynt seg med Afrikas kirsebær – de aller mest lokkende investeringene i olje, gass og gruvedrift. Potensialet er imidlertid stort innen andre sektorer, ikke minst jordbruk, mener han.

Dangote Group går nå tyngre inn i dyrking og foredling av mat.

Fra før er industrikonglomeratet et av Afrikas største, med virksomhet i flere land innen sement, mel, sukker, stål, olje/gass og eiendom.

Publisert: 16.12.2014 05.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.03.44