Pacific Press  protest, rally, kmu, labor, us, china, duterte, politics, kilusa

Filippinenes president Duterte forfølger fagforeninger og arbeidere. Men selv om Filippinene er et av de verste landene i verden for arbeidere, men er utviklingen i landet dessverre en del av en global trend med økt brudd på arbeidstakerrettigheter, skriver Camilla Houeland. Foto: Sipausa/Pacific Press/NTB Scanpix.

Arbeidstakernes rettigheter er under angrep

UTSYN: Angrep på arbeidstakerrettigheter er angrep på demokratiet. Allikevel mangler vi fokus på nettopp de demokratiske rettighetene, både i næringslivet og i bistanden.

Av Camilla Houeland Sist oppdatert: 10.01.2020

På FNs menneskerettighetsdag 10.desember mobiliserte filippinske menneskerettighetsorganisasjoner og fagorganisasjoner i protest mot President Dutertes forfølgelse av arbeidere og folkelige bevegelser i landet. Samtidig kjørte Den internasjonale faglige samorganisasjonen, ITUC, en verdensomspennende kampanje mot Filippinene med slagordet «Ligg unna fagforeningene». Siden Duterte kom til makta i 2016, har han angrepet fagbevegelsen. 10. oktober i år ble to representanter for lærerforbundet drept, 31. oktober ble 57 fagforenings- og menneskerettighetsaktivister arrestert. Minst 43 fagforeningsaktivister har blitt drept av politi og militære. ITUC krever også at myndighetene lar FNs arbeidslivsorganisasjon, ILO, undersøke disse.

Filippinene er et av de verste landene i verden, men landet er dessverre en del av en global trend med økt brudd på arbeidstakerrettigheter. ITUCs oversikt over rettighetsbrudd fra 2019 registrerte 53 drepte tillitsvalgte i ti land. 34 av disse var i Colombia. I tre av fire land har arbeidere begrenset tilgang til rettssikkerhet. I 52 land opplevde arbeidere fysisk vold.

 

Demokratisk tilbakeslag

Forverring av faglige rettigheter er del av bølgen av innskrenking av demokrati og menneskerettigheter og angrep på sivilsamfunnsorganisasjoner siden tusenårsskiftet. Organisasjoner som utfordrer politisk eller økonomisk makt er spesielt utsatt. Nylig viste fredsforskningsinstituttet PRIO at industriarbeidere er avgjørende for at protester skal lede til vellykket og langsiktig demokratisering.

Den demokratiske kraften er fundert i de grunnleggende rettighetene til organisering og forhandling (ILO-konvensjonene 87 og 98). Derfor er fagforeninger ofte i første linje for angrep, og organisasjons- og forhandlingsretten er spesielt utsatt. Det er innskrenket ytrings- og forsamlingsfrihet i over halvparten av de 145 landene i ITUCs oversikt, og det er brudd på streikeretten i 85 prosent av landene, og brudd på forhandlingsretten i 80 prosent (herunder Norge).

Selv om menneskerettighetserklæringen stadfester retten til arbeid, sosial sikkerhet og retten til fagorganisering, tar menneskerettighetsorganisasjoner sjelden opp brudd på disse. Et sjeldent unntak er Human Rights Watch engasjement i Kasakhstan, som startet etter at 12 arbeidere ble skutt og drept av politiet under en streik i den oljebyen Zhanaozen i 2011. Kasakhstan er også blant verdens verste land for arbeidsrettigheter. I 2018 gikk Arthur Svenssons internasjonale pris for faglige rettigheter til den uavhengige og forbudte fagbevegelsen i Kasakhstan. Da prisen skulle deles ut, satt to av representantene, Nurbek Kushakbaev og Amin Eleusinov, i fengsel, mens Larisa Kharkova satt i husarrest og leverte takketale på Skype.

 

Næringsliv, ansvar og samfunnsansvar

ITUC setter opp egne funn om rettighetsbrudd i kontrast til Verdensbankens «Doing busines report». Verdensbank-rapporten omtaler manglende beskyttelse for arbeidstakere og et ‘fleksibelt arbeidsmarked’ (hvor det er lett å ansette og å si opp ansatte) som positivt. Et ordsøk på «rettigheter» i rapporten fra 2019, viser ikke til menneskerettigheter eller arbeidstakerrettigheter, men til aksjeeieres rettigheter. Land som er verst på arbeidstakerrettigheter som Filippinene, Nigeria og Guatemala, er på vei opp hva gjelder næringslivsvennlighet i Verdensbankens rapport.

Når vestlige bedrifter som opererer i det globale sør ofte er bedre enn lokale hva gjelder faglige rettigheter, handler det sjeldent om at de er snillere enn andre, eller tar med seg hjemme-kultur ut. For eksempel er norsk bedriftskultur stort sett veldig bra. En grunn til dette er at norske bedrifter må forholde til en mektig fagbevegelse hjemme, og når norske bedrifter opererer ute, blir de holdt i øra av hjemlig media, organisasjoner og norske ansatte. For eksempel når Hydro beskyldes for fagforeningsknusing i Brasil.  

