BestPictures, Writing (inPicture), Refugee, Refugees, South Sudanese, Grab, ODD, human beings, Read, KYWD, Keyworded Pics, Social, Keyword, People, ActionPosition, Ugandan, Nationality, Reading, Human interest, Displaced person, Refugee camp, Poster, African (Nationality), Object, Synonym, Society, AsylumImmigrationRefugees, Words (inPicture), Person, Hold, Sub-Saharan African (Nationality), AdministrativeKeywords, Human Being, KYWD NK, Other

Rundt to millioner sørsudanere har flyktet fra Sør-Sudan på grunn av krigen i landet. De aller fleste til nabolandene. Både støtte til  leirene i nærområdene, og overføring av et lite mindretall av spesielt sårbare flykninger er nødvendig for at systemet skal fungere, skriver Maren Sæbø. Bildet er fra Kyangwali-leiren i Utganda, en av mange leierer i Uganda for blant annet flyktinger fra Sør-Sudan. Foto: Thomas Mukoya/Reuters/NTB scanpix

 

Med barføtte barn som raseri-åte

UTSYN: Nylig ble en kommentar jeg skrev om en liten gruppe overføringsflyktninger brukt som ragebait – raseri-åte – i innvandringsfiendtlige grupper i sosiale medier. Det må ikke stoppe oss fra å ha et åpent ordskifte om hvordan vi tar imot sårbare overføringsflyktninger.

Av Maren Sæbø Sist oppdatert: 02.03.2020

Nylig skrev bistandsveteran Halle Jørn Hanssen et innlegg på Facebook. Anliggende var den behandlingen som en gruppe overføringsflyktninger, altså folk vi henter på «kvota», fikk ved ankomst til Norge. I løpet av 2019 hentet nemlig Norge 500 sørsudanere fra leirer i Etiopia.

Blant de første som kom i august i fjor, var en gruppe tilhørende mabaan-folket. Dette er en sårbar og utsatt gruppe, både i hjemlandet Sør-Sudan og i de enorme leirene vest i Etiopia. FNs høykommissær har identifisert deler av gruppa som spesielt sårbare og bedt om at de overføres, noe Norge altså etterkom.

Da en av de første gruppene ble satt på flyet i Addis Abeba i august i år, befant jeg meg tilfeldigvis med billett på samme avgang. For oss som har reist noen år fra Øst-Afrika mot Europa, er overføringsflyktninger et kjent syn, knugende på sine IOM-poser, ofte oppkledd i alt for store vinterjakker eller gensere de har fått tildelt, slik at de skal tåle kuldesjokket som helt sikkert treffer dem når de går ned rulletrappa.

I en kort kommentar til Hanssens innlegg beskrev jeg mitt møte med denne lille gruppen sørsudanere (jeg visste ikke at de var mabaan) på Bole International i Addis Abeba og Gardermoen. Ungene var nysgjerrige, men virket ikke å være spesielt godt kledd for turen.

 

Snappet opp  av nettsted

Hanssens bekymringsmelding ble så snappet opp av det innvandringskritiske nettstedet «Human Rights Service», med min kommentar som en slags bekreftelse på at unger faktisk kom til Norge i sandaler.

Men nettstedet valgte å ikke gjengi Halle Jørn Hanssens eller min bekymring for å sette søkelys på svikt i mottaksapparat eller hvordan det er bygget høye terskler for de som skal integreres inn i det norske samfunnet.

Human Rights Service (HRS) gjengir kommentarene våre som et påskudd for å angripe regjeringens flyktningpolitikk. Både tittel og tekst i HRS sin sak er sterkt ladet, med begrep som «analfabet stamme» og antydninger om at dette er personer som ikke vil kunne fungere i Norge og koste store beløp.

Saken er rett og slett det som analytikere av livet i sosiale medier vil kalle «ragebait» - raseri-åte.

Ragebait er når noe eller noen blir omtalt i en svært vinklet sak i den hensikt å utløse engasjement. Engasjement er kapital i sosiale medier: dess mer folk kommenterer og deler og liker eller sender sinnafjes, jo mer synlig blir innleggene dine. Og HRS-innlegget, med tittelen «Norge henter analfabet stamme» ble jo også ganske raskt slukt med søkke og snøre.

Det frembrakte raskt et hundretalls kommentarer på egen nettside og gikk snart også viralt på Facebook, der ytterligere hundretalls følte for å si i fra hva de mente om flyktningene beskrevet i Hanssens og mine kommentarer. De aller fleste som reagerte på Facebook, reagerte med sinnafjes. Innlegget ble så delt videre, blant annet i grupper med innvandringsfiendtlig innhold.

Om noen lurer på om det finnes rasisme i det norske samfunnet, så er det bare å følge dette innleggets økosystem etter at Human Rights Service har laget snøballen.

En utsatt og sårbar gruppe flyktninger, fra områder som i årevis har vært rammet av krig – med den følge at leseferdigheten kanskje ikke er som vi forventer – ble hengt ut som tilbakestående, ute av stand til å koke mat annet enn på kjøkkengulvet.

Noen innlegg spådde at de ikke ville være i stand til å lære seg å bruke toalett eller åpne vindu, og at leilighetene de fikk tildelt derfor snart ville være ubrukelige. I kommentarfeltene dukket det også opp konspirasjonsteorier om FN, om norske myndigheter og en slags overordnet plan for å bytte ut befolkningen.

