Den italienskbygde katedralen i Mogadishu fra 1928, står sønderskutt igjen etter to tiår med krig og klankonflikter i Somalia. Mange av bygningene rundt ligger også i ruiner etter svært harde kamper i området. Men nå har de utbombede bygningene fått nytt liv etter at tusener av internt fordrevne har bosatt seg i dem. Foto: Espen Røst

Optimisme etter blodige tiår

Islamistene i al-Shabaab er drevet ut av de store byene. Piratvirksomheten er bortimot utradert. Men å bygge et nytt land, med klanmotsetninger, overflod av skytevåpen og ukentlige terrorangrep, er i beste fall utfordrende for Somalias nyvalgte regjering.

Av Espen Røst, Mogadishu / Somalia Sist oppdatert: 19.04.2015 16.10.37

- Før sa jeg: «Welcome to hell!». Nå sier jeg: «Welcome to beautiful Mogadishu!».

Ordene er Bashir Yusuf Osmans. Hotelldirektøren ved Peace Hotel humrer lett når han sier det. 

Mogadishu var en av Afrikas vakreste byer, men det er noen år siden uttrykket «den hvite perlen ved Det indiske hav» ble brukt om byen. Osmans velkomsthilsen beskriver likevel optimismen i den somaliske hovedstaden: Tusener har returnert fra eksil og internasjonale nyhetsformidlere beskriver nå «det pulserende nattelivet» i den krigsherjede hovedstaden.

Flommer over av våpen

- Da jeg kom hit i 2010 kontrollerte Shabaab 80 prosent av byen. Nå er alt veldig mye bedre.

Det er formiddag og lunsjtid i sentrum av Mogadishu. «Abdullahi» som jobber for en internasjonal hjelpeorganisasjon, ønsker ikke sitt egentlige navn på trykk, men forteller gjerne hvordan han opplever situasjonen i landet, etter å ha bodd flere år i Europa. Nå er han tilbake for å bidra i gjenoppbyggingen av hjemlandet.

Han har akkurat rukket å si «bedre» da lyden av et skudd slår som et ekko fra murvegg til murvegg.

- Det der var nok en AK47. Sikkert fra våpenmarkedet oppi gata. Denne byen flommer over av våpen, de selges som grønnsaker selges andre steder. Det er fortsatt slik at det å ha et våpen er det tydeligste språket her; noe alle forstår. Det er virkelig helt ekstremt, sier «Abdullahi».

Han forteller at organisasjonen han jobber for må ha aksept fra den lokale klan-lederen for å kunne operere i sentrum av Mogadishu.

- Dette er et lovløst samfunn. Myndighetene kan fortsatt ikke beskytte innbyggerne. Folk forholder seg til sin egen klan, og mange klaner har sin egen milits. For at dette skal forandre seg må Somalia få et sterkt statsapparat og et retts- og politivesen. 

Men det er fortsatt et stykke dit, mener «Abdullahi»: 

- Om Amisom-styrkene (Den afrikanske unionens fredsstyrker, red.anm.) skulle trekke seg ut, er ikke Shabaab lenger unna enn at de tar makta igjen dagen etter.

Statskupp

Krigens speilbilde er fortsatt synlig for folk som beveger seg rundt i Somalias hovedstad: Våpen bæres helt åpent av sivile eller ulike sikkerhetsselskaper som skal skape trygghet for hjelpeorganisasjoner, investorer og andre. Byen har også hundretusener med internt fordrevne, som bor i provisoriske hjem.

Det store parkområdet mellom parlamentet og Bakara-markedet, som tidligere ble brukt av forelskede unge somaliske gutter og jenter, er blitt til en eneste stor flyktningeleir. Andre har slått seg ned i de mange ruinene som fortsatt preger bybildet.

Les også: Internt fordrevne utnyttes av kyniske krigsherrer

Somalia har vært preget av konflikt helt siden britisk og italiensk Somaliland ble uavhengig. Men landets grenser ble ikke klart definert og det var grensetvister og trefninger mellom Somalia, Kenya og Ethiopia gjennom hele 60-tallet. Abdirashid Ali Shermarke som vant valget i 1967, ble drept av sin egen politistyrke to år senere, og Mohammed Siad Barre tok makten gjennom et påfølgende statskupp.
 
