ARK

Det er på tide å endre fortellingen om at elsparkesykler og andre «grønne» teknologier til enhver tid er positivt for den klimaendringen samfunnet må igjennom, skriver Hege Skarrud, leder for ungdomsorganisasjonen Spire. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix. 

Djevelen ligger i elsparkesykkel-detaljene

UTSYN: «Noen må dø før det gjøres noe med» er et argument man møtes med både av tilhengere og fiender av elsparkesyklene som folk suser rundt på i Oslo og andre byer. Men hva om jeg sier at folk dør hele tiden? De er bare ikke rike og bor i vesten.

Av Hege Skarrud Sist oppdatert: 27.01.2020

Jeg skal ærlig innrømme at det for meg er utallige grunner til å legge denne invasjonen av utleie-elsparkesykler i byene våre for hat. Men la meg nevne noen få: Brukerne dumper syklene over alt, noe som medfører at en tur i byen ofte blir en ufrivillig hinderløype. Elsparkesyklene brukes til en form for livsfarlig risikosport for folk med over 0,25 i promille. Folk havner på sjukehus hist og pist på grunn av kollisjoner og hensynsløs brukere.

I tillegg har syklenes argeste fiender titt og ofte tydd til å kaste dem både veggimellom og langt ut i Akerselva og Oslofjorden. 

Der ruster og lekker faenskapen batterisyre. Noe eierselskapene ikke tar ansvar for å rydde opp - det er det Bymiljøetaten som gjør.

Attpåtil, så er det også en form for sosial dumping involvert i innhenting og lading av elsparkesyklene. Selskapene utkontrakterer rett og slett lading og vedlikehold av elsparkesyklene til andre. Sånn kan de sitte på en stadig større pengesekk, mens verden rundt dem går opp i røyk.

Et bilde av et samfunn på straka vegen mot en form for fusjon av Wall-E og Fear and Loathing i Las Vegas dukker raskt opp i hodet mitt. Fullt av hodeløse demonlignende skapninger som ikke ser konsekvensene av egne handlinger.

Nå gjøres det i tillegg rullende på sparkesykler. Over søppelberg, utarma ressursgrunnlag og døde barnekropper. Det er på tide å endre fortellingen om at elsparkesykler og andre slike «grønne» teknologier til enhver tid er til det beste for den omstillingen samfunnet skal gjennom i møte med klimakrisa.

 

Store menneskelige og miljømessige kostnader

Det er altså på høyt tid at vi snakker om elsparkesyklene i et utviklingspolitisk perspektiv. Fram med solidariteten, folkens.

Elsparkesyklene har en levetid på to-tre måneder, med hensikt å gjøre livet “enklere” for kapitalsterke og rike byer, basert på ressurser fra fattige områder i det globale sør, hvor barn skades og dør i utvinningen av mineraler for å sette sammen det ferdige produktet, er elsparkesyklene bildet på en absurd og farlig samfunnsutvikling.

Det var nok ikke dette selskapene ønska seg da de starta konseptet. Initiativtakerne er like fanga i et system med krav om vekst og innovasjon for enhver pris som resten av oss. Kanskje på tide å gjøre noe med det?

Elsparkesyklene isolert sett er kun en dråpe i det store havet av “hjelpemidler” i det “grønne skiftet”. Likevel er det viktig å påpeke at materialer til rammene, hjulene og batteriene, sammen med innsamling som gjøres via varebil hver dag for å lade elsparkesyklene, har et stort karbonavtrykk.

En amerikansk studie viser til at produksjonen står for 50 prosent av utslippene og innhenting 43 prosent av utslippene. Her er inkluderes ikke de øvrige miljømessige og menneskelige skadene.

Et søksmål som nå går mot blant annet Tesla, Google og Microsoft drevet fram av 13 barnefamilier i DR Kongo, grunnet deres barns død eller varige men knytta til uthenting av kobolt, viser til de menneskelige skadene.

Les mer: Amnesty om koboltgruvene

I 2016 så vi protester mot forurensning i elva Liqi i Tibet av den nærliggende litiumgruva. Det er bare ett eksempel på de miljømessige skadene.

Nå diskuteres det også hvilken rolle litium spilte i kuppet i Bolivia (Bolivia er et land rikt på litium). Lista er lang. Det er tydelig at denne “grønne omstillingen” bærer store, negative ringvirkninger også i utviklingspolitikken. Her må Norge ta sin del av ansvaret.

 

Innføre ressursbudsjett

Det er ikke sånn at jeg misjonerer for at vi skal kvitte oss med all teknologi. Jeg har stor kjærlighet for pc-en og vibratoren min. Men vi må forstå at teknologien til enhver tid har en bakside, og at løsninga på miljøkrisa ikke ligger i å innføre stadig flere overflødige konsepter i klimaets navn. For vi klarte å gå før klimaendringene gjorde sitt inntog, eller?

Det er alltid noen som skal tjene penger på et nytt konsept. Pengene kommer først, miljøet i andre rekke (om enn det). Vi må se på verdens ressursbudsjett. Vi utarmer matjord, fortærer mineraler, og utrydder arter i et enormt tempo. Om vi hadde satt ressurs- og miljøbudsjett foran et økonomisk budsjett, ville vi da ha sett det de samme konsekvensene? Neppe.

Dette blir tydelig når vi ser på hva disse selskapene ønsker å få til.

Voi, som leier ut sparkesykler, ønsker å fjerne støy i byer og få folk over fra fossile fremkomstmidler, samtidig som de beskytter bevegelsesfriheten til folk. Fett det. Men problemene skissert ovenfor viser konsekvensene av uregulert markedsliberalisme og grønn vekst i silotenking rundt klimaspørsmålet.

Det virker mot sin hensikt.

Den danske tenketanken Concito konkluderte i fjor med at den eneste bruken av elsparkesykler som vil gi miljøgevinst er at folk som kjører rundt i firehjulstrekkere i stedet kjører samme strekning på elsparkesykkel. Det er det rett og slett ikke særlig mange som gjør.  

 

Hva med litt politisk styring?

Hva skjedde egentlig da politikerne tillot disse sparkesyklene å infiltrere byrommet vårt? Var det av miljøhensyn? Er det denne friheten man snakker om at skal utløses under kapitalismen – barnearbeid, miljøskader og at folk med nedsatt funksjonsevne skal slite med å komme seg rundt i byrommet?

Sparkesykkelgiganten Voi henta inn 780 millioner kroner etter en emisjon i slutten av 2019. Kanskje de heller skal gi de pengene til utviklingsprosjekter i landene de i dag tømmer for ressurser (en tømming som ofte medfører brudd på menneskerettighetene), heller enn å introdusere sparkesykler til enda flere byer, som de i dag planlegger?

Her må politikken inn på teppet og bruke sitt viktigste verktøy; regulering.

Hvis man ser bort fra hylende barn og fulle mennesker, bjeffende hunder og forbannede fotgjengere, er redusert støy det eneste «målet» elsparkesyklene til dels klarer å oppfylle. Derfor er det ikke noe feil i å droppe elsparkesyklene i bybildet.

Og hva er denne uendelige fascinasjonen til folk for å sette de forbanna sparkesyklene på TVERS av fortau og FORAN overgangsfelt?!

Mening

Det er altså på høyt tid at vi snakker om elsparkesyklene i et utviklingspolitisk perspektiv.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

 

Publisert: 27.01.2020 13.13.39 Sist oppdatert: 27.01.2020 13.13.39