 

Legitim diskusjon

Først: Det er helt legitimt å diskutere antallet overføringsflyktninger landet tar inn; det er også helt legitimt å diskutere hvem vi skal hente på kvote. Dette er politiske beslutninger.

Størrelsen på kvota bestemmer Stortinget, hvem som får innpass i kvota, bestemmer Justisdepartmentet og UDI.

I Norge har regjeringen bestemt at det er de mest utsatte som skal hentes på «kvote»: Mødre med små barn som av ulike årsaker ikke kan bli leirene; kronisk syke som ikke får tilstrekkelig hjelp, og folk som av forskjellige årsaker ikke er trygge i leirene. Det er FNs høykommissær for flyktninger som identifiserer de som trenger det mest, og det er norske myndigheter ved Utlendingsdirektoratet som gjør den endelige utvelgelsen.

Stortinget besluttet i 2018 at kvota for 2019 skulle være på 3000 personer

Videre bestemte det Frp-styrte Justisdepartementet at kvota skulle fordeles slik at den blant annet omfattet 500 sørsudanere fra Etiopia og 900 kongolesere fra Uganda.

(Mer om hvordan overføringsflyktninger velges ut, kan du lese om hos UDI her.)

 

Nødvendig avlastning

Slik kom også en gruppe sørsudanere fra mabaan med på lista. Mabaan er en liten og utsatt folkegruppe nordøst i det krigsherja landet. Området de kommer fra, har knapt hatt fredlige perioder på tiår, med den følge at det selvsagt har skorta på både helsetilbud og utdanning. Etter 2011 har de fått en egen liten delstat, men da krigen igjen brøt i 2013 flyktet mange til Etiopia.

I Etiopia har de vært en av mange grupper i store leirer vest i landet, men som en liten gruppe, har de vært utsatt også her.

Dette er nok bakgrunnen for at FNs høykommissær har bedt om bosetting i tredjeland for denne gruppen og at UDI har valgt ut akkurat disse.

Da jeg møtte en gruppe av dem på flyplassen i Addis Abeba, kom jeg fra Uganda der jeg blant annet hadde besøkt den leiren vi hentet flest flyktninger fjor, nemlig Kyangwali der det befinner seg mange kongolesere. Uganda og Etiopia er to land som har tatt svært mange flyktninger fra krigene i nabolandene Kongo og Sør-Sudan.

Leirsjefen i Kyangwali uttrykte stor takknemlighet for den avlastningen Norge har bestemt seg for å gi. Selv om naboland kan gi mange tilflukt, er de også helt avhengig av en viss avlastning for å kunne drive videre.

Argumentet om at det er bedre å hjelpe der enn her, er altså delvis feil. Både støtte til  leirene i nærområdene, og overføring av et lite mindretall av spesielt sårbare flykninger er nødvendig for at systemet skal fungere.

Hvor godt sørsudanere eller kongolesere vil innpasses i det norske samfunnet, avhenger ikke av «genene» eller «stammetilhørighet» slik kommentarfeltet under ragebait-saken til HRS ser ut til å tro.

Det avhenger av hvor høye terskler vi bygger for at de skal kunne komme inn i vårt samfunn. Det handler om hvordan de blir tatt imot. Unger under skolealder er selvsagt svært lærevillige. Det er ingen grunn til at de skal vokse opp som analfabeter her om vi tar dem imot riktig.

Det er heller ingen grunn til at mødrene ikke kan finne sin plass i det norske samfunnet, om vi gir dem mulighet til det. Derfor er det viktig at vi diskuterer mottaket, at vi har en frisk og god debatt om hva overføringsflyktninger trenger. Hvor godt disse tilpasses avhenger også av hvordan vi omtaler dem som kommer.

Å bruke sårbare mennesker i en utsatt situasjon som «ragebait», slik nettstedet Human Rights Service gjør, nører opp under fordommer og rasisme som kan stå i veien for både en god debatt om mottak – og for selve integreringen.

 

Raseri mot sårbar gruppe

For meg er det ubehagelig å se det jeg skriver tatt så fullstendig ut av kontekst, og bli brukt som raseri-åte. Det gjør at jeg må ta forholdsregler på Facebook en stund, begrense hvem som kan se eller kommentere mine egne tråder, for eksempel. Det gjør at jeg kvier meg for å ta oppringninger fra ukjente numre.

Men det er jo ikke meg dette gjelder, dette gjelder en gruppe mødre med barn i en svært sårbar situasjon. De er nye i Norge og ikke ønsket der de var. Som overføringsflyktninger er det allerede avgjort at de skal være her, og de er allerede sendt ut til kommunene.

Raseriet i sosiale medier retter seg altså mot en gruppe unger som skal vokse opp her i landet, og som på ingen måte har ansvar for den situasjonen de er i. Det er ikke bare ubehagelig, det kan gjøre integreringsarbeid mye vanskeligere enn det behøver å være.

Mening

Raseriet i sosiale medier retter seg altså mot en gruppe unger som skal vokse opp her i landet, og som på ingen måte har ansvar for den situasjonen de er i.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

 

Publisert: 02.03.2020 15.26.52 Sist oppdatert: 02.03.2020 15.26.52