Kabul, Afghanistan, august 2015: «For meg representerer jenta som leker i Kabuls gamleby et håp for Afghanistans sterke kvinner. Jeg kan se meg selv i henne, slik jeg tenker at jeg selv var som barn – før vi måtte flykte», skriver Samina Ansari. Foto: Tahmina Saleem

Afghanske kvinner inspirerte meg hjem

UTSYN: Kabul har et fantastisk klima for kultivering av roser. De små rosa er afghanske og lever lengst. Ironisk, skriver Samina Ansari i en personlig tekst fra hjemlandet.

Av Samina Ansari Sist oppdatert: 09.10.2020

Strømmen av negative nyheter fra mitt hjemland kan være ganske overveldende.

«Ti drept i selvmordsangrep», «sykehus under angrep i Kabul», eller «afghanske kvinners rettigheter i fare dersom Taliban får makt»

Gjennom slike overskrifter tegnes et dystert bilde, men er det sant?

Du trodde kanskje du visste mye om Afghanistan, fordi du er internasjonalt orientert og holder deg oppdatert. Det trodde jeg også, helt til jeg dro hjem. For her fikk jeg helt andre svar enn de jeg hadde fått gjennom norske medier. Afghanistan er nemlig ganske annerledes enn du tror, enn de oppfatningene jeg selv hadde.

«Kan du ikke skrive om hvorfor du dro hjem?», spør journalisten meg over telefon. Jeg går fram og tilbake i hagen min i Kabul, kjenner det kalde gresset under føttene. Rosene trenger beskjæring, tenker jeg – og eplene bør plukkes før de faller, men journalisten fortsetter: «Hvorfor valgte en ung kvinne fra Drammen å flytte til Kabul?». Etter at vi har lagt på, setter jeg meg ved skrivebordet av afghansk valnøtt-tre. Jeg ser ut av vinduet, tenker på livet i Drammen, da blikket treffer rosebuskene igjen. Kabul, har faktisk det beste været for dyrking av roser. Mye sol. De små i rosa, med flere lag, er afghanske og lever lengst. Ironisk. Jeg begynner å skrive.

 

En fredelig by?

Rett før jeg landet på flyplassen i Kabul, kunne jeg se byen under meg. Det var små murhus, en håndfull høye bygninger og et gyldent landskap omringet av lave fjell.

Det var sommeren 2015. Byen så så vakker ut der ovenfra, så fredelig.

Jeg kunne se militærhelikoptrene da vi takset bortover rullebanen. De stod der side om side, på den ellers tomme flyplassen. Endelig ute av flyet, så jeg menn i uniform, med synlige våpen. Jeg følte meg overveldet – men ikke redd. For krigen er kun én del av dette landet, påminnet jeg meg selv i det jeg satte foten på afghansk jord. «Hamshira Jaan Inja/Kjære søster her», hørte jeg en stemme si, før hun pekte på den minste køen for pass-kontroll.

Jeg vet hvorfor jeg er her; for å lære mer om virkeligheten i mitt hjemland, tenkte jeg.

Jeg ble født under mandeltrærnes blomstring i en frodig landsby i provinsen Samangan, helt nord i landet. Samangan er kjent i Afghanistan fordi Takhte Rostam – tronen til Rustam, oppkalt etter en konge i persisk mytologi – ligger på en bakketopp utenfor byen. I tillegg lages det strengeinstrumenter i regionen og den har svært fruktbare jordbruksområder.

Det er et deilig sted, har jeg blitt fortalt.

Men da jeg var fire, måtte familien min flykte fordi en kontroversiell og fundamentalistisk opprørsgruppe tok makten i landet. De kalte seg Taliban.

Og siden har jeg vært flyktning i Pakistan, og etter hvert borger i Norge.

«Kabul er så mye mer enn det du leser om i norske medier. En vakker by full av mennesker med drømmer, men som fortsatt strever med å få endene til å møtes på grunn av krigen. Det betyr at unge jenter – som Salema – ofte må jobbe i stedet for å gå på skole», skriver Samina Ansari. Foto: Hedayatullah Amid / EPA / NTB

11. September 2001 snudde terrorangrepet i New York verden på hodet. Plutselig dominerte Afghanistan norsk media. NATO-allierte Norge ble med i krigen fra tidlig 2002 – og siden har vi ofte fått høre om all volden og FNs «fredsbyggingsprosjekt».

Men det var kvinne-historiene som inspirerte meg. Selv er jeg en av fire søsken, oppvokst med en sterk mor og en sterk søster: «Tenk at dere, som kommer fra verdens verste land for kvinner, er så heldige at dere nå bor i verdens beste land å være kvinne», fikk vi ofte høre hjemme i Drammen. Selv om jeg selv ikke kunne bekrefte dette, ble det en sannhet for meg. Og ukentlig fikk jeg bekreftelser om all volden og alle krenkelsene av afghanske kvinner gjennom media og andre plattformer.

Men var det egentlig helt sant, det jeg fikk beskrevet?