I 1970 erklærte han Somalia en sosialist-stat, styrket båndene til Sovjetunionen og uttalte at han ønsket sosial reform: Han introduserte somali som skriftspråk i arbeidet mot analfabetisme og for å skape nasjonal identitet på tvers av klanmessige skillelinjer.

Men ifølge BBCs-journalist Mary Harper var Barres reformer et dårlig skjult trekk til fordel for hans egen Darod-klan. I boka "Getting Somalia Wrong" skriver hun at det var hans klan-politikk (til fordel for egen klan) som førte til voldelige opptøyer som endte med at han rømte landet 1991. Da Barres regjering kollapset oppstod et sikkerhetstomrom. Den påfølgende borgerkrigen skapte politisk anarki, og en voldsspiral som førte til humanitær krise.

Gikk veldig galt

I april 1992 bestemte FNs sikkerhetsråd å sende 3000 fredsbevarende soldater til det kriserammede landet. Men det ble raskt klart at dette ikke ville være nok: President George Bush tok grep og bestemte at USA skulle ta ledelsen i FNs Operation Restore Hope (ORH).

Med 25 000 mann skulle operasjonen trygge den internasjonale nødhjelpen, Men FN og amerikanerne forstod nok ikke den komplekse situasjonen på bakken. Flere klanmilitser begynte å se på de fredsbevarende væpnede styrkene som aktør i konflikten. Da en gruppe FN-soldater skulle beslaglegge våpen fra en av militsene, gikk det veldig galt:

24 pakistanske UNOSOM-soldater ble drept. Drapene skapte furore, og lederen for ORH, den amerikanske generalen Jonathan Howe erklærte krig mot Mohammad Farah Aidid og hans milits som skal ha stått bak drapene.

Det som skulle være en operasjon for å trygge nødhjelp til en humanitær krise var plutselig blitt en angrepskrig. Howe utlovet en belønning på 25 000 dollar for den som drepte eller fanget Aidid. I den påfølgende retorikken skal klan-lederen ha gjengjeldt gesten, og lovet dollar-belønning til den som kunne bringe ham Admiral Howe.

- Jeg er somalier, jeg er hos folket mitt. Jeg er sterkere enn alle, sa Aidid i et tv-intervju i 1993 da retorikken var på sitt heteste.

”Black Hawk down”

Drapene på de pakistanske soldatene økte spenningen mellom klanledere og de amerikanske lederne av fredsoperasjonen. I sin jakt på klan-milits, stoppet og ransaket amerikanske soldater somaliere på gata og gjorde ransakelser inne i det kjente Bakara-markedet i Mogadishu, hvor våpen og ammunisjon ble solgt side om side med grønnsaker, kjøtt og husholdningsartikler.

Noen hevder amerikanerne opptrådde alt for aggressivt i denne fasen; konflikten nådde uansett sitt topp-punkt da to amerikanske Black Hawk-helikoptere ble skutt ned over Mogadishu. I en gigantisk militæroperasjon for å redde mannskapene ble 18 amerikanske soldater drept, noen av soldatene ble slept døde gjennom Mogadishus gater. Det er usikkert hvor mange somaliere som ble drept, anslag sier det var hundrevis.

Redningsaksjonen ble sett på som et gigantisk nederlag for amerikanerne. Mindre enn seks måneder senere var alle amerikanske soldater hentet hjem, og en svekket og demoralisert FN-operasjon haltet videre før den ble avsluttet året etter: Det internasjonale samfunnet var slått tilbake av somaliske krigsherrer, under det som av mange blir omtalt som en av de blodigste periodene i Somalias historie. I en krig der også FN tilslutt ble sett på som en av partene.

- Amerikanerne og FN forlot et somalia som var revet i filler. Operasjonene på 90-tallet er nok oppskriften på hvordan man ikke skal opptre i en slik situasjon. Jeg var der, og de såkalte fredsbevarende styrkene gjorde lite for å sikre gatene i Mogadishu. I starten var amerikanerne ganske effektive i å sikre humanitære leveranser til et trengende folk. Men de blinket seg ut noen av militsene og ga dem spesielt hard behandling, sier BBCs afrika-redaktør og forfatter av boka “Getting Somalia Wrong”, Mary Harper, til Bistandsaktuelt.

