Latin-Amerikas rikeste mann, den mexicanske forretningsmogulen Carlos Slim (t.h), har lovet å finansiere vaksineproduksjonen i Mexico, til ovasjoner fra Mexicos selvproklamerte sosialistpresident, Andrés Manuel López Obrador (t.v). Foto: Jose Mendez / EPA / NTB scanpix

Latin-Amerikas styrtrike redningsmenn – og den nye ulikheten

UTSYN: De har sluppet lett unna både covid-19-smitten og den økonomiske krisa. Og nå fremstår Latin-Amerikas milliardærer som folkets redningsmenn. Samtidig ligger småbedriftene, de som gir mange av de fattige arbeidsplasser, med knekt rygg, skriver professor Benedicte Bull.

Av Benedicte Bull Sist oppdatert: 17.09.2020

Det er nå tydelig for all verden at covid-19 ikke vil bli «the grand equalizer» som noen hevdet i begynnelsen av pandemien.

Koronaviruset rammer fattige langt hardere enn rike, og fordyper eksisterende ulikhet. En del av grunnen til at Latin-Amerika var episenteret for pandemien gjennom hele sommeren er nettopp de enorme forskjellene i levekår, helse og tilgang på offentlige tjenester.

Nå som smittetallene så smått begynner å flate ut, kommer tallene som viser at vi ikke bare går mot en generelt forverret inntektsfordeling, men også at Covid-19 vil skape nye former for ulikhet.

 

En dypere krise enn noengang

Den store utfordringen kan bli et strukturelt skifte som følge av at småbedriftene sliter, mens noen få store selskaper og enkeltpersoner sikrer seg både større inntekter og større makt over politikken og økonomien.

Latin-Amerika er vant med kriser som både dramatisk reduserer økonomisk vekst og øker fattigdommen. Den vi ser nå er forventet å bli dypere enn noen tidligere kriser, inkludert 1930-tallets katastrofe. Men den økonomiske krisa forårsaket av koronapandemien skiller seg ut på mange måter.

Mens tidligere kriser rammet både fattige og middelklassen hardt, går koronakrisen mye hardere ut over dem som har lavest inntekt. Fattigdommen øker overalt, og FNs Økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) forventer ulikheten i inntekt til å øke så mye at mesteparten av forbedringen i inntektsfordelingen, som skjedde mellom 2003 og 2014, blir nullet ut.

En av grunnene til det, er at bare 10 prosent av de fattigste 40-prosentene av arbeidsstokken i Latin-Amerika har mulighet til å jobbe hjemmefra. Men det er et annet viktig skille mellom denne pandemien og tidligere kriser, også:

I tidligere kriser var det å etablere en mikrobedrift en viktig overlevelsesstrategi. Mange av disse er ikke stort annet enn «selvsysselsetting» i mangel av bedre muligheter. Småbedriftene sysselsetter 60 prosent av arbeidstokken og langt større andel av de fattige. Nå er det nettopp småbedriftene som er aller hardest rammet av nedstengning av samfunnet.

 

Småbedriftene sliter mest

En undersøkelse fra OECD viser at 37 prosent av småbedriftene i Latin-Amerika stengte dørene helt under første bølge av Covid-19, og at 27 prosent holder fremdeles stengt. Et stort flertall av de som fremdeles overlever, rapporterer om store inntektstap, og mulighet for å måtte stenge i månedene som kommer.

Småbedriftene sliter mest, ikke bare på grunn av manglende likviditet, men først og fremst med manglende etterspørsel.

Småbedriftene sliter også med at militære, politi og andre væpnede grupper har tatt seg til rette under nedstengningen av samfunnet. Alle med våpen er potensielle pengeutpressere i Latin-Amerika. Noen steder har vi sett at kriminelle gjenger har gitt betalingsutsettelse på beskyttelsespengene under Covid-19.

Det «fritaket» varer nok heller ikke evig, og når gjelden blir stor nok, blir bedriftene gjerne overtatt av de kriminelle gruppene.

Samtidig har de rikeste i Latin-Amerika blitt enda rikere under pandemien.

Med tall fra Forbes viser Oxfam at Latin-Amerika har fått en ny milliardær hver 8. dag siden koronatiltakene startet i mars. Økningen i formuene til de 73 rikeste i regionen i korona-perioden tilsvarer en tredjedel av alle tiltakspakkene som myndighetene har introdusert til sammen.

 

De store pengebingene fylles opp

Forklaringen på at de aller rikeste likevel bare blir rikere, er nok flere ting. Noe handler om at de eier bedrifter i sektorer som har gått bra. En annen forklaring er at de har hatt mulighet til raskt å flytte penger fra mindre til mer lukrative sektorer. En tredje årsak er at selskapene har hatt en generøs utbyttepraksis, også midt i en økonomisk krise, som har fylt opp de store pengebingene enda mer.

En del milliardærer og store bedrifter har bidratt med gaver til sykehus og fattighjelp gjennom pandemien. Latin-Amerikas rikeste mann, den mexicanske forretningsmogulen Carlos Slim, har lovet å finansiere vaksineproduksjonen i Mexico, til jubel fra Mexicos selvproklamerte sosialistpresident, Andrés Manuel López Obrador.

Det skal det lite fantasi til å tenke seg at de selskapene som overlever krisa, og som sitter igjen med penger til å investere når det store flertallet av bedrifter ligger på knærne, vil kunne kjøpe opp de andre – eller ta markedsandeler.

Det kan bidra til ytterligere konsentrasjon av makt og penger, og et enda større skille mellom de store bedriftseierne og småbedriftene som forsøker å klore seg fast i skrinne markeder. Blant de store vil det nok bli flere og flere utenlandske aktører, ikke minst kinesiske, men også toppen av den latinamerikanske eliten.

Alt skjer mens tilliten til politikerne og offentlig institusjoner raser nedover, og samlende politiske bevegelser virker som tatt ut av den litterære sjangeren «magisk realisme». Forslagene om «solidaritetsskatt», som ble diskutert i mai, er stort sett utvannet eller skrinlagt.

Mye peker på at Latin-Amerika skal få beholde «seieren i konkurransen» om å være verdens mest ulike region i lang tid fremover.

Mening

Den store utfordringen kan bli et strukturelt skifte, der noen få store selskaper og enkeltpersoner sikrer seg større inntekter og mer makt

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, daglig leder av Bokhari AS
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk Miljø- og Utviklingsminister, nå Seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet
Publisert: 17.09.2020 07.32.50 Sist oppdatert: 17.09.2020 07.32.50