VWPics  income, trading, woman, labourers, development aid, labour, agriculture, horticulture, farm, shoot, worker, female, seedlings, workers, export, harvest, flowers, business, sprout, seeds, work, ethiopian, economy, technology, cheap, entrepreneur, flower, glasshouse, trade, ethiopia, cutting, farmer, job, roses

Vi har skapt et system hvor folk i fattige land gror roser for Europas hvitdekkede bord med den ene armen, betaler ned gjeld til europeiske banker med den andre, og utsetter egen matsikkerhet like under sine føtter, skriver hege Skarrud som er leder i Attac Norge. Bildet er fra en blomsterfarm i Etiopia. Foto: Ton Koene/ VWPics/ NTB scanpix.

 

Kan vi ikke bare slette den gjelda nå?

UTSYN: Koronapandemien blottlegger totalt verdens absurde gjeldsberg. Fattige land sleit allerede før den globale krisa med å sikre samfunnskritisk infrastruktur og institusjoner, på grunn av en illegitim gjeldstyngde. Nå forsterker pandemien problemene knytta til gjelden. Det er på overtid med gjeldsslette for utviklingslandene.

Av Hege Skarrud Sist oppdatert: 05.05.2020

Jeg kan ikke fordra ABBA. Men så viktig er det å poengtere at noe må radikalt endres i alle verdens hjørner av økonomien, at jeg går til det ekstreme tiltaket å sitere dem.

For det er, som ABBA sier; ikke så gøy i den rike mannens verden. Og noen føler mer på denne sannheten enn andre.

Når gjeldstyngde, fattige land i det globale sør rammes av en pandemi, i tillegg til å allerede kjenne miljøkrisa og den globale ulikheten mer enn greit på kroppen, smeller det kraftig. Et enkelt og rettferdig tiltak for å lette på denne byrden, er å slette gjelden. Da kan innsatsen kanaliseres mot globale kriser, i stedet for å stappe penger i allerede bugnende lommer.

 

Ingen naturlov

 

Gjelden som fattige land brenner inne med grunner rett og slett i at noen tjener mer penger på å låne ut penger. Penger, penger, penger. Renter, renter, renter. Det er en idé vi bare har akseptert som en grunnleggende låneregel. I den grad at vi nærmest føler oss pålagt å gi våre venner renter dersom vi låner penger.

Slik har vi havnet i et tankesett om at (penge)gjeld er en naturlig del av vårt samfunn. Men det må ikke være sånn. Ei heller er det en naturlov. Land ikke betale tilbake den gjelden de nå sitter med. Långiverne kan simpeltent slette gjelda – først som sist.

Høy statsgjeld har historisk sett også ført med seg nye problemer etter en krisetid. Dette ser vi for eksempel i oppblomstringen av høyreekstremisme i Tyskland i mellomkrigstiden og Hellas etter finanskrisa i 2008. Noe som har fått langvarige, negative konsekvenser for verdenssamfunnet.

 

Gjeld er ingen dans på røde roser

Bistandsaktuelt hadde tidligere denne uka en sak om hvordan blomstereksporten fra Etiopia nå stopper opp. FN forventer også sult av «bibelske proporsjoner». Vi har skapt et system hvor folk i fattige land altså gror roser for Europas hvitdekkede bord med den ene armen, betaler ned gjeld til europeiske banker med den andre, og utsetter egen matsikkerhet like under sine føtter.

Nå argumenterer jeg ikke for at vi skal kutte arbeidsplasser i Etiopia, men vi kan ikke ha et system hvor jord som bør brukes til å dyrke mat til en lokalbefolkning hvor mange sulter, heller brukes til å produsere luksusvarer til Europa.

For selv om roser er fine å se på, så bringer de med seg en bismak. Eller bæsjelukt, som Outkast sier.

Det er ikke riktig at noen tjener masse penger på å sette lands utviklingsmuligheter flere tiår tilbake. Det er ikke det internasjonalt samarbeid skal gå ut på. Det tror jeg de fleste er enige om.

Likevel er det sånn at grunnsteinene i den globale politikken som rår i dag, gjør nettopp dette. Et internasjonalt samarbeid må ta utgangspunkt i rettferdighet og miljø. Ikke åpne grenser for investorer, kuttede kostnader til offentlige og samfunnskritiske institusjoner, eller gjeldsberg på en side og Onkel Skrues pengebinge på den andre.