- Til slutt endte de opp med å bli sett på som en part i konflikten, gjemte seg inne i sine militærleire, og lot svette unge krigere, ville i blikket, bak på lasteplanet av technicals, ta over gatene i Mogadishu. Den konstante skytingen og bombingen drepte titusenvis av mennesker, og skadet og fordrev enda flere. Da de utenlandske troppene dro, forlot de en by i hendene på krigsherrene Mohammad Farah Aidid og Ali Mohamed Mohamed. Nå vet vi utfallet av denne ødeleggende perioden i Somalia: Amerikanerne kom når det var kaos, men da de dro var kaoset enda større, sier Harper.

Ledes av norsk-somalier

Etter mer enn tjue år med krig og konflikt ble et nytt føderalt parlament innsatt i  august i fjor. 275 parlamentsmedlemmer ledet av norsk-somalieren Mohamed Osman Jawari fra Rahanweyn-klanen, valgte Hassan Sheikh Mohamud fra Hawiye-klanen som landets president.

Valget ble av flere karakterisert som tendensiøst, men som FNs generalsekretær Ban Ki Mon skriver i sin rapport fra januar i år: "…det var likevel det mest transparente og representative valget i Somalia de siste 20 årene, og det første til å bli holdt innenfor landets grenser".

I oktober utpekte presidenten Abdi Farah Shirdon som statsminister. Shirdon, fra Marehan Darod-klanen ble valgt med et overveldende flertall i parlamentet. Med tre av de største klanfamiliene inkludert i landets toppledelse, uttrykte somaliske kommentatorer i hovedsak optimisme. Men med en vesentlig slankere statsstruktur ble det påpekt at viktige utfordringer som helse og utdanning ikke hadde fått egne departementer.

Les også: Intervju med den norsk-somaliske parlamentslederen Mohamad Osman Jawari.

Siad Barres fall i 1991, og det påfølgende maktvakuumet, la Somalia i hendene på krigsherrer. For mange somaliere er klanen det sosiale limet samfunnet, og uten en rettstat ble klanen også det man forholdt seg til for trygghet og rettigheter. Somalia var blitt et lappeteppe av smårike klanledere, som regjerte sine områder med støtte av velstående forretningsmenn, med våpen i hånd.

Sagal Dahrir står i familiens grønnsaksbutikk i Zona K-leiren for internt fordrevne i Mogadishu. - Her er det trygt, men si til presidenten i landet ditt at vi trenger hjelp for å skape en bedre fremtid for Somalias barn, sier 16-åringen til Bistandsaktuelt. Foto: Espen Røst
Etter at islamistene i al-Shabaab ble drevet ut av Mogadishu i 2011 har tusener av internt fordrevne returnert til hovedstaden. Ifølge FN-organisasjonen OCHA bor det nå 350 000 flyktninger i Mogadishu. Foto: Espen Røst

Det der var nok en AK47. Sikkert fra våpenmarkedet oppi gata. Denne byen flommer over av våpen

«Abdullahi», hjelpearbeider
Mogadishu var en av Afrikas vakreste byer, men det er noen år siden uttrykket «den hvite perlen ved Det indiske hav» ble brukt om byen. Store områder er nå gjort om til leire for internt fordrevne. Foto: Espen Røst

Somalia

1960: Republic of Somalia etableres av italiensk og britisk Somaliland.

1969: Mohammed Siad Barre tar makten etter militærkupp.

1974: Massiv tørkeperiode sender titusenvis på flukt.

1977-78: Krig mellom Ethiopia og Somalia.

1991: Siad Barre-regimet faller. Somaliland erklærer uavhengighet.

1991: USA-ledet FN-operasjon for å sikre nødhjelp innledes.

1993: ”The battle of Mogadishu”: 18 amerikanske soldater, og flere hundre somaliere drept.

1994: Amerikanerne trekker seg ut av Somalia.

1995: FN-operasjonen UNOSOM II avsluttes.

1998: Puntland erklærer seg som autonom stat.

2000: Den første somaliske overgangsregjeringen etableres.

2004: Ny overgangsregjering tatt i ed i Kenyas hovedstad Nairobi.

2006: Union of Islamic Courts (UIC) styrer store deler av sør- og sentral-Somalia. Blir drevet ut av Mogadishu av etiopiske styrker.

