Churchill-statuen, laget av Ivor Roberts-Jones, ble reist på Solli plass i Oslo i 1976. Under sommerens debatter om statuer i det offentlige rom, var det ingen som var uenige i at Churchill fortjener hyllest for sin innsats under andre verdenskrig. Samtidig ser historien annerledes ut når den ikke lenger sees fra koloniherrenes eller overgripernes perspektiv, skriver Tore Linné Eriksen. Foto: Eivind Lindboe

Oslo har én, men hvorfor ingen statue av Winston Churchill i Nairobi?

AFRIKA I HISTORIENS LYS: Winston Churchill har blitt hyllet for sin anti-fascistiske kamp. Dét hindret han ikke i å utføre tortur, massakrer, internering og teppebombing i koloniene, skriver Tore Linné Eriksen. I 2013 kom Storbritannia med en unnskyldning for grusomhetene som ble begått under krigen i Kenya mens Churchill var statsminister.

Sist oppdatert: 18.09.2020

Det var i sommer en kortvarig – men opphetet – debatt om hvilke statuer som bør pryde våre offentlig rom, der søkelyset også ble rettet mot Winston S. Churchill. Ingen var uenig i at han fortjener hyllest for innsatsen under den andre verdenskrigen, men noen viste også til hans rasisme og hans brutale midler for å slå ned dem som kjempet for frigjøring fra imperiet.

I tillegget ble spørsmålet stilt om hvem som ikke har fått noen minnesmerker, og om hvem som har makt til å skrive historien. Det var derfor en interessant vri da BBC World nylig lot sine korrespondenter i India, Kenya og Irland forklare hvorfor det ikke er noen Churchill-statuer i disse landene.

La oss her begrense oss til den kenyanske hovedstaden, og samtidig se på noen av Nairobis nyeste monumenter. Da er det naturlig å starte med noe som aldri før hadde hendt i britisk historie: I 2013 kom utenriksministeren offentlig med en unnskyldning for noe som hadde hendt under kolonitida, nærmere bestemt tortur og grusomme ugjerninger begått under krigen mot opprørsbevegelsen i Kenya på 1950-tallet.

Når dette har med Churchill å gjøre, er det fordi han var statsminister mellom 1951 og 1955, og fordi han støttet opp om et kolonistyre bygd på jordokkupasjon, hvitt maktmonopol, rasistiske lover og et statlig voldsapparat for å håndheve dem. De som gjorde motstand, ble av mange kalt for Mau Mau. De som sluttet seg til geriljastyrkene derimot foretrakk betegnelsen Kenya Land and Freedom Army-KLFA, som unektelig sier mer om hva kampen handlet om.

 

Overgrep, krigsforbrytelser og skjulte dokumenter

Den britiske regjeringens innrømmelse var et resultat av rettsforhandlinger som brakte fem saksøkere til London for å representere mange tusen som hadde forklart seg for den kenyanske menneskerettighetskommisjonen, og som hadde deltatt i – eller blitt mistenkt for å ha støttet – frigjøringskampen.

De fem vitnene hadde bak seg langvarige opphold i fange- og konsentrasjonsleirer, der de satt internert uten lov og dom. På sin side hadde de god nytte av tre faghistoriske ekspertvitner, David M. Anderson, Caroline Elkins og Huw Bennett, som også i sine bøker hadde gjort rede for det som fantes i arkivene om overgrep og myndighetenes ansvar helt opp til det øverste nivå. Dagen før rettssaken måtte Utenriksdepartementet dessuten innrømme at en mengde belastende dokumenter hadde vært holdt skjult i et obskurt kjellerlokale, enda de i årevis hadde benektet dette overfor både forskere og i det kenyanske nasjonalarkivet.

Det var ikke dommerens oppgave å ta stilling til skyldspørsmålet i de innledende forhandlingene, men han mente at vitneforklaringer og dokumenter ga gode grunner til å føre søksmålet oppover i rettsapparatet. Men istedet endte det med et forlik gjennom en beklagelse og litt over 20 000 kroner per person til rundt 5000 veldokumenterte ofre for tortur og mishandling.

Ved å gå med på et slikt forlik, unngikk britiske myndigheter nye runder i rettssalen, som ville ha fått fram i lyset nye bevis for torturkamre, seksuelle overgrep fra fangevoktere, utsulting, kastrering, tvangsarbeid, brutale avhørsteknikker og regelrette drap. I den aktuelle debatten er det også verdt å merke seg at britene tok på seg å bekoste et minnesmerke i Frihetsparken i Nairobi, som ble avduket et par år seinere. Det er alltid plass til nye monumenter.