Alarmen på mobilen avbryter skrivingen. Jeg hadde nesten glemt en avtale på den franske kafeen. Sensommer er fortsatt varmt i Kabul, så jeg tar på meg en halvlang skjorte over jeansen, et tynt sjal over hodet, setter meg i bilen, selv om det bare er gåavstand – for jeg går sjelden i Kabul. Gjennom bilvinduet ser jeg alle de små butikkene og folkelivet, mennesker kledd i ulike drakter.

Min favoritt er afghanske menns Perahan Tunban – en tradisjonell bomullsdrakt bestående av løse bukser og halvlang topp. Ofte har de også lange tennissokker og hvite sneakers.

Trafikken står stille, jeg drømmer meg bort. Ser for meg denne afghanske stilen i et internasjonalt motemagasin: «Kabul Street Fashion»!

Når jeg kjører gjennom tekstil-markedet ser jeg alle de fargerike, tradisjonelle kjolene. Neste gang kjøper jeg den silke-lavendel-frakken med små mynter fra monarki-perioden – eller nei, jeg tar heller den i burgunder, for den har broderier i alle farger som passer med alt.

Den franske kafeen har en hyggelig liten bakgård med frukttrær, og de har ferske bakervarer – hver morgen. Jeg bestiller det vanlige, en croissant med fikensyltetøy og mørk kaffe. Tenk at jeg, som tilbrakte studie-tiden i Paris, har tilgang til croissanter i en by som Kabul!

Copyright 2019 The Associated Press. All rights reserved.

På et marked i Kabul: «Kjøttretter er en viktig del av afghansk matkultur, men dette bildet viser at Afghanistan har vært en konflitsone gjennom mange år, man kan liksom se det på ansiktene til disse handelsmennene», skriver Samina Ansari. Foto: Rahmat Gul / AP / NTB

På vei tilbake handler jeg litt grønnsaker på et marked i nabolaget, kjøper et stort gresskar. Det er godt å ha litt ekstra i kjøleskapet, for i morgen er det fridag, en høytidsdag til minne for den afghanske nasjonalhelten Masood – eller «Løven fra Panjshir», han som kjempet for Afghanistans uavhengighet. Høytider er ofte inne-dager for meg, spesielt Masood-dagen, som av mange blir feiret med motorsykkel-parade og skudd i luften.

Etter middag – gresskarstuing med yoghurt og afghansk naan – finner jeg tilbake til skrivingen. Jeg setter meg ned, tenker på alle de afghanske kvinnene.

Hvem er de egentlig?

Da jeg var i Norge, ønsket jeg å jobbe for at afghanske kvinners rettigheter ble bedre ivaretatt. Så jeg satte jeg meg på et fly til Kabul og tilbrakte sommeren 2015 med kvinner som trengte juridisk støtte gjennom et FN-initiativ. Før avreise fra Norge, tenkte jeg at kvinnene var Afghanistan-krigens største ofre.

Jeg tok feil.

Gjennom min reise innså jeg at afghanske kvinner trenger støtte, men at de ikke må behandles som ofre. Afghanske kvinners historie har ofte blitt fortalt gjennom øynene til mange ulike aktører, men de har sjelden kommet til orde selv. Og lite av det som er fortalt om dem bærer sannhet, for afghanske kvinner har vært viktige aktører gjennom hele den afghanske historien. De har bidratt til kulturutvikling, poesi, litteratur, og arkitektur.

Som min mor har de overlevd to tiår med krig. De trengte ikke min stemme – de trengte rettigheter og tilgang til teknologi, slik at de selv kan fortelle verden hva de ønsker.

Masood-dagen var mye roligere i år enn i fjor, jeg hørte kun et par skudd i nabolaget, ingen «nyheter» om liv som gikk tapt eller folk som ble skadet. Jeg tar kvelden. Nettene er som oftest stille i Kabul, og jeg har aldri sett en klarere stjernehimmel. Jeg drømmer om at Masood-tilhengerne hedrer hans dag med piknik i den vakre Panjshir-dalen, uten skudd i luften. I stedet spiser de fritert fisk og persille-chutney – en afghansk delikatesse.

Dagen etter er bare jobb og telefoner. Nettet er fryktelig dårlig, Kabul mister vanligvis strømmen fire ganger daglig. Tenk; etter 20 år med bistand har afghanerne fortsatt ikke stabil elektrisitet. Jeg setter meg ned med morgenkaffen, løfter fram tastaturet.

 

Et land hvor mennesker bor

Jeg hadde mye mer å lære i Afghanistan. Så siden 2015, har jeg reist inn og ut av landet flere ganger, og for to år siden bestemte jeg meg for å bosette meg i her. Kanskje det jeg lærer kan bidra til at folk hjemme i Norge kan se forbi all krigsretorikken? Det iøynefallende nyhetshjulet som durer og går, uten nyanser.

For Afghanistan er ikke bare en krigssone, det er et land hvor mennesker bor.