2007: Al-Shabaab (utbrytere fra UIC) fortsetter kampen. De hardeste kampene i Somalia på 15 år. Styrker fra Den afrikanske union ankommer Mogadishu.

2008: NATO sender de første marinefartøyene til Aden-bukta for å bekjempe piratvirksomhet.

2011: Den verste tørken på afrikas horn på 20 år. Somalia rammes hardt; hundretusener drives på flukt. Al-Shabaab erklærer en taktisk tilbaketrekking fra hovedstaden Mogadishu.

2012: Et nytt parlament og regjering blir tatt i ed i Mogadishu.

2013: 6. mars heves våpen-embargoen mot Somalia delvis i en ny FN-resolusjon. Amisom-oppdraget forlenges til februar 2014

En amerikansk soldat patruljerer Mogadishus gater under Operation Restore Hope i 1992. Den amerikanskledede FN-operasjonen skulle sikre nødhjelp til det kriserammede landet, men endte opp med å bli betraktet som en av partene i den pågående konflikten. Foto: Peter Turnley / Corbis / NTB Scanpix

De gjemte seg og lot svette unge krigere, ville i blikket, på lasteplanet av technicals, ta over gatene i Mogadishu

Mary Harper, journalist og forfatter
Bryllupsforberedelser i en leir for internt fordrevne i Mogadishu. Etter at al-Shabaab ble drevet ut av hovedstaden har titusener returnert til havnebyen. Foto: Espen Røst
Al-shabaab har trukket seg ut av Mogadishu, men kontrollerer fortsatt store områder på landsbygda. Den siste tiden har det vært en lang rekke terrorangrep fra ekstremistgruppa inne i hovedstaden. Foto: Espen Røst
Et monument ved parlamentsbygningen i Mogadishu er lekeplass for guttene fra flyktningleiren nedenfor. Der leiren ligger var det tidligere et enormt parkanlegg. Før krigen var dette, etter sigende, det mest kjente sjekkestedet for byens unge kvinner og menn. Foto: Espen Røst

- Klansystemet er utfordrende. Systemet vil alltid være der; man kan feie det under teppet og håpe på det beste, eller man kan spille på lag med det.

Stig Jarle Hansen, Universitetet i Ås
Provisoriske butikker etableres i og rundt de mange ruinene i sentrum av Mogadishu. Sakte men sikkert gjennoppstår handel og dagligliv. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon skriver i sin rapport på Somalia fra januar i år at "det siste halvårets forandringer har åpnet et nytt kapittel for Somalias borgere. Et nytt kapittel som inneholder forventninger, optimisme og håp". Foto: Espen Røst

Somalia, Somaliland og Puntland

Somalia:

Federal Republic of Somalia var uten en samlende sentralregjering fra 1991 til sommeren 2012.

En serie fredskonferanser, i hovedsak drevet frem av det internasjonale samfunn, ble avholdt i årene etter sammenbruddet da president Siad Barre forlot landet i hendene på krigsherrer og ulike klansfraksjoner.

Den siste, i Kenya fra 2002-2004 ledet til etableringen av en overgangs­regjering, men denne kontrollerte lenge kun deler av Mogadishu. Samtidig var store deler av Sør- og Sentral-Somalia kontrollert av den islamistiske opprørsgruppen Al Shabaab.

Overgangsperioden i Somalia ble avsluttet med valget av ny president i september 2012.

En egen grunnlovsforsamling har fattet et midlertidig vedtak om ny grunnlov; denne skal revideres, før endelig vedtak skal foretas i en folkeavstemning når sikkerhetssituasjonen tillater det, fortrinnsvis innen 2016.

Sør- og sentral-Somalia er historisk sett hovedsakelig befolket av klansfamiliene Darod, Rahanweyn og Hawiye, og i den nye regjeringen er disse representert henholdsvis ved statsminister, leder av parlamentet og president.

Somaliland:

Republic of Somaliland erklærte seg uavhengig i 1991.

I 2001 ble det holdt folkeavstemning om ny grunnlov, der unionen med Somalia fra 1960 ble erklært opphevet. Folkeavstemningen ble dermed også et spørsmål om støtte til selvstendighet. 97,9 % av de avgitte stemmene støttet den nye grunnloven. 