 

Det store opprøret

Kampen for jord ble forsterket etter 1945, da ny europeisk tilflytting førte til at enda flere afrikanske bønder – særlig kikuyuer – ble fratatt sitt livsgrunnlag og forvist til overfylte reservater. Etter at væpnete opprørere gjennomførte flere spredte og spontane aksjoner i de «det hvite høylandsområdet», som også krevde menneskeliv, erklærte myndighetene full unntakstilstand på ubestemt tid.

På denne måten var det fritt fram å arrestere, internere eller tvangsflytte folk uten lov og dom. Når «emergency» ble foretrukket som betegnelse istedenfor krig, var det fordi folkeretten ikke bare satte grenser for hvordan fanger kunne behandles under krig, men også inneholdt forbud mot tortur, tvangsarbeid og kollektiv avstraffelse av sivilbefolkningen.

Unntakstilstanden ble umiddelbart fulgt opp med massearrestasjoner av lederne i nasjonalistbevegelsen Kenya African Union, deriblant Jomo Kenyatta. Selv om han tok avstand fra aller former for vold, ble han i en velregissert «rettssak» dømt til sju års straffarbeid med påfølgende internering.

Slik stengte myndighetene for en mer reforminnstilt nasjonalistbevegelse, og resultatet ble derfor at mange meldte seg som geriljasoldater i toskogs- og fjellområde. Noen flyktet også hit i selvforsvar for å unngå arrestasjon, internering eller dødsstraff. På det meste, midtveis i 1953, utgjorde de trolig rundt 20 000, hvorav ti prosent kvinner.  

 

Konsentrasjonsleirer i imperiets tjeneste

Rekrutteringen fra Nairobi fikk en brå slutt etter en storstilt rassia og etnisk rensing i april 1954, som endte med at 25 000 menn ble umiddelbart transportert til interneringsleirer, mens kvinner og barn fra kikuybefolkningen ble deportert til reservatene.

I leirene var alle helt rettsløse, fikk aldri innsyn i anklagene, kunne ikke anke, visste ikke hvor lenge oppholdet skulle vare og levde i permanent angst for å bli mishandlet eller drept. Kanskje dreide det seg i alt om 150 000 – 200 000. De ble også utsatt for «rehabilitering» gjennom kristen omvendelse og undervisning som innprentet hvilke velsignelser kolonistyret hadde brakt med seg. En kolonipsykiater mente at de hadde en defekt hjerne.

Masseinterneringen har fått sin rettmessige plass i ei ny bok om konsentrasjonsleirenes globale historie, skrevet av den kjente folkemordsforskeren Dan Stone. Han legger også vekt på at rasistisk legitimering av leirene tydeligvis var gangbar mynt innenfor det britiske imperiet også ti år etter naziregimets fall. Eller som han uttrykker det: Både Frankrike og Storbritannia ble nå styrt av politikere som hylles for sin anti-fascistiske kamp og for å ha gjort slutt på tyske konsentrasjonsleirer, uten at dette hindret dem å utføre tortur, massakrer, internering i leirer og teppebombing i koloniene.

Det er en dom over blant andre Winston S. Churchill. Han hadde ikke noe imot at over 1000 ble hengt, men ba om at ikke så mange ble offentlig hengt samtidig, ettersom det ville skade britenes omdømme om det ble kjent.

 

Tvangsforvisninger og «etnisk Gulag»

Det neste steget var tvangsflytting av rundt 1,2 millioner kikuyuer til «nye landsbyer». Det var praktisk talt alle som ikke var i skogen eller i leirene. For at ingen skulle rømme tilbake til sine opprinnelige bosteder, eller at disse skulle tas i bruk av opprørere, ble hus og avlinger brent ned. De nye landsbyene var omgitt av piggtrådgjerder og ble døgnovervåket fra vakttårn og militærposter. Historikeren Caroline Elkins omtaler dem som «etnisk Gulag», etter sovjetisk mønster.

Hoveddelen av kontrollen i landsbyene ble utført av en afrikansk milits, også kalt «(Kikuyu) Home Guards» eller «lojalister», som hadde sin opprinnelse i høvdingssjiktet og hos andre på statens lønningsliste. De opererte ikke på egen hånd, men ble opplært og utstyrt med våpen av europeiske offiserer. Som belønning kunne de skaffe seg konfiskert jord og kveg fra opprørernes familie. Ikke overraskende ble de oppfattet som forrædere og angivere, og ble derfor målskive for likvideringer og motangrep.