Et annet eksempel på at norsk næringsliv ikke nødvendigvis skiller seg positivt ut, er fra ILO-konferansen i 2012. Her var Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) en del av en samlet arbeidsgivergruppe som utfordret streikeretten. Denne er en del av ILO-konvensjon 87 om foreningsfrihet. Dette er ILOs eksperter og FNs menneskerettighetsråd enige i, og FN-rådet legger til at streikeretten er en del av menneskerettighetene. Arbeidsgiverne mente at dette var en feiltolkning. I 2015 ble Den internasjonale arbeidsgiverorganisasjonen, IOE, og ITUC enige om at partene i arbeidslivet har rett til å ta «industrial action». ITUC feiret dette som en bekreftelse på streikeretten. Men arbeidsgiverne har fremdeles ikke anerkjent FNs tolkning av konvensjon 87, og siste ord er nok ikke sagt.  

Arbeidstakerrettigheter er en del av næringslivets samfunnsansvar. Men dette samfunnsansvaret er basert på frivillige ordninger. I praksis begrenser det seg til minstestandarder og apolitiske rettigheter. Selv når fagbevegelsen er med på å lage systemer for overvåkning og rapportering, som i ‘Fair Labor Association (FLA)’ er det tilfelle. Mark Anner studerte 805 fabrikk-rapporter fra FLA, og gjorde i tillegg feltarbeid i Honduras, Kina og Vietnam. Brudd på lønns- og arbeidstidsbestemmelser og avvik på helse- og sikkerhetsstandarder ble identifisert og rettet opp. Men når ansatte rapporterte om brudd på kjernerettighetene som organisering og forhandling, ble anklagene gjerne avvist av ledelsen. Og så stoppet saken.

Minstestandardene er enkle for bedriftene å etterleve. De gir redusert risiko for aktivist-kampanjer, og de gir bedriftene legitimitet. Men bedriftsledere frykter arbeidernes rett til demokratisk deltagelse og uavhengige organisering, forhandling og streik fordi de gir dem mindre kontroll, uten å bedriften særlig omdømmeverdi.

 

Feie for bistandsdøra

Mens media og sivilsamfunn prøver å holde næringslivet i øra, ikke minst knyttet til næringslivsbistand og Norfund, er det knapt noen diskusjon om arbeidsgiveransvar hos utviklingsaktører når de er stater, multinasjonale organisasjoner eller ikke-statlige organisasjoner.

Regjeringens har en strategi for samstemthet og integrering faglige rettigheter inn i alt internasjonalt arbeid. Men i den grad det er fokus på arbeidstakerrettigheter i bistandsbransjen, kan det se ut som det samme skjer her som med næringslivets samfunnsansvar: Det begrenses til minstestandarder. Når nødhjelpsarbeidere hylles som helter etterspørres deres fysiske sikkerhet. Den norske strategien for beskyttelse av sivile og hjelpearbeidere, fokuserer også på beskyttelse mot vold, angrep og brudd på deres menneskerettigheter.

Vi vet at i praksis er det lokalt ansatte som er mest utsatt for både sosial og fysisk usikkerhet, men også de politiske rettighetene. Men jeg kjenner også historier om trusler mot fagforeningsmedlemskap, og manglende pensjons- og forsikringsordninger for norske uteansatte i norsk organisasjon.

 

Kunnskap og fokus

Fokus på tvangsarbeid, barnearbeid, sikkerhet og arbeidsmiljø er åpenbart viktig, men det er de politiske rettighetene til organisering og forhandling som gjør at fagbevegelsens grunnsteiner fungerer som demokratiskoler, og bidrar til langsiktig institusjonsbygging for robuste demokratier.

Arbeidstakere krever og utøver disse rettighetene. Men de trenger støtte og solidaritet. 10. desember mobiliserte fagorganisasjoner over hele verden fra Argentina til USA, fra Mauritius til New Zealand og til Japan og Norge. De hadde punktdemonstrasjoner, og sendte solidaritetshilsener til fagbevegelsen og protestbrev til filippinske myndigheter.

Men angrep på arbeidstakerrettigheter er ikke bare et spørsmål for fagbevegelsen, men må tas inn i en større debatt om press på menneskerettigheter, innskrenking av demokrati og forfølgelse av sivilsamfunnet.

 

Mening

Forverring av faglige rettigheter er del av bølgen av innskrenking av demokrati og menneskerettigheter og angrep på sivilsamfunnsorganisasjoner siden tusenårsskiftet.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

 

Publisert: 10.01.2020 10.23.21 Sist oppdatert: 10.01.2020 10.23.21