Antropolog Mari ­Nythun Sørlien gir en klem til en kvinne som har overlevd ebola i Siera Leone. Jobben hennes er å informere folk om smittefare. Hun jobber uten noe form for verneutstyr. Foto: Leger Uten Grenser

Den livsviktige klemmen

Antropolog Mari Nythun Sørlien reiser rundt til ebola-rammede landsbyer og forteller folk hvordan de skal unngå smitte. Men en like viktig del av jobben er å følge de friskmeldte hjem til familien for å vise at de ikke ­lenger er smittefarlige.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 19.04.2015 16.03.40

Kampen mot ebola er mer enn medisiner. Vi hører mye om helsepersonell som melder seg til tjeneste, men også antropologer jobber for å redde liv.

– Leger og sykehus er selvfølgelig viktig, men vi får ikke kontroll på ebola-epidemien om vi ikke klarer å forhindre at folk blir smittet. Det klarer vi bare hvis vi kjenner de lokale forholdene, forklarer sosialantropolog Mari Nythun Sørlien.

Sørlien har kommet tilbake til Norge etter åtte uker som helsepromotør i Kailahun i Sierra Leone på oppdrag for Leger uten grenser. Da vi snakket med henne på telefon, var hun fortsatt i karantene etter åtte uker i felt. Det er maksimal tid for ikke-medisinsk personell under så ekstreme forhold.

– Å jobbe som helsepromotør handler blant annet om å informere lokalbefolkningen om smittefaren. Vi kartlegger de kulturelle årsaker til at smitten sprer seg, og basert på det de finner lages informasjonskampanjer på radio, rollespill og plakater for å informere på en måte som er tilpasset dem. I tillegg reiser jeg ut til landsbyene for å snakke med folk.

Jobben gjør hun ikke alene. Sørlien ledet et team på 20 helsearbeidere, og 800 lokale som jobber med å spre informasjon i egne landsbyer. De snakker språket og kjenner forholdene.

En kamp mot myter

Sørlien har reist rundt i mange landsbyer og sett på nært hold hvordan folk forholder seg til smittetrusselen. Hun forteller om stor frykt og behov for informasjon. Men ikke alle stoler på at Leger uten grenser er der for å hjelpe dem. Det har vært en utfordring, det er helt avgjørende at folk oppsøker sykehus hvis de mistenker smitte.  

– I begynnelsen var det mange rykter; noen mente sykdommen hadde kommet med oss, en epidemi hvite mennesker hadde påført dem. Noen var opptatt av at ebola bare rammet enkelte stammer, eller at bare svarte mennesker ble syke. Dette var rykter jeg ble konfrontert med. I tillegg var det mange rykter knyttet til sykehuset; at vi lurte folk inn for å stjele blod og organer for å selge det videre til Europa, at folk ble kastet i massegraver eller at legene ikke behandlet pasienter i det hele tatt.

Sørlien forteller at Leger uten grenser nå for det meste er akseptert av de lokale.

– Men ulike rykter dukker opp med jevne mellomrom, spesielt når vi kommer til nye områder. Da er det viktig å ta det på alvor, og bruke tid på å snakke med folk. Det er nettopp slike ting som er viktig å vite om for at legene skal kunne gjøre jobben sin, mener hun.

Uten beskyttelse

En annen viktig del av jobben hennes var å følge friskmeldte pasienter tilbake til hjemstedet.

– Mange som har vært smittet møtes med stor skepsis når de vender tilbake til landsbyene sine, og vi forsøker å passe på at de blir tatt i mot. Vi møter landsbyhøvdingen og forklarer at personen ikke er smittefarlig lenger. Vi passer på å ta på dem, håndhilse og klemme, så alle kan se at det ikke er farlig å ha kroppskontakt. Så møter vi familien, og gjør det samme der. Det er et stort stigma knyttet til de som har vært smittet.

Sørlien har jobbet under tøffe kår. I motsetning til medisinsk personale, som går med beskyttelsesdrakter, er Sørlien ute i landsbyer uten noe form for vern.

– Det viktigste vernet sitter i hodet. Når vi er ute i felt passer vi på ikke å ta på noe eller noen. Vi holder oss minst en meter fra menneskene vi møter, lener oss ikke inntil noe, setter oss ikke ned. Hvis jeg mister noe på bakken, kan jeg ikke plukke det opp igjen. Vi spiser ikke mat eller drikker noe når vi besøker landsbyene. Sjåføren må bli i bilen hele tiden, og vi desinfiserer hender og sko før vi setter oss inn og kjører avgårde.

Hun forteller det viktigste er å holde på konsentrasjonen, aldri la sikkerhetsrutinen glippe, til tross for hektiske og lange dager under vanskelige omstendigheter.

– Avgjørende innsats

Det ikke-medisinske personellet spiller en avgjørende rolle i kampen mot ebola.

– I tillegg til antropologer, er den største yrkesgruppen de som jobber med vann- og sanitær, personell som bygger opp sykehusene og setter opp og drifter behandlingsentrene, personal og økonomi, samt øvrig praktisk teknisk personell som drifter prosjektene. Totalt er rundt 50 prosent av de som sendes ut ikke-medisinsk personell.

Det forteller Solveig Busk ­Halvorsen, som er ansvarlig for ikke-medisinsk personell i Leger uten grenser. Hun kan ikke gi et eksakt tall på hvor mange uten medisinsk utdannelse som til enhver tid er på oppdrag, det varierer fra dag til dag.

– Det er uvurderlig å kjenne til den kulturelle konteksten for å kunne utføre jobben effektivt. Å kommunisere med lokalbefolkningen så vårt budskap kommer gjennom, handler om liv og død. Antropologene gjør en svært viktig jobb for oss, vi har flere antropologer i beredskapsgruppen nå enn tidligere, sier Halvorsen. 

Publisert: 20.12.2014 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.03.40