 

Flere statuer av Dedan Kimathi

Etter en langvarig menneskejakt ble Dedan Kimathi, den fremste av de gjenværende geriljalederne, såret og tatt til fange mot slutten av 1956. Da han ble hengt i februar året etter, hadde britiske tropper og bombefly for lengst avgjort krigen til sin fordel. Men unntakstilstanden ble ikke opphevet før i januar 1960, det vil si fire år etter at opprøret var knust. Dermed kunne tusener fortsatt holdes innesperret uten lov og dom, og britene unngikk rettssaker i full offentlighet under imperiets siste dager. 

Etter flere kompromisser ble Jomo Kenyatta løslatt, og han sto deretter sentralt i forhandlinger om selvstendighet i 1963, som holdt frigjøringskjemperne utenfor all politisk innflytelse og omfordeling av jord. Forbudet mot Mau Mau ble ikke opphevet før i 2003, dvs. etter 50 år, etterfulgt av en Kimathi-statue sentralt i Nairobi. Tidligere i år fikk han også sitt monument i Nyeri, på det stedet der han ble tatt til fange. Også skoler, torg, gater og et universitet bærer hans navn. Det er en påminning om at enhver generasjon har rett til å avgjøre hvem som fortjener å bli hyllet. Historien tar seg unektelig annerledes ut når den ikke lenger blir sett med koloniherrenes eller overgripernes blikk, selv om det vekker forargelse hos dem som fortsatt ser på imperialismen med nostalgisk lengsel.

 

Kilder til informasjon og videre lesning

  • Anderson, David. Histories of the hanged. Britain’s dirty war in Kenya and the end of empire. London: Weidenfeld & Nicolson, 2005.
  • Bennett, Huw. Fighting the Mau Mau. The British army and counterinsurgency in the Kenyan emergency. Cambridge: Cambridge University Press, 2013.
  • Elkins, Caroline. Imperial reckoning. The untold story of Britain’s Gulag in Kenya. New York: Henry Holt and Company, 2005.
  • Kjerland Kirsten Alsaker. Nordmenn i det koloniale Kenya. Oslo: Spartacus, 2010.
  • Stone, Dan, Concentration camps. A very short introduction. Oxford: Oxford University Press, 2019.
  • Toye, Richard. Churchill’s empire. The world that made him and the world that he made. Basingstoke: Macmillan, 2010.

Afrika i historiens lys

I artikkelserien ­«Afrika i historiens lys» vil historiker og forfatter Tore Linné Eriksen fortelle våre lesere om viktige sider av Afrikas historie. Historiene vil ofte ta utgangspunkt i aktuelle hendelser og begivenheter. 

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Hans nyeste bok er den kritikerroste «Afrika. Fra de første mennesker til i dag». Den ble utgitt på Cappelen Damm i 2019. Foto: Christian Breidlid

Historien tar seg unektelig annerledes ut når den ikke lenger blir sett med koloniherrenes eller overgripernes blikk, selv om det vekker forargelse hos dem som fortsatt ser på imperialismen med nostalgisk lengsel.

Tore Linné Eriksen

Jomo Kenyatta var sentral i forhandlingene om Kenyas selvstendighet. Han ble valgt til landets første president etter frigjøringen i 1963. Foto: Thefamouspeople.com / Google

Fakta om «Mau Mau»-opprøret i Kenya

Det som ofte er kjent som «Mau Mau-opprøret» var en kamp mot det britiske kolonistyret i Kenya. De fleste deltakerne tilhørte landets største folkegruppe, kikuyuene., som var blitt fratatt mest jord for å gi plasser til europeere som slo seg ned i de mest fruktbare høylandsområdene.

Britene erklærte unntakstilstand i 1952, som varte helt til 1960, men de militære kamphandlingene foregikk for det meste i 1953-1955. I denne perioden var Winston C. Churchill statsminister i den konservative regjeringen.

I en offisiell rapport fra 1960 ble det oppgitt at rundt 11 000 ble drept på opprørernes side, men tallet ligger mest sannsynlig på minst 20 000. Opprørsgeriljaen tok trolig livet av 2000 afrikanere som sto på – eller ble antatt å stå på – kolonimaktens side. I løpet av sju år mistet til sammen 100 asiater og europeere livet, blant de siste var 32 sivile. Tallet på afrikanere som døde av sult, sykdom, tortur og mishandling i konsentrasjonsleirer leirer og landsbyer vil aldri ble kjent. Det passer dårlig med det inntrykket som ble gitt i vestlige massemedier, der beskrivelser av opprørernes terror og bestialitet nærmest var enerådende. Det gjaldt også i Norge, der representanter for den norske settlerkolonien i Kenya førte ordet.

Kenya oppnådde selvstendighet i 1963, og ble en republikk med Jomo Kenyatta som president året etter.

Publisert: 18.09.2020 09.18.41 Sist oppdatert: 18.09.2020 09.18.41