Somaliske myndigheter har avvist folkeavstemningen som ulovlig, og Somaliland er heller ikke anerkjent av noen annen stat, og er statsrettslig sett en del av Somalia.

Somaliland er hovedsakelig befolket av de to klansfamiliene Isaq og Dir. Men også av Darod-klanen som er majoriteten i Puntland; de østlige områdene har vært gjenstand for langvarig, til dels væpnet, konflikt med Puntland, og grensene mellom de to er fortsatt et betent tema.

Lokalvalg ble avholdt i Somaliland i november 2012, for første gang på ti år, nå er Ahmed Mahamoud Silanyo president. Det er planlagt parlamentsvalg i mai 2013, valg til et eget overhus i 2014, og presidentvalg i 2015.

Puntland:

Puntland erklærte seg som en autonom provins i 1998, innenfor rammen av føderalstaten Somalia.

Puntland utgjør spissen på Afrikas Horn, og antas å ha en tredjedel av Somalias befolkning.

Abdirahman Mohamud Farole ble i januar 2009 utpekt som president.

Grunnlov ble vedtatt i april 2012, og skal harmoniseres med den føderale grunnloven vedtatt i Mogadishu. Distriktsvalg er berammet til første halvdel av 2013, parlaments- og presidentvalg til januar 2014.

Puntland har 1600 km kystlinje, men etter sammenbruddet av den somaliske staten i 1991, har kysten vært fritt vilt for ulovlig fiske, problemstillingen har blitt brukt flittig av pirater som sier de er ”havets redningsmenn”, men myndighetene i Puntland har selv blitt beskyldt for å tjene på piratvirksomheten, huse pirater og ikke ta problemet på alvor.

Etter to tiår med krig og konflikt er Somalias hovedstad relativ trygg nå. Landets ferske president Hassan Sheik Mohammed sa nylig at det nå er flere byggeplasser enn ruiner i byen. Foto: Espen Røst

- Utfordrende klanssystem

Det er i dette landskapet den nye regjeringen i Mogadishu nå skal samle Somalia til ett rike. For somaliske myndigheter er spørsmålene om hva slags styresett man skal ha ute i lokaladministrasjonene, og hva slags forhold lokaladministrasjonene skal ha til sentralmyndighetene, de mest betente.

Ifølge Ban Ki Mons rapport har somaliske myndigheter nå startet arbeidet med å etablere regionale administrasjoner i områder der islamistorganisasjonen al-Shabaab er drevet ut. Men dette er svært delikate spørsmål i et land der klansfamilier har kjempet om makt og territorier i en årrekke.

- Klansystemet er utfordrende. Systemet vil alltid være der; man kan feie det under teppet og håpe på det beste, eller man kan spille på lag med det. President Barre prøvde å neglisjere klansystemet, og det gikk, som vi vet ganske dårlig, sier Somalia-ekspert og førsteamanuensis ved universitetet i Ås, Stig Jarle Hansen.

Ros og kjeft

I begynnelsen av mars stod statsminister Shirdon foran parlamentet og presenterte regjeringens prestasjoner etter 100 dager ved makten: "En slik proaktiv strategi er i seg selv prisverdig (…) og bidrar til  et åpent og transparent styresett" skriver the Heritage Institute for Policy Studies (HIPS), en uavhengig Mogadishu-basert tenketank, i en fersk rapport.

HIPS-rapporten fremhever at den nye regjeringen har ekstremt vanskelige arbeidsforhold med et unikt utfordrende politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig landskap som bakteppe. Likevel, hevder rapporten, må regjeringen få skryt for å ha lagt grunnlaget for lover og systemer, som baner vei for et "effektivt, gjennomsiktig og ansvarlig styresett".

Regjeringen får både kjeft og ros for den politiske dialogen med distriktene. Det fremheves eksempelvis at regjeringens mange frierferder til lokale klanmilitser i ulike deler av Somalia ”var et viktig skritt mot inkludering og utvidedelse av regjeringens domene", også utenfor Mogadishus bygrense.

Samtidig kritiseres regjeringen for dårlig inkluderingstrategi i andre områder; dialogen med lokale klanledere i den nylig al-Shabaab-frigitte havnebyen Kismayo får stryk i rapporten: ”Regjeringens retorikk har vært bombastisk og ødeleggende i denne forsoningsprosessen”, og det er problematisk, hevder rapporten, ”…for denne prosessen er langt fra over”.