KABOM! Det var en eksplosjon, ikke langt herfra. Jeg kjenner vibrasjonene i skrivebordet. Det må ha vært en eksplosjon, for det var også lyd av knust glass. Jeg sjekker Twitter, får bekreftet at det har vært et angrep mot visepresidenten. Han overlevde, men 10 liv gikk tapt.

Jeg ringer venner, helt på autopilot. Kun én som ikke svarer. Hver gang er det en eller to som ikke svarer. Angsten tar meg: svar – svar – svar.

Der! Hun er trygg.

De siste fem årene har jeg innsett at det pågår en «revolusjon» i hovedstaden Kabul: Unge mennesker utfordrer konservative lokale ledere og vestlig retorikk rundt sin egen identitet. Kvinner har nå en stemme som de aktivt bruker, både på lokalt språk og på engelsk. Et godt eksempel er den kvinnelige artisten Rada Akbar. Ved flere anledninger har hun offentlig og privat uttrykt at afghanske kvinner er heltinner, ikke ofre.

TALIBAN, SCORE, LEARNING, EDUCATION, FEMALE, STUDENT, ASIA, EQUAL RIGHTS, PROGRESS, EQUALITY, MIDDLE EAST, UNIVERSITY, EXAM

Shamsea Alizada (18) fikk den høyeste poengsummen under de nasjonale universitetsopptaksprøvene i slutten av september i år. For to år siden unnslapp den unge jenta såvidt da en selvmordsbomber angrep skolen der hun gikk. «Shamsia er et symbol på at afghanske kvinner kan nå så langt de bare vil, om de får muligheter», skriver Samina Ansari. Foto: Fatima Faizi / The New York Times / NTB

Sist uke satt jeg på en kafé med den prisbelønte fotografen Farzana Wahidy.

Jeg spurte henne hva afghanske kvinner tenker om Taliban og fredsprosessen. Dette har vært et viktig spørsmål de siste årene da USA har initiert en fredsprosess mellom Taliban og den sittende regjeringen. Hun sa noen er redde, noen er skuffet, mens andre er sinte: «Sinne viser styrke», sa hun med en selvsikker stemme.

« ..hvis vi holder hverandre i hendene og skaper fred er jeg sikker på at vi kan ende den lange tragiske krigen i landet», hører jeg fra tv´n. Volumet står høyt på ute i stua. Det er Abdullah Abdullah, tidligere presidentkandidat, som snakker. Han holder sin åpningstale i det de første samtalene mellom den afghanske regjeringen og Taliban finner sted i Doha. Det er dagen etter 11. September, og min generasjon har ventet på dette i nitten år. Kan det være en merkedag?

Fredsprosessen startet offisielt i oktober 2018. Hovedsakelig har Taliban, med hovedkontor i i Qatars hovedstad Doha, hatt en rekke samtaler med USA. Men det er først nå hovedprosessen starter, og nå er den afghanske regjeringen – endelig – inkludert i disse samtalene. Diskusjonen handler om hva slags regjering Afghanistan skal ha i fremtiden:

Blir det en maktfordeling mellom Taliban og den sittende regjeringen? Hva vil det i så fall bety for Afghanistan, for unge afghanere? Disse spørsmålene tenker jeg ofte på, og har kommet fram til at uansett hva slags regjering det blir, må det være en inkluderende fredsprosess. Vi kan ikke få en bærekraftig fred uten at alle afghanere er inkludert.

Det vil si menn – og kvinner, i alle aldre og fra alle kulturelle grupper.

Mange vet det kanskje ikke, men Afghanistan er et land med forskjellige kulturer, reflektert i ulike språk, klesplagg og mattradisjoner Jeg tenker dét er en styrke.

Men det er rart at kulturarbeidere ikke har blitt inkludert i disse samtalene så langt:

At en kvinne som Rada Akbar ikke er direkte involvert. Dersom hun og andre som henne får en plattform, en arena der hennes stemme kan høres av flere, kan verdens kvinner se hvor mye de har til felles med sine afghanske søstre. For som deg har også hun drømmer og håp for framtiden. I tillegg vil det bidra til at verden får kunnskap om at kvinner som Rada ikke er et «produkt»  av to-tiår med «fredsoppbygning» men en kvinne som har latt seg inspirere av Afghanistans rike historie. Nettopp derfor bør afghanske kvinner ha en sterk rolle i fredsprosessen. Ingen kan representere deres historie og erfaringer gjennom de afghanske krigene bedre enn dem selv.

For dem er krigen en realitet, men det er ikke den eneste realiteten.

Land som Norge bør derfor fortsette å støtte disse kvinnene, ved å bidra til å skape plattformer hvor de kan dele sin historie og formidle sine bidrag for en bedre framtid. Det er på tide at vi slutter å fortelle dem hva de bør gjøre.

Afghanske kvinner bør selv få fortelle hva de kan gjøre for Afghanistans framtid.

Mening

Jeg har innsett at afghanske kvinner trenger støtte, men at de ikke må behandles som ofre.

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, daglig leder av Bokhari AS
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 09.10.2020 09.13.34 Sist oppdatert: 09.10.2020 09.13.34