20-årige Emilie Hernes Vereide fra Oslo lærer barn i Guatemala hva fargene heter på engelsk.Foto: Anne Håskoll-Haugen

20 år og engelsklærer i en bakgård

Fem lyse hoder rager høyere enn alle andres i den gamle bussen som skrangler avgårde i høy fart. Tre norske og to belgiske jenter er på vei til jobb.

Av Anne Håskoll-Haugen, Guatemala Sist oppdatert: 19.04.2015 16.11.23

Bussen kjører fra Antigua, en vakker «Kardemomme by» og Guatemalas største turistmagnet. Men her finner du ikke bare turister med solhatt og kamera på magen: Antigua er også et fluepapir for ungdom på jakt etter ferie med mening. Her kan du kombinere pugging av spanske verb med frivillig arbeid på barnehjem, skoler og byggeprosjekter.

– Jeg hadde et behov for å gjøre noe annet. Komme meg vekk fra Norge og det komfortable livet vi lever der. Hjemme snakker alle bare om seg selv. Jeg ville gjerne få noe annet å snakke om, noe annet å bry meg om. Derfor dro jeg hit, forklarer Emilie Hernes Vereide.

Føltes trygt

Hun er 20 år. Det er første gang hun reiser alene så langt. Og så lenge; Oslo-jenta vender ikke nesa hjem før om et halvt år. De første åtte ukene skal hun være i Antigua. Opplegget er bestilt gjennom det norske firmaet Atlantis Utveksling, som har jobbet med kulturutveksling i 40 år. For fire uker spanskundervisning og fire uker som frivillig på en skole, betaler Emilie 11 400 kroner. Reise og lommepenger kommer i tillegg.

– Det føltes tryggere å ha et opplegg klart før jeg reiste. Jeg skjønner jo nå at jeg kunne ha ordnet alt på egenhånd. Her er det språkskoler og prosjekter på hvert hjørne. Men det er uansett fint å vite at jeg kan ringe Atlantis hvis noe skjer. – Man vet jo aldri, sier hun, mens desember-solen smelter isbitene i limonade-glasset på takterrassen.

Kaotisk på jobb

Emilie er akkurat ferdig med fire uker spanskundervisning. Hun kunne ikke språket fra før, men synes hun har lært en del. Nå har hun jobbet sin første uke på skoleprosjektet hvor hun er to timer hver dag. 

Lisa Bulthell fra Belgia er den frivillige som har vært her lengst, litt mer enn fire uker:

– Det er ganske kaotisk egentlig, sier hun mens barna henger i klærne hennes og maser om en kortstokk. 

– Alt vi har er noen plaststoler, bord, ett hoppetau og to kortstokker. Vi vet aldri hvor mange frivillige som dukker opp. Mange er her bare noen dager eller en uke. Vi får aldri noe informasjon, forteller 22 år gamle Lisa.

Ble overrasket

De frivillige jentene er alene om å holde orden på barna og lager også undervisningopplegget selv. Lederen for prosjektet dukker opp innimellom, men hjelper ikke til.

– Jeg ble ganske overasket over forholdene. Atlantis fortalte at vi skulle være assistenter på en skole. Men her er det ikke et hus engang, bare en bakgård uten tak, sier Emilie.

Hun synes at hun har det fint, men tenker at «dette ikke er det beste for barna». 

– Ingen forteller oss hvordan vi skal løse oppgaven, og vi aner ikke hvordan de før oss har jobbet. Når man leser om prosjektene på Atlantis sine hjemmesider høres det så bra ut

– Synes du at du bidrar likevel?

– Ja, det synes jeg. Vi merker at barna har det gøy, og de lærer engelske ord og setninger av oss. Men når jeg først har kommet helt hit, kunne jeg godt ha tenkt meg å gjøre mer. Men det er ikke så lett heller når ingen av oss har utdannelse i det vi skal gjøre. Men så blir man jo helt forelsket i barna. Det gir meg utrolig mye å få være her.

Forandring fryder

Emilie forteller at hun har besøkt et annet prosjekt som var mer organisert, med profesjonelle lærere. Hun kunne gjerne tenke seg å prøve ut det óg. Lisa fra Belgia begynner også å bli lei av kaoset:

– Jeg vurderer å slutte her, jeg kan jo heller bruke energien min et annet sted, sier hun.