- Klan-fraksjonene i Kismayo støtter regjeringen nå, men om de ikke føler seg inkludert, eller blir utelatt ved fordelig av midler, kan dette ganske raskt snu. Om ikke de forskjellige klanenes interesser også utenfor Mogadishu blir ivaretatt, kan regjeringen miste mye av sin legitimitet, sier Stig Jarle Hansen.

- Konflikten om en Jubbaland-stat rundt Kismayo er en av de mest betente i Somalia nå. Men jeg tror dette kommer til å gå bra: Det er fantastisk å kunne sitte her å si at jeg tror den konflikten blir løst fredelig, sier Somalia-kjenneren.

- En FN-regjering

I en spørreundersøkelse utført av IST (Information Support Team for den afrikanske Union og FN) svarer 86 prosent av de spurte at de støtter Somalias føderale regjering. 

Hele 90 prosent sier at de støtter nyvalgt president Hassan Sheikh Mohamud. Her må det legges til at mer enn halvparten av de 2077 spurte var hjemmehørende i Mogadishu, og bare 230 av de spurte var fra delstaten rundt havnebyen Kismayo der den betente Jubba-konflikten nå utspiller seg.

- Det er utfordrende for regjeringen at de er en ren FN-etablering; i tillegg har de svært lite politisk erfaring, og står overfor enorme utfordringer med å gjenbygge landet. Somaliere kan være gode på dialog, og komme fram til avtaler - eksempelvis som den nylig inngåtte avtalen mellom Mogadishu og Puntland - men de er svært dårlig på å implementere disse avtalene. Noen ganger er ikke avtalene verdt papiret de er skrevet på, sier BBCs Mary Harper.

Selvmordsaksjon

Ifølge Ban Ki Mons rapport fra januar skapte frigjøringene av byene Marka og Kismayo fra al-Shabaab et nytt makt-vakum som førte til opphetet konflikt mellom ulike klaner. Denne og andre regionale små-konflikter er enormt viktig for sentralregjeringen å få kontroll på. Ifølge generalsekretærens rapport er sikkerhetssituasjonen også inne i Mogadishu svært uforutsigbar. ”Al-Shabaab utfører jevnlige angrep inne i bykjernen”, heter det.

Dagen etter at Bistandsaktuelt dro ut av Mogadishu ble en populær restaurant på Lido-stranden på ny angrepet av en selvmordsbomber, og uka før påske ble minst ti mennesker drept og 18 skadd da en bil med eksplosiver detonerte bare hundre meter fra inngangen til presidentpalasset på den folkerike hovedgata Maka al Mukarram.

Målet for aksjonen, som al-Shabaab ifølge BBC har påtatt seg ansvaret for, var rettet mot sjefen for Mogadishus etteretningstjeneste, men nesten alle de drepte var sivile som tilfeldigvis passerte da bomben smalt. BBCs reporter beskrev åstedet som forferdelig; ”Kroppsdeler og klær ligger strødd over hele området”.

Twitter-kontroll

Somaliske myndigheter er tydelige i sitt budskap om at al-Shabaab nå er nedkjempet, men på sosiale medier er islamistgruppa svært aktive i å påberope seg tilstedeværelse i Mogadishu og andre steder i sør- og sentral-Somalia. Der tar gruppen også på seg ansvar for angrep i og utenfor Mogadishu.

På Harakat Shabab al-Mujahedeens twitterkonto skriver gruppen eksempelvis den 9.mars i år: "The Mujahideen still continue to hunt apostates (frafalne) and kuffar (ikke troende) invaders in Mogadishu and still maintain a strong presence throughout the city." Bildet bekreftes i Ban Ki-moons rapport, som skriver at alle angrepene inne i Mogadishu ”demonstrerer gruppens vedvarende infiltrasjon av byen.

I spørreundersøkelsen fra IST (Information Support Team) svarer 85 prosent av de 1046 spurte i den somaliske hovedstaden at sikkerhet burde stå øverst på prioriteringslista til somaliske myndigheter. I andre regioner av Somalia svarte så mange som 95 prosent av de spurte at sikkerhet var viktigst. Til sammenligning svarte bare 4 prosent av Mogadishus spurte at etablering av sosial infrastruktur, som skole og helse, burde være regjeringens førsteprioritet.

