AFP or licensors  politics, TOPSHOTS, Horizontal, religion

Imam Mahmoud Dicko er en av Malis mest populære personer og mange håper nå at han kan bidra til en fredlig utvikling i landet, skriver professor Tor A. Benjaminsen. Foto: Michelle Cattani/NTB scanpix

Kan en islamist redde demokratiet i Mali?

UTSYN: Volden i Mali brer om seg og ulike jihadist-grupper kontrollere store deler av landet. Fattigdommen er økende og tilliten til ledere er tynnslitt. Men kanskje kan en karismatisk og populær imam være brobyggeren som gir folk ny tro på Malis framtid.

Av Tor A. Benjaminsen Sist oppdatert: 14.08.2020

Mali er i dyp krise. Voldelige jihadistgrupper kontrollerer stadig større deler av landet. Folks tillit til myndighetene er mindre enn noen gang, mens en voksende opposisjon krever presidentens avgang. En koalisjon av ulike politiske partier og organisasjoner har i sommer holdt store demonstrasjoner i Bamako. Disse har blitt hardt slått tilbake av sikkerhetspolitiet. Offisielt er 11 drept og flere hundre skadet.

Opposisjonen har valgt den populære imamen Mahmoud Dicko som talsperson. Om det var valg i dag er det liten tvil om at han ville ha vunnet en overlegen seier over den sittende presidenten Ibrahim Boubacar Keita som ble valgt både i 2013 og i 2018. Magasinet Jeune Afrique har nylig kåret imamen til en av Afrikas 100 mest innflytelsesrike personer.

 

Karismatisk imam

I fjor fikk jeg mulighet til å besøke Dicko. Han bor sammen med storfamilien i et vanlig hus i et relativt beskjedent nabolag. Den eneste forskjellen mellom huset til imamen og naboenes er strømmen av prominente gjestene som kommer og går. I det jeg ankommer møter jeg en europeisk ambassadør i døra, og da jeg går ut igjen en time senere, står det noen ledende maliske politikere og venter utenfor. Dicko mottar gjestene sine i stua som også fungerer som kontor. Men her er standarden litt annen enn i resten av huset. Det er vegg-til-vegg-tep

per, tunge lenestoler, lydløs aircondition og flatskjerm.

Jeg begynner snart å ane hvorfor imamen er blant Malis mest populære personer, kanskje bare i konkurranse med noen av de fantastiske musikerne og fotballspillerne Mali har fostret. Et direkte blikk og en kameratslig tone gjør meg både skjerpet og avslappet. Han spør interessert om forskningen min og gir inntrykk av å ha all verdens tid.

Dicko har fulfulde som morsmål, snakker flytende bambara og songhoy og har dessuten vært lærer i arabisk etter islamske studier i Mauritania og Saudi Arabia. Det viser seg at han er svært veltalende også på fransk, noe som er uvanlig for muslimske ledere i Sahel.

 

AFP or licensors  politics, TOPSHOTS, Horizontal, religion

Store folkemengder samler seg når imam Dicko taler. Foto: Reuters/NTB scanpix.

 

Ingen utvikling

Han begynner å fortelle om hvorfor han har engasjert seg politisk etter å ha vært leder for Islamsk råd (le Haut Conseil Islamique du  Mali) i 10 år til 2019. Det er kort fortalt fordi Malis krise blir stadig verre, at staten er gjennomsyret av korrupsjon og at en styrende elite ikke har kontakt med folk på grasrota som ikke opplever noen form for utvikling.

I april i fjor var han hovedtaler på en enorm demonstrasjon. Noen observatører hevder at bortimot en million mennesker deltok. Demonstrasjonen var en reaksjon på massakren i fulanilandsbyen Ogossagou hvor 160 ble drept. Drapene ble utført av Dana Amassagou-militsen som er finansiert av hæren for å hjelpe til med å bekjempe jihadister. Men i praksis har de systematisk angrepet fulanilandsbyer og drept mange hundre landsbyboere.

Mange fulanier har sluttet seg til ulike væpnede jihadistgrupper, og fulanier har derfor fått et rykte som et jihadistvennlig folk. Men det er også en av de aller største og mest utbredte folkegruppene i Vest-Afrika, selvfølgelig med stor intern variasjon i levekår og politisk oppfatning.