– Men kanskje dette prosjektet trenger deg mer, nettopp fordi det er så mye å ta tak i?

– Jo kanskje, men jeg begynner å bli lei og har lyst til å oppleve noe nytt.

Kulturkræsj

Grunnleggeren av prosjektet, Carmen López og datteren hennes, Rosalia Marisol Reyes, har dukket opp. López har selv vokst opp i fattige kår som kaffeplukker på en av Guatemalas mange plantasjer. 

For 15 år siden startet hun prosjektet «Los niños de Jesus» – «Jesu’ barn» – som i dag hjelper rundt 300 barn fordelt på tre ulike sentre. I 2002 fikk organisasjonen en hederspris av FN i Guatemala for arbeidet, forteller López.

Gjennom støyen fra 40 barn som roper ut alle regnbuens farger på engelsk, stiller vi et spørsmål på spansk:

– Hvordan opplever barna og foreldrene utlendingene som jobber på prosjektet?

– For de fleste er dette deres første møte med europeere. Det kan være utfordrende fordi barna er vant til å forholde seg til strengere kustus, både hjemme og på skolen. Utlendingene hever ikke stemmen og snakker lite spansk. Det kan fort bli litt kaotisk og mange misforståelser. Men for barna er det deres eneste mulighet til å lære språk, det er verdt mye, sier López.

Cowboystøvler 

Hun forteller at barna kommer fra familier hvor foreldrene ikke kan hjelpe til med leksene. De er barn som ikke tilbringer så mye tid på skolen. Prosjektet er et fritidstilbud hvor de kan komme og lære litt engelsk, og få utfolde seg kreativt gjennom tegning og lek. Carmens prosjektpenger kommer i hovedsak fra brorens cowboystøvel-utsalg. Ifølge henne bruker familien rundt 8000 quetzales (rundt 6000 norske kroner) i måneden på prosjektet.

– Vi har god hjelp av de frivillige. Vi betaler ikke dem, og de betaler ikke oss. Men noen har hjulpet til med penger også. Gulvet vi står på ble betalt av en tysk gutt. Før var det jordgulv og i regntiden kunne vi ikke være her. Det har virkelig gjort en forskjell.

López forteller at mange frivillige ikke vil jobbe på prosjektet når de ser hvor stusselige forholdene er.

– De kommer, blir noen dager, så finner de seg et prosjekt som er mer organisert og har mer ressurser. Å forholde seg til så mange nye hele tiden gjør også at det blir vanskeligere å gi informasjon, sier hun.

Penge-mas

De norske jentene forteller at de snakker mye om at Atlantis’ beskrivelse av prosjektet ikke stemmer overens med virkeligheten.

– Jeg tror ikke Atlantis har sett det med egne øyne. Vi har faktisk tenkt til å skrive et brev og gjøre dem oppmerksom på det, forteller Emilie.

De synes også det har vært vanskelig å bli bedt om penger av Carmen López. Blant annet ville hun ha penger til en juleavslutning for elevene. De hadde laget et julespill de skulle vise frem for folk i nabolaget. Mat til 300 mennesker koster. Men det gikk ikke jentene med på å finansiere.

– Det er ubehagelig å bli spurt om penger. Vi kan jo ikke vite hva det går til, sier Emilie.

Anbefaler likevel

Alle deltagerne i Atlantis blir oppmuntret til å skrive et reisebrev slik at nye deltagere kan få et innblikk i hva som venter dem.

– Men jeg vil ikke skrive noe negativt der, jeg vil jo at alle skal få lyst til å jobbe som frivillig, sier 27-årige Eva Hjønnevåg Sunde, en av de andre norske jentene på prosjektet.

Venninnen Emilie sier at hun også vil anbefale alle å reise ut på denne måten. Ikke bare på grunn av jobben som frivillig, men fordi man blir kjent med så mange andre som reiser, opplever nye steder og «har det utrolig gøy». Snart går turen videre sørover i Latin-Amerika.

– Og jeg vet jo at mamma og pappa er veldig stolte av meg. Jeg burde kanskje skrive hjem litt oftere, sier Emilie, før hun forsvinner ut i den vakre småbyens gater sammen med de nye venninnene sine.

Publisert: 12.02.2013 02.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.11.23