Les også: - Nå kan vi hjelpe somalierne vekk fra kanten av stupet

- Somalierne eier ikke sin egen sikkerhet. Den har de outsourcet til Amisom-styrker, etiopiere, forskjellige sikkerhetrådgivere, samt den internasjonale maritime operasjonen, sier BBCs Mary Harper.

- Inntil landet får grep om dette viktige spørsmålet, kan det ikke fungere skikkelig. Men det internasjonale samfunnet må hjelpe dem. Den siste tiden har vi sett hvordan al-Shabaab fortsatt gjøre skade, med ødeleggende bombing i hjertet av Mogadishu, men enda viktigere, vi har sett hva som skjer når utenlandske tropper trekker seg ut: Bare én dag etter at etiopiske styrker valgte å forlate byen Hudur (uka før påske red.anm) var al-Shabaab tilbake og tok kontroll over byen,

- Misvisende

Somalia har gjentatte ganger toppet ulike lister over verdens mest mislykkede stater; nå sist i bladet Foreign Policys "Failed States 2012" der landet kom dårligst ut foran den Demokratiske republikken Kongo og Sudan. På den utskjelte lista "scorer" Somalia ekstremt dårlig på en rekke parametere som sikkerhet, internt fordrevne, menneskerettigheter, offentlige tjenester og økonomisk tilbakegang.

Bildet som skapes av denne typer lister er misvisende, og har ført til feil bruk av ressurser fra ulike lands myndigheter og hjelpeorganisasjoner, hevder BBCs Mary Harper.

I boka "Failed States: The Abuse of Power and the Assault on Democracy" skriver forsker og forfatter Noam Chomsky at noen av beskrivelsene rundt "failed states" kan være nyttige beskrivelser, men at de ikke kan brukes generelt for et helt lands situasjon.

The Crisis States Research Centre ved London School of Economics definerer en "failed state" som en stat som ikke lenger klarer å utføre basiske sikkerhets- og utviklingsmekanismer, og som ikke lenger har kontroll over territoriet og sine grenser. Dette er nok relevante beskrivelser for deler av Somalia, men er for eksempel ikke en representativ beskrivelse av Somaliland:

- Ikke støtte til løsrivelse

Republikken Somaliland erklærte seg uavhengig etter Siad Barres fall og er ikke anerkjent av noen andre land. Men daværende statssekretær i utenriksdepartementet, Espen Barth Eide besøkte Somalilands hovedstad Hargeisa i februar 2011.

"Dette var (…) et tegn på at man fra norsk side ønsker å øke det direkte samarbeidet med de mest velfungerende delene av Somalia" het det fra Utenriksdepartementet da. Samtidig understreket departementet at Norges økte økonomiske og politiske samarbeid med Somaliland ikke var en støtte til løsrivelse fra Somalia.

Mens Somalia har vært uten fungerende myndigheter fra 1991 til 2012, har Somaliland innført en folkevalgt demokratisk grunnlov og avholdt president- og parlamentsvalg, med internasjonale observatører.

Les også: Heikki Holmås lover økt utviklingstøtte til Somalia

Mary Harper mener "failed state"-problematikken har sitt utspring i at Somalia ofte har blitt portrettert gjennom hovedstaden Mogadishu; hvor sivile er drept nesten daglig de siste tiårene, i en kaotisk og uforutsigbar voldspiral som har involvert islamistiske opprørere, klan-militser og banditter av ulikt slag. Når bildet har blitt fullført av pirater og kidnappinger av utlendinger, har totalen blitt en ”perfekt” nyhetssak for internasjonale medier.

- Inntil nylig var det mye dårlige nyheter, med islamister, blodsutgytelse, pirater, hungersnød og ekstrem fattigdom. Og nå, plutselig, er det bare positive vinklinger der somalierne eksempelvis nyter livet på de nye restaurantene som har poppet opp langs Lido-stranden i Mogadishu. Det har definitivt vært forbedringer, men jeg tror det er farlig å formidle disse stereotype historiene. Jeg tror de påvirker avgjørelsene som tas av beslutningstakere utenfor Somalia, sier Harper.