Dicko er selv fulani fra Timbuktu-området hvor han også gikk på koranskole. Senere under studier i Saudi Arabia ble han influert av Wahabismen som er en konservativ bokstavtro form for Islam. Mange anser derfor Dicko for å være wahabist, men selv benekter han dette.

 

Folkets mann

Selv om Mali domineres av den langt mer liberale sufismen, ble Dicko en populær leder av Islamsk råd, fordi han ofte kom med direkte kritikk av myndighetene. Han fikk snart et image som en folkets mann som arbeider mot ulikhet og korrupsjon. Slik har han oppnådd en viss moralsk autoritet som nok også er årsaken til at en samlet opposisjon, den såkalte M5-bevegelsen, valgte ham som talsmann. M5 er en bred koalisjon som samler marxister og liberale, sosialdemokrater og konservative muslimer. Til og med lederen for den katolske kirken i Mali, kardinal Jean Zerbo, støtter imamen. Mali består av 95% muslimer, så og si alle sunni, og 2-3 prosent katolikker.

Dicko fremstår ikke som en del av den etablerte politiske eliten. I tillegg er han en karismatisk leder og folketaler. Han skaper stor begeistring når han uten manus snakker engasjert, men rolig, til store folkemengder, vanligvis på bambara ispedd noen franske uttrykk. Han har en vennlig og mild personlighet, og mange maliere mener at han er en person som kan samle ulike deler av den maliske befolkningen.

Ikke minst er det flere som uttrykker håp om at Dicko kan forhandle fred med jihadistene. Det er kjent at enkelte jihadistledere har respekt for ham, selv om han åpent har kritisert dem for ikke å kjenne Islam, og selv om han støttet den franske intervensjonen som stoppet jihadistenes fremrykning sørover i Mali i 2013.

 

Diplomater skeptiske

Utenlandske diplomater og deler av fransk presse er imidlertid skeptiske til Dicko. De minner om at han i 2009 stod i spissen for demonstrasjoner som hindret et forslag til en ny familielov som ville gitt kvinner en sterkere juridisk stilling og som mange fryktet ville åpne for homoekteskap.

På den andre siden er Dicko mot innføring av sharia-lover i Mali, hvilket er et krav fra jihadistene, og han ønsker ikke at det skal etableres et islamsk politisk parti.  Hans kritikere hevder likevel at Dicko vet godt at folk flest i Mali ikke vil ha en islamsk republikk, og at de aller fleste ønsker å beholde staten «laïc» (verdslig). De ser ham som en opportunist og populist som forstår at det vil være lite strategisk å åpent fremme en islamistisk agenda.

Den tidligere franske ambassadøren til Mali, Nicolas Normand, har for eksempel uttalt til Jeune Afrique at Dicko har ulike budskap i moskéen og utenfor. Ifølge ambassadøren presenterer Dicko et anti-vestlig og anti-demokratisk budskap i sine prekener under fredagsbønnen.

Slike synspunkter er nok også uttrykk for en generell fransk skepsis mot imamen og M5-bevegelsen. Det kan også reflektere det faktum at nåværende president Keita har et nært forhold til Frankrike og president Macron. De to har visstnok faste samtaler hver eneste uke.

 

Få gode alternativer

Når M5 krever Keitas avgang, passer ikke dette Frankrikes interesser. Den tidligere kolonimakten frykter kanskje at neste krav kan være «ut med de franske troppene». Det gjenstår å se om Keita klarer å klore seg fast til neste valg i 2023, eller om det folkelige presset blir så stort at han blir tvunget til å gå før tiden.

Imam Dicko har hittil hele tiden hevdet at han ikke er interessert i å stille til valg, og at han heller vil ha en rolle som rådgiver. Likevel regner stadig flere ham som en sannsynlig neste president. Alternativet vil være Soumaila Cissé som ble nummer to i forrige presidentvalg. Han ble imidlertid kidnappet av en jihadistgruppe den 25. mars i Timbuktu-området. Han skal være i live, men ellers er lite kjent om hvordan han har det.

Cissé har vært minister flere ganger de siste 20 årene og er således en del av den politiske eliten som har skakkjørt demokratiet i Mali. Derfor vil nok mange heller satse på at imam Dicko er den som kan gjenopplive demokratiet og folks tiltro til de statlige institusjonene.

 

 

 

 

 

 

Mening

Dicko fremstår ikke som en del av den etablerte politiske eliten. I tillegg er han en karismatisk leder og folketaler.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 14.08.2020 10.18.38 Sist oppdatert: 14.08.2020 10.18.38