Nå er gjeldsslette et riktig og høyst betimelig tiltak. «Kan vi ikke bare slette den gjelda nå?», er det flere kollegaer i ulike organisasjoner som uttrykte i det man forstod hvor alvorlig denne pandemien vil kunne bli. Til tross for gode intensjoner om delvis gjeldsslette eller moratorium på nedbetaling fra utviklingsministeren, har så langt pakkene servert av IMF, OECD og Verdensbanken ikke vært nok til at vi kan få bukt med alle krisene vi nå står oppe i. SVs Audun Lysbakken etterlyser også den norske ledertrøya her.

 

Luskende trussel, global krise

Det er ikke sånn at det er kun på grunn av koronapandemien vi må innføre tiltak for gjeldsslette. Oppbyggingen av enorme mengder gjeld for land i Sør har vært en hårreisende dårlig strategi over lengre tid. Vi følger en villsporet vei som ikke vil lede oss noe annet sted enn til en verden som aldri går i hop.

Før koronaepidemien brøt ut var gjeldskriser enten et faktum eller en luskende trussel i 34 av verdens fattigste land, sier SLUG. Grunnen til dette er at flere prosjekter i fattige land har vært satt i gang på initiativ fra långiverne selv, da har berget kun vokst seg høyere og høyere. Långiverne er jo mer opptatt av pengene de tjener enn av å vurdere risiko og langsiktig lønnsomhet for låntakeren. På den andre siden igjen, gjør internasjonale handelsavtaler det vanskelig for land å bygge opp egne næringer i tråd med rettferdighet og bærekraft. Man sitter altså kraftig i saksa her.

De siste årene har vært preget av betraktelig økning i bruk av offentlige inntekter til å betjene gjeld i mange utviklingsland.

I samme periode har mange av de samme landene kuttet midler til helse og utdanning. Når fattige land betaler 1,30 kroner i statsgjeld per krone som mottas i utviklingshjelp i det en global pandemi inntreffer, som gjør at land må legge om alle prioriteringer og tiltak i samfunnet, står de fattigste i en svært vanskelig situasjon.

Etter koronapandemiens herjinger har lagt seg, vil vi fortsatt stå i en rekke andre globale kriser. Herunder blant annet sult og miljøkrise. Vi må altså tenke langsiktig. Få bukt med de store hindrene som ligger i veien for at krisene kan løses.

 

Vi må børste støv av gamle krav

Vi snakker mye om å bruke denne tida til å tenke nytt. Til å skape en ny «normal». Men det er noen ideer som har eksistert lenge, som absolutt bør løftes og få tiltak under vingene i disse dager. Sletting av den såkalte «u-landsgjelda» (la oss bare slette det begrepet i samme slengen) var på overtid for flere år siden.

I Libanon, et høyst gjeldtynget land, tar folk nå til gatene i desperasjon for å få økonomisk hjelp til å brødfø seg og sine. Myndighetene sluttet før koronapandemien gjorde sitt inntog å betale ned på gjelden fordi de mangler likviditet. Gjeldsbyrden til Libanon er på 170 prosent av BNP. Intet nytt altså.

Det er dog viktig å påpeke at i denne gjeldssletten kan vi ikke se det samme som vi så på slutten av 1990-tallet, da IMF og Verdensbanken introduserte et gjeldssletteinitiativ. Her ble det linket strenge krav til låntakerne som betingelse for å få gjeldsslette. Nedskjæringer i offentlige utgifter, privatisering, handelsliberalisering og deregulering, den samme gamle liberale visa som skapte global ulikhet og miljøkrise i førsteomgang. Altså, tiltak som kun vil fortsette den onde spiralen.

For å sitere et band jeg faktisk liker, Destiny’s Child, med full kunstnerisk frihet; om du ikke kan betale regningene mine, så er vi ferdige. Land må slippe å bære gjeldsberg på skuldrene, da kommer vi aldri i mål med å få bukt med globale kriser. Vi vil heller kun skape nye.

Vi kan ikke lenger la penger som skal gå til å bygge opp viktig infrastruktur, bidra i bekjempelsen av miljøkrisa og øke matsikkerheten, ende opp i kreditorenes dype lommer.

Mening

Gjelden som fattige land brenner inne med grunner rett og slett i at noen tjener mer penger på å låne ut penger.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

 

 

 

 

Publisert: 05.05.2020 14.16.02 Sist oppdatert: 05.05.2020 14.16.02