Lønn til 5388 politimenn

Selv om man kan være kritisk til unyansert nyhetsrapportering, har Somalia én i særklasse brutal historie å se tilbake på. Og som Stig jarle Hansen påpeker er inkludering av de ulike klansfraksjonene essensielt for å skape et trygt og stabilt Somalia. Ifølge generalsekretærens rapport til FNs sikkerhetsråd fortsetter ulike FN-organisasjoner, blant annet med norsk bistand, å støtte kapasitetsbyggingen av det somaliske politivesenet og politi i Somaliland og Puntland. 

FNs Utviklingsprogram UNDP betaler nå blant annet lønningene til 5388 polititjenestemenn i og rundt Mogadishu, men UMB-forsker Hansen mener at det trengs opp mot 30 000 polititjenestemenn bare for å trygge sør- og sentral-Somalia.

- Det er bare dersom disse styrkene får betalt for jobben, at de vil være tro mot regjeringen i hovedstaden. Man kan ikke trene politi, uten å tenke lønn; om man gjør det ender man bare opp med å trene opp pirater eller folk som gir sin støtte til ekstreme islamister som al-Shabaab, sier Hansen.

Les også: - Fortsatt barnesoldater i Somalia

- 2000 al-Shabaab-krigere igjen

UMB-forskeren mener det er vanskelig å si hvor mange som er igjen av den harde kjernen i islamistorganisasjonen, men anslår at det kan være snakk om rundt 2000 mann.

- På kort sikt utgjør de ingen stor trussel i Somalia. De kan utføre terrorhandlinger, men militært er de ingen trussel. Men på lengre sikt kan det det se annerledes ut. Det finnes få tryggingsmekanismer på den somaliske landsbygda, noe som betyr at al-Shabaab kan operere relativt fritt der.

- Dilemmaet som har eksistert de siste årene eksisterer fortsatt; hvor lenge kan det internasjonale samfunnet intervenere uten å gå trøtt, og hvordan er sikkerhetssituasjonen på bakken når den Afrikanske Union bestemmer seg for å trekke sine styrker ut, spør Hansen retorisk.

- Somalia er helt avhengig av at det bygges et fungerende politivesen.

Sannsynligvis er Somalias ferske president Hassan Sheikh Mohamud helt enig med den norske forskeren, for på sin andre dag i jobben som nyvalgt leder gjorde Mohamud det klart at sikkerhet stod helt øverst på hans agenda, før han raskt la til at det er også var punkt to og tre på lista over viktige prioriteringer.

Les også: - Bruk heller pengene til sikkerhet på land

Ban Ki-Moon skriver i sin rapport at det siste halvårets forandringer har åpnet et nytt kapittel for Somalias borgere. Et nytt kapittel som inneholder forventninger, optimisme og håp.

Men, skriver generalsekretæren: ”for at somaliske myndigheter skal klare å levere, trenger de sammenhengende, koordinert støtte fra nabolandene og det internasjonale samfunnet. Vi må være forberedt på å ta sjanser for Somalia. (…) Sikkerhetssituasjonen har forbedret seg vesentlig, men kampen er langt fra over”.

- Ute av proporsjoner

Vi har bare sittet på gårdsplassen i hjertet av den somaliske hovedstaden i litt over en halvtime. Snakket om klanenes betydning i det somaliske samfunnet.

"Abdullahi" har reflektert over det bildet han mener Hollywood-blockbusteren ”Black Hawk Down” skapte av Hawiye-klanlederen Mohammad Farah Aidid - som det somaliske monsteret. Han sier fremstillingen var helt ute av proporsjoner: ”Han var bare en av mange klanledere på den tiden”. Sola steker fra skyfri himmel; ”Abdullahi” koser seg med fisk, kylling, friterte grønnsaker og bananer. 

- Her spiser vi banan til alt, sier han.

Så smeller det igjen. Denne gangen er det flere skudd – mye nærmere. Ekkoet fra salvene smeller i veggen rett over hodene våre, men ingen av de andre rundt bordet reagerer nevneverdig, og Abdullahi er like rolig.

- Ingen fare når vi er her inne, skudd er dagligdags i denne byen. Men du blir drept om du er på feil sted til feil tid.

Publisert: 12.04.2013